Ønsker USA krig? Hvor er Europa?

<p>For å vurdere situasjonen vi i dag befinner oss i, som vil kunne føre til krig i Europa, er det nødvendig med et kort historisk tilbakeblikk, skriver kronikkforfatteren.</p>
For å vurdere situasjonen vi i dag befinner oss i, som vil kunne føre til krig i Europa, er det nødvendig med et kort historisk tilbakeblikk, skriver kronikkforfatteren. Foto: Khanthachai C / Shutterstock / NTB

Vestens problem er at både USA og Europa mangler gode ledere.

Stemmer: Bjørn Nistad
Forfatter og doktor i russisk historie

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Den 17. desember overleverte Russland USA og Nato et forslag til en sikkerhetspakt mellom USA, Nato og Russland. De viktigste punktene i forslaget er at de vestlige landene må avgi en folkerettslig bindende garanti om at Ukraina, Georgia og andre stater ikke skal bli opptatt i Nato, at Nato forplikter seg til ikke å utplasserer tropper og militært utstyr i de østeuropeiske og baltiske statene som har blitt opptatt i militæralliansen siden 1997, og at USA og dets allierte og Russland avstår fra militær aktivitet i den andre partens nærområder.

USA og dets allierte har allerede avvist forslaget. USA sender våpen til Ukraina, tar til orde for et ukrainsk Nato-medlemskap og oppfordrer Kiev til å innta en uforsonlig holdning til Russland. Resultatet vil kunne bli en russisk militær intervensjon i Ukraina.

For å vurdere situasjonen vi i dag befinner oss i, som vil kunne føre til krig i Europa, er det nødvendig med et kort historisk tilbakeblikk.

Da Østblokken gikk i oppløsning i 1989–90, ble Mikhail Gorbatsjov og sovjetledelsen av vestlige politikere gitt muntlige garantier – men ingen juridisk bindende avtale – om at Nato ikke ville bli utvidet østover. Prinsippet om at Nato ikke skulle utvides østøver kom til uttrykk i avtalen om gjenforening av Øst- og Vest-Tyskland i 1990, som fastslo at Nato-styrker ikke skulle utplasseres på det som hadde vært østtysk territorium.

Hadde de vestlige landene i denne i denne situasjonen tatt rimelig hensyn til russiske intersser og følelser, primært ved ikke å utvide Nato, ville et all-europeisk sikkerhetssystem ha kunnet latt seg etablere.

De vestlige landene valgte i stedet å utvide Nato østover, slik at selv de baltiske statene ble innlemmet i militæralliansen. Samtidig tråkket Vesten på russiske følelser ved å bombe Serbia og å gjøre Balkan til skytefelt. I 2001 – kort tid etter at Putin, som et svar på 11. september-angrepet, hadde lovet USA full støtte i kampen mot terror og fått de sentralasiatiske tidligere sovjetrepublikkene til å tilby amerikanerne baser med tanke på en militæraksjon mot Afghanistan – sa USA opp den såkalte IBM-avtalen, og undergravde dermed den kjernefysiske maktbalansen mellom USA og Russland. Og i 2003 gjennomførte USA og dets allierte, mot protestene til Frankrike, Tyskland, Kina og det store flertall av statene i verden, et folkerettsstridig angrep på Irak som ødela den irakiske staten og kastet Midtøsten ut i kriser og oppløsning.

I 2004 førte den såkalte Oransjerevolusjonen i Ukraina, som de vestlige landene støttet og finansierte, til innsettingen av en russiskfiendtlig president.

Alt dette var hendelser et svekket Russland måtte avfinne seg med, og som provoserte mange russere.

I 2008 satt Russland for første gang foten ned da landet – som svar på et georgisk angrep på utbryterrepublikken Sør-Ossetia, som USA etter alt å dømme hadde oppmuntret – markerte sin vilje til å forsvare sine interesser i egne nærområder ved å gjennomførte en kortvarig, men knusende krig mot Georgia.

I 2013, da EU og Russland konkurrerte om innflytelse i Ukraina, foreslo Putin å etablere et trekantsamarbeid mellom EU, Russland og Ukraina. Dette ble avvist av de vestlige landene som i stedet støttet et statskupp i 2014 mot landets lovlig valgte president og innsettingen av et rabiat anti-russisk regime.

Som svar tok Russland – som nå var sterkt nok til å forsvare sine interesser, og som handlet slik det var grunn til å forvente at landet ville handle som svar på det vestligstøttede kuppet – over kontrollen av Krim, som etter en folkeavstemning ble innlemmet i Den russiske føderasjon, og støttet også et separatistisk opprør i Øst-Ukraina.

De vestlige landene svarte med økonomiske sanksjoner og utløste dermed en sanksjonskrig med Russland. Dette rammet selvsagt russisk økonomi, men det rammet også Tyskland og EU. Den eneste som tjente på sanksjonskrigen og svekkelsen av Russland og Europa, var USA.

Og så til dagens situasjon. Tilsynelatende forstod Berlin og Paris at man hadde gått for langt med statskuppet i Ukraina i 2014, at konfrontasjonen med Russland var farlig og økonomisk skadelig, og at man måtte løse krisen i Ukraina og gjenoppbygge forholdet til Russland. Resultatet ble de såkalte Minsk-avtalene i 2015 – fremforhandlet av Frankrike, Tyskland og Russland med USA plassert på sidelinjen – som tok sikte på å løse konflikten i Ukraina gjennom desentraliserende reformer, som ville gi det russiskvennlige Øst-Ukraina mulighet til å blokkere at Ukraina orienterte seg ensidig mot Vesten, for eksempel ved å melde seg inn i Nato.

Det USA trenger, er realistiske ledere som klarer å skille mellom hva som er vitalt for USAs interesser, og hva som ikke er det.

Men Tyskland og EU gjorde aldri noe for å presse Kiev til å oppfylle Minsk-avtalene, for eksempel ved å true med økonomiske sanksjoner. Tvert imot lot man USA forsyne Ukraina med våpen og oppmuntre til kompromissløshet, samtidig som man lukket øynene for fremveksten av fascistiske bander og grov undertrykkelse av etniske russere og russiskspråklige i Ukraina. Og som om dette ikke var nok, støttet de vestlige landene i 2020 et absurd forsøk på statskupp i Hviterussland – som gjorde at Hviterussland ble knyttet enda tettere til Russland.

Et ukrainsk Nato-medlemskap eller utplassering av raketter og andre offensive våpensystemer i Ukraina er like uakseptabelt for Russland som en mexikansk militærallianse med Kina eller utplassering av kinesiske raketter er uakseptabelt for USA. Alle vet at en mexikansk militærallianse med Kina eller utplassering av kinesiske raketter i Mexico ville utløse et amerikansk angrep på landet. Det bør ikke være noen tvil om at et mulig ukrainsk Nato-medlemskap eller utplassering av raketter eller andre offensive våpen i Ukraina vil utløse et russisk militært angrep.

Det er også opplagt hva som ville bli utfallet av en slik russisk militær intervensjon. Hverken USA eller noen andre land ville risikere en krig med kjernevåpenmakten Russland for å komme Ukraina til unnsetning. Som Georgia i 2008 ville Ukraina bli stående alene, og landet ville bli knust.

For Europa ville dette – en krig i hjertet av kontinentet – være en katastrofe. USA, derimot, ville tjene på en russisk-ukrainsk krig som garantert ville føre til en opptrapping av sanksjonskrigen mellom Vesten og Russland til skade for både Russland og EU. Faktisk kan den amerikanske støtten til Ukraina, for eksempel i form av våpenleveranser, vanskelig oppfattes som noe annet enn som et forsøk på å sabotere den såkalte Nord Stream 2-gassledningen mellom Russland og Tyskland ved å fremprovosere en russisk-ukrainsk konflikt som ville gjøre det vanskelig for europeiske politikere ikke å skjerpe de økonomiske sanksjonene mot Russland.

Det eneste som fra et europeisk perspektiv gir håp i denne dystre situasjonen, er at USA er svekket på grunn av indre problemer og konflikter, at landet ikke har nok ressurser til å håndtere en alvorlig konflikt med både Russland og Kina, og at det for den amerikanske ledelsen er viktigere å bekjempe det sterke Kina enn å holde Russland nede og å svekke Europa. Det kan begrense den amerikanske viljen til å fremprovosere en russisk-ukrainsk krig.

Vestens problem er at både USA og Europa mangler gode ledere. Den amerikanske eliten befinner seg mentalt på 1990-tallet da USA – i en situasjon der Sovjetunionen var brutt sammen og Kina fremdeles var svakt – kunne behandle resten av verden etter eget forgodtbefinnende. Resultatet var at landet skaffet seg et imperium i form av allianser, forpliktelser og klientstater det ikke lenger har nok ressurser til å forsvare, samtidig som det rotet seg inn i en mengde konflikter. Kina, Russland, Iran, Syria, palestinakonflikten, Nord-Korea, dette er noen av de utfordringene og konfliktene USA i dag må forholde seg til. Og det er mye for landet, noe det enorme amerikanske budsjettunderskuddet vitner om. USA lider kort og godt av ”imperial overstretch” (imperial overanstrengelse) som neppe vil ende godt.

Det USA trenger, er realistiske ledere som klarer å skille mellom hva som er vitalt for USAs interesser, og som derfor må forsvares, og hva som ikke er det, og som derfor må ofres – og som dessuten forstår å inngå de nødvendige kompromisser og avtaler med stater man ikke nødvendigvis liker, slik Nixon og Kissinger gjorde slutt på konflikten med Maos Kommunist-Kina.

Trump var en slik leder som forstod at USA ikke hadde nok ressurser til å opptre som verdens politimann, og at landet burde konsentrere seg om sine egne problemer. Men han ble felt av den amerikanske eliten og de elitelojale massemediene som bekjenner seg til en amerikanskledet verdensorden basert på militær overlegenhet, en selverklært rett til å blande seg inn i andre staters indre forhold og militære intervensjoner.

Europas problem er at europeiske ledere og politikere ikke står opp for europeiske interesser, for eksempel ved å gi Russland garantier om at Ukraina aldri vil bli medlem av Nato og å tvinge Kiev-regimet til å oppfylle Minsk-avtalene, for dermed å avslutte konflikten med Russland. Bare ved å utvikle normale forbindelser til Russland – og videre til Kina og Asia – vil Europa unngå å bli en bakevje i den globale kampen om ressurser og markeder.

Eller hvorfor skal Europa støtte USA i konflikten med Kina, som Europa har mye å tape og ingenting å vinne på?

For noen tiår siden fantes det europeiske ledere som forsvarte europeiske interesser; det er nok å nevne navn som Charles de Gaulle og Willy Brandt. I dag finnes de ikke. Og det er heller ingen som etterspør denne type ledere.

Det er ille.

Personvernpolicy