Når Vesten hausser opp krig i Ukraina

USAs president Joe Biden og NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg fotografert under et NATO-møte i Belgia i juni.
USAs president Joe Biden og NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg fotografert under et NATO-møte i Belgia i juni. Foto: Kevin Lamarque / Reuters / NTB
Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg legger hodet på blokka: Ikke et øyeblikk har jeg trodd at Russland ville invadere Ukraina.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kommentar: Thomas Vermes
Politisk kommentator

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Artikkelen fortsetter under annonsen

Joda, det er bare er en magefølelse. Riktignok basert på nyheter og analyser om den dramatiserte situasjonen, men langt fra vitenskap.

Uansett hva man tror om krigsfare eller ikke, er det et påfallende trekk ved det internasjonale ordskiftet:

Flommen av utspill som tyder på at strateger i Vesten har interesse av å hausse opp dramatikken rundt Putins samling av store styrker nær grensene til Ukraina.

Vår påtroppende sentralbanksjef Jens Stoltenberg er ikke i utakt med oppdragsgiverne. Risikoen for konflikt er reell, sa Stoltenberg i januar. Russland trapper opp på et farlig tidspunkt, sa han nå torsdag.

Vestlige land har sendt våpen og soldater i retning Russlands grenser. Til og med fredelige Norge, som aldri har vært i konflikt med Russland, men riktignok ikke er fredeligere enn at vi bombet Libya sønder og sammen på bestilling av USA, har siden 2017 sendt soldater til Russlands nabostat Litauen.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Trusselbildet virker

Like interessant er det å observere at angivelige etterretningsrapporter og myndighetsanalyser, gjerne med utspring i USA, får så stort gjennomslag i vestlige medier uten altfor mange kritiske spørsmål.

Medier flest tar trusselnivået som blir fortalt, som sannhet. Enda kilden er den samme som utløste den utslettende krigen mot Irak, basert på en løgn framført i FN av USA.

Som Thorbjørn Jagland skriver i et Facebook-innlegg:

«USA som vi pleier å kalle lederen for «den frie verden» løy oss alle opp i ansiktet da de i FNs Sikkerhetsråd sa at Irak måtte invaderes fordi Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen. Tony Blair fortalte det britiske parlament det samme og gikk med i krigen».

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er betegnende at Tysklands forbundskansler får kritikk for ikke å være krigersk nok.

Hvorom allting er, trusselbildene har virket i befolkningene.

Det viser en fersk meningsmåling fra tenktetanken European Council on Foreign Relations, ECFR.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Flertallet er blitt overbevist om at Russland «på ny» (det er omdiskutert om Russland invaderte Krim) vil invadere Ukraina.

Følgelig ønsker flertallet av de spurte at «Europa» skal svare på et russisk angrep på Ukraina, med Nato og EU i spissen. De ser ikke lenger krig i Europa som utenkelig.

Uhyggelige utsikter, altså. Men er det grunn til å tro på dem?

Les også: Støre: Uansvarlig å ikke frykte krig i Ukraina

Fredsavtale får ligge i skuff

ECFR unnlot å spørre folk om den langt på vei framforhandlede løsningen på spenningene.

Striden mellom sentralmakten og de russisktalende regionene øst i Ukraina, ligger til grunn også i konflikten mellom Russland og Ukraina. Mye kunne vært løst dersom Ukraina hadde innfridd de såkalte Minsk-avtalene, oppkalt etter hovedstaden i Hviterussland der forhandlingene foregikk.

Men den vestlige verden er tilsynelatende lite opptatt av Minsk-avtalene. De får liten oppmerksomhet i krigshysteriet som piskes opp.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er betegnende at Tysklands forbundskansler Olof Scholz får kritikk for ikke å være krigersk nok. De som sender våpen og soldater til Ukraina, slik Storbritannia og andre gjør, får Nato-klapp på skulderen.

Lite edruelig president?

Et unntak blant topp-politikerne er Frankrikes president Emmanuel Macron, som møtte Ukrainas president Vladimir Zelenskij i Kiev 8. februar.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Her var Macrons budskap at veien til fred og avspenning er oppfyllelse av Minsk-avtalene fra 2015, som blant annet innebærer at Ukraina omdannes til en føderasjon med vidtgående selvstyre for regionene.

Et budskap den ukrainske presidenten satte liten pris på, noe som klart fremgikk av hans kroppsspråk, skriver Russlandseksperten og -vennen Bjørn Ditlef Nistad på sin blogg.

Han reiser også spørsmål om Zelenskij var edru under pressekonferansen, og har lagt ut lenke til videoen derfra.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En Putin-besettelse

Edruelig eller ikke, å tvile på krigsretorikken blir lett ensbetydende med å legge hodet på blokka; bli anklaget for å være Putin-venn.

Thorbjørn Jagland skriver også om dette, at en «Putin-besettelse» ser ut til å bre om seg i vest:

«Putin var skyld i at Trump ble valgt. Putin er skyld i høye strømpriser. Putin er skyld i ethvert problem vi ikke liker. I følge Aftenposten i dag undergraver Putin de vestlige demokratiene. Jeg har ikke noe behov for å forsvare Putin, men jeg vil forsvare våre demokratier mot den sykdommen dette i seg selv er», skriver den pensjonerte toppolitikeren og generalsekretæren i Europarådet.

I den danske avisa Berlingske advarer major Lars Ehrensvärd Jensen, som nettopp har kommet hjem fra tjeneste i Mali, mot at alle skal gå i takt i synet på Russland. Han ønsker større forståelse for at også Russland har sine sikkerhetsinteresser, og skriver:

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Når vi taler om Ruslands aggression, så er der tale om defensiv aggression. Rusland kan kun konstatere, at NATO er massivt overlegent, og at NATO er rykket helt op til Ruslands grænser.»

Joda, det kan bli farlig dersom en mykere linje blir oppfattet som ettergivenhet. Men det kan sannelig krigshissing bli også.

Thomas Vermes skriver i ABC Nyheter på søndager. Les flere av hans kommentarer her.