Den norske laksen er blitt tysk

Koblingen mellom biologi, økonomi og juss er inni granskauen komplisert, skriver Thomas Vermes. Her fra et norsk oppdrettsanlegg.
Koblingen mellom biologi, økonomi og juss er inni granskauen komplisert, skriver Thomas Vermes. Her fra et norsk oppdrettsanlegg. Foto: GaudiLab / Shutterstock / NTB

I 40 år samlet de inn gener fra alle norske lakseelver og skapte oppdrettslaksen. Så solgte de materialet til Tyskland. Over hele verden er det kamp om kontrollen over matgener - til korn, gris, ku eller fisk.

Kommentar: Thomas Vermes
Politisk kommentator

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

«Andragende fra Jæderens hønseavlsforening om bevilgning til dækkelse af paadragen gjæld i anledning af en i Stavanger 1897 afholdt fjærkræudstilling».

Slik lød et punkt på Stortingets dagsorden i 1898. Helt opp til moderne tid har vi avlet fram egne høns i Norge. Det tok slutt, og vi ble mottakere av avlen til det globale hønseselskapet Aviagen, som forsyner 130 land.

Med avhengigheten av importert avlsmateriale har rått kyllingkjøtt blitt en potensiell smittebombe av antibiotikaresistente bakterier, også i Norge.

Ett eksempel på en av de store, globale prosessene som pågår nesten uten offentlig debatt: Kampen om kontrollen med genene, første ledd i produksjonskjeden for maten vår.

Idet vi går inn i et nytt år, kan det passe å tenke litt på det. Avl og foredling av matplanter og husdyr er avgjørende for å holde sulten unna. Betingelsene for bruken av genene avgjør hvor mye eller lite bonden sitter igjen med av verdiskapingen.

Milliardmakt over matproduksjon

Se bare på makten over såfrø: En stor del av omsetningen i verden kontrolleres av kun tre-fire såfrøgiganter, som stadig slår seg sammen og blir større og sterkere. ChemChina har kjøpt opp Syngenta. Dow og DuPont har slått seg sammen, i likhet med Bayer og Monsanto.

De har hånd om halvparten av verdien av verdens såfrømarkeder verdt over 40 milliarder dollar i året. Deres kontroll styrkes gjennom genteknologilovgivningen i ulike land og internasjonale patent- og andre avtaler.

Såfrøgigantene undergraver bøndenes rett til å bruke såfrø av egen avling, en rett som planteforedlertraktaten UPOV av 1978 sikret. Men tidene skiftet og nå gir en nyere utgave av UPOV større makt til såfrøselskapene. Norge er blant landene som holder fast ved UPOV1978.

Forhandlinger om globale avtaler pågår til stadighet. Men dragkampene forblir stort sett utenfor offentlig søkelys.

Selv opplevde jeg Monsantos makt for noen år siden på et soyamottak i Mato Grosso i Brasil. Der leverte bønder soya som var garantert fri for genmodifisering, myntet på det norske markedet.

På mottaket ble lassene kontrollert. Hadde tilstrekkelige mengder av Monsantos genmodifiserte soyafrø blåst over fra nabojordene, var soyamottaket pliktig til å trekke en avgift til Monsanto fra stakkaren som ufrivillig hadde fått forurenset sin avling med Monsantos frø.

MATGENER: Kontroll av et lass soya på et mottak i Sorisso, Mato Grosso i Brasil. Monsanto krever avgift når GMP-fri soya er forurenset av deres frø. Foto: Thomas Vermes
MATGENER: Kontroll av et lass soya på et mottak i Sorisso, Mato Grosso i Brasil. Monsanto krever avgift når GMP-fri soya er forurenset av deres frø. Foto: Thomas Vermes

FN har i lenger tid bekymret seg, slik det framkommer i denne rapporten fra spesialrapportøren om rett til mat i 2009: Framveksten av store, kommersielle selskaper som patenterer frø kan føre til at fattige bønder blir forgjeldet, og man risikerer at bønders tradisjonelle lagring og utveksling av såfrø, blir forbudt.

For tre år siden kom så organisasjonen OECD med en alarmerende rapport om at konsentrasjonen av frøforedling er uheldig for prisene, mangfoldet og innovasjonen.

Avtaler, ja, men storselskapene skor seg

Forhandlinger om globale avtaler pågår til stadighet. Men dragkampene forblir stort sett utenfor offentlig søkelys. Kanskje også fordi koblingen mellom biologi, økonomi og juss er inni granskauen komplisert.

Fridtjof Nansens Institutts Regine Andersen har i årevis forhandlet om bedre rammevilkår for bønders rettigheter til såfrø. Foto: Thomas Vermes
Fridtjof Nansens Institutts Regine Andersen har i årevis forhandlet om bedre rammevilkår for bønders rettigheter til såfrø. Foto: Thomas Vermes

I Norge huser Fridtjof Nansens Institutt (FNI) noen av landets fremste eksperter, som forsker og rådgir norske myndigheter. Forskningsdirektør Regine Andersen bidrar aktivt blant annet i FAOs traktat om plantegenetiske ressurser for mat og landbruk, og har også slått alarm om feil i norsk fortolkning av slike spørsmål i EØS-avtalen, slik at det ble rettet opp.

Verden trenger hele tida utvikling av sorter og varianter for å motstå endret klima, sykdommer og andre forhold. Og da er tilgang til størst mulig variasjon av naturlig genmateriale avgjørende.

I 1992 vedtok FN sin konvensjon om biologisk mangfold, der det ble slått fast at utbyttet av bruk av gener skal fordeles mellom landene som framskaffer genmaterialet, ofte fattige land, og landene som har industrien som foredler og kommersialiserer resultatene.

Under FAOs traktat om plantegenetiske ressurser for mat- og landbruksplanter, er det opprettet et fond som skal ivareta deling av fordelene.

Men, som Regine Andersen påpekte under et FNI-seminar i høst, det har knapt vært obligatoriske innbetalinger. Riktignok har det kommet inn frivillige bidrag på 30 millioner dollar til bønder som forvalter såfrø. Men det er en pølse i slaktetida.

I FNI gjør man uansett sitt, blant annet med prosjektet Suitable Seeds (dugelige frø).

Slik snytes u-land for frø-penger

Ett eksempel på hvordan rike lands industri grabber til seg, er da et nederlandsk firma, Ancientgrain, i 2003 avtalte med Etiopia å få de europeiske rettighetene til den etiopiske kornsorten teff.

Betingelsen var at de skulle betale for det, og ikke patentere teff. Firmaet avspiste Etiopia med latterlige 4000 euro (rundt 40.000 kroner), slo seg selv konkurs, overdro rettigheten til teff til sitt nye firma og patenterte bruken av den.

Juristen og forskeren Morten Walløe Tvedt ved Høgskolen i Molde er en av Norges fremste eksperter på juss'en rundt planteforedlerrettigheter.

Han påpeker at forsøkene på å opprette bindende kontrakter mellom land som leverer biologisk materiale, og de som mottar, i praksis ikke fungerer.

Slik traktaten som dekker dette er utformet, går godtgjøringen ikke til de som leverer frømaterialet til bruk i planteforedling i andre land. Den går til et fond som skal fordele pengene til u-land. Dermed har selgeren ikke stor interesse av betalingen.

Kjøperen, gjerne et av storselskapene, har ikke brennende lyst til å betale store summer. Og, påpeker Walløe Tvedt – et kommersielt selskap har ikke engang anledning til å betale noe uten å ha en bindende kontrakt, hvilket disse kontraktene knapt kan sies å være.

Hva så med Norge?

I Norge har norske bønder kontroll med avl av storfe, som skjer med de målene for fornuftig utvikling av Norsk Rødt Fe, som det blir enighet om. Det skjer i regi av samvirkeselskapet Geno.

Når det gjelder svin, er norske gener spredd over hele verden. Samvirkeselskapet Norsvin selger svinegenetikk internasjonalt via datterselskapet Topigs Norsvin, som eies av Norsvin i fellesskap med nederlandske Topigs.

Hva så med oppdrettslaksen og -ørreten? Der er Norge en formidabel stormakt. Det genetiske opphavet har norske fiskeforedlere i over 40 år samlet inn fra villaks i de norske lakseelvene.

Hva skjedde så? Det viktigste selskapet Aquagen som forvalter denne skatten, ble i 2013, med den norske stat som hovedaksjonær, solgt til den tyske giganten EW Group, som også driver avl på fjørfe og svin.

Året etter ble de mindre norske selskapene SalmoBreed og Akvaforsk Genetics, også med staten som hovedaksjonær, solgt til det britiske investeringsselskapet Benchmark Holdings. Mowi og SalMar er gjenværende norske selskaper som driver avlsarbeid på oppdrettsfisk.

«Dette innebar at i 2015 hadde 90 prosent av Norges avslprogrammer for laks blitt overført fra innenlandsk/offentlig til utenlandsk/privat kontroll», påpeker professor Kristin Rosendal ved FNI i en artikkel sammen med Ingrid Olesen ved Nofima i fagtidsskriftet Aquaculture.

Også Norge bidrar dermed til konsentrasjonen av eierskap over verdens matgener. Den norske oppdrettsnæringa risikerer neppe å bli noe offer på linje med småbrukere i fattige land.

Men likevel. Bør eierskap til verdens matgener monopoliseres?

Godt nytt, tenksomt år, folkens!

Thomas Vermes skriver i ABC Nyheter på søndager. Les flere av hans kommentarer her.

Personvernpolicy