Hvorfor skal Stortinget være eiendomsbaron?

«Det er derfor vanskelig å forstå at Stortingets administrasjon må leke eiendomsbaron og leie hånden til våre folkevalgte gjennom Oslos boligmarked, slik staten og kommunene gjør med de mest vanskeliggstilte i samfunnet vårt», skriver kronikkforfatteren.
«Det er derfor vanskelig å forstå at Stortingets administrasjon må leke eiendomsbaron og leie hånden til våre folkevalgte gjennom Oslos boligmarked, slik staten og kommunene gjør med de mest vanskeliggstilte i samfunnet vårt», skriver kronikkforfatteren. Foto: NTB / Shutterstock

Et utvalg skal granske reglene for Stortingets pendlerboligopplegg. Kanskje burde hele opplegget skrinlegges.

Stemmer: Martin Jacob Kristoffersen
Jurist

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Stortinget eier 143 leiligheter i Oslo til en samlet markedspris på 900 millioner som representantene får bruke ved behov. De fleste av dem i fasjonable områder i Oslo vest. Snittstørrelsen er i overkant av 60 kvadratmeter, ifølge Estate Nyheter.

Stortinget er dermed en av de større utleiebaronene i Oslo, hvis man kan kalle det noe slikt. Stortinget tar jo ikke betalt og sender regningen til skattebetalerne. Strøm og internett dekkes også.

Stortingets administrasjon foretar en behovsprøving og gir nøklene til de trengende av våre folkevalgte, men etter flere tilfeller av kreative tolkninger av reglene, er det nå nedsatt et utvalg som skal granske disse.

Det er én ting som skjærer i øynene med sitt fravær – hvorfor får ikke utvalget utrede om hele ordningen bør avskaffes? Norges boligmarked og strømprisene er for lengst sluppet fri til markedskreftene. Hvorfor skal Stortingets representanter heve seg over et paradigme de selv har skapt for norske borgere?

Fra «bolig til alle» til «finn bolig selv»

Stortinget og norske bykommuner har for flere tiår siden kommet fram til at liberaliseringer er nøkkelen til et fungerende boligmarked.

Dette var en kraftig snuoperasjon fra etterkrigstiden. Da var en bred politisk enighet om en «vakker og hensiktsmessig bebyggelse med det mål å skaffe gode og tilstrekkelig rommelige boliger for alle» og senere «å skaffe hele befolkningen høvelige boliger til en pris som stod i rimelig forhold til deres inntekter», som et ledd i gjenreisningen etter krigen.

Arkitekturopprøret er beviset på at det første målet er forlatt for lenge siden, mens gallopperende boligpriser har trampet over det andre.

Fra starten av 80-tallet, ble nemlig prisreguleringer fjernet og boligstøtteordninger kraftig innskrenket. Begrunnelsen fra myndighetene var at de fleste nordmenn ville saktens makte å finne egnet bolig gjennom markedet, takket være vår eventyrlige velstandsøkning.

Kjell Ingolf Ropstad trakk seg i høst som partileder i KrF og statsråd i Solberg-regjeringen, etter avsløringer om pendlerbolig-juks. Foto: Lise Åserud / NTB
Kjell Ingolf Ropstad trakk seg i høst som partileder i KrF og statsråd i Solberg-regjeringen, etter avsløringer om pendlerbolig-juks. Foto: Lise Åserud / NTB

«Svaret er markedet. Hva var spørsmålet?» som det heter.

Det er derfor vanskelig å forstå at Stortingets administrasjon må leke eiendomsbaron og leie hånden til våre folkevalgte gjennom Oslos boligmarked, slik staten og kommunene gjør med de mest vanskeligstilte i samfunnet vårt. Våre folkevalgte tilhører jo en av de mest ressurssterke og bemidlede gruppen av innbyggere vi har.

I tillegg, slik det står i leieavtalen, dekkes både strøm og internett, og mer:

«Boligen stilles kostnadsfritt til disposisjon for deg , ferdig møblert inkludert strøm , oppvarming , trappe- og gangvask, måking, strøing. Utgifter til telefon, internett og tv-signaler dekkes, men ikke NRK-lisens».

Selv om representantene kommer til dekket bord, klarer de altså likevel å rote det til. Selv om reglene er langt enklere enn papirmølla en vanlig leietaker (eller utleier) må gjennom dersom de skal ta i bruk ordninger via NAV eller Husbanken.

Kriteriene for å få bolig er at man enten er folkeregistrert eller bosatt 4 mil unna. Altså alternative, ikke kumulative vilkår.

Det er uverdig, nører opp under politikerforakt, og vil øke oppslutningen rundt radikale politikere og kan på sikt bli et demokratisk problem.

Enkle regler

Siden Stortingets regler er svært enkle er det tilsynelatende vanskelig å forstå at det kan være så vanskelig å forstå dem. Kanskje er de rett og slett for enkle for det kreative sinn?

I de siste «Retningslinjer for tildeling av Stortingets pendlerboliger» står det

  • «Stortinget skal dekke boligbehovet i Oslo for stortingsrepresentanter som under funksjonstiden er folkeregistrert eller faktisk bosatt mer enn 40 km i kjørelengde fra Stortinget».

I søknadsskjemaet skal de sette av et kryss på dette, i tillegg til å svare JA-NEI på spørsmål om:

  • «Eier du bolig mindre enn 40 kilometer fra Stortinget?»
  • «Disponerer du denne boligen nå?»


Så hva har vår avgåtte stortingspresident Eva Kristin Hansen gjort for å falle i vanære? Hun kjøpte altså bolig i Ski, som ligger innenfor firemilsgrensen fra Oslo. Samtidig leide hun en hybel fra tidligere Ap-topp og kulturminister Trond Giske i Trondheim som hun oppga som folkeregistrert adresse.

Strengt tatt, i slike tilfeller så har man oppfylt kravene for pendlerbolig, så lenge man er folkeregistrert mer enn 4 mil fra Oslo. Dette var neppe formålet med ordningen, men leser man reglene slik fanden leser Bibelen, blir dette resultatet.

Kriteriene for å få bolig er at man enten er folkeregistrert eller bosatt 4 mil unna. Altså alternative, ikke kumulative vilkår.

Selv om man er bosatt innenfor 4 mil, så holder det at man oppfyller det andre kriteriet – folkeregistrert utenfor. Slik ordlyden er lagt opp, kan man eie et dusin leiligheter i Oslo, og likevel få pendlerbolig, så lenge man er folkeregistrert hos Trond Giske i Trondheim.

Ifølge Aftenposten feilet hun å opplyse Stortingets administrasjon om boligen i Ski. Men spiller det noen rolle? Kanskje, kanskje ikke. Hun ville jo antakelig ha fått pendlerbolig uansett.

Brudd på opplysningsplikt, er det så fælt da?

Hvordan hadde da NAV sett på en slik sak? Dette minner meg om en Høyesterettsdom fra 2017. Der var spørsmålet om «straffen skal reduseres fordi A – dersom han hadde søkt, slik han skulle ha gjort – kunne ha fått NAVs tillatelse til å oppholde seg i utlandet».

Altså kunne den tiltalte ha hatt rett på pengene hvis vedkommende bare hadde gitt riktig informasjon til NAV.

Den tiltalte ble frikjent i lavere instans. NAV ga seg ikke og fikk Høyesterett med på at statens kontrollbehov er så sterk, at det må ende med 75 dagers fengsel, selv om tiltalte i teorien kunne ha rett på ytelsen.

I en annen sak, som også omhandlet opplysningsplikt, forfulgte NAV brukeren med krav om tilbakebetaling av 295.000, selv om hun ble frikjent for bedrageri i to straffesaksrunder. Fordi terskelen for å kreve pengene tilbake er lavere enn å bli satt i fengsel.

Og slik fortsetter det.

Med andre ord ville det ikke ha vært noen «kjære mor» dersom saken handlet om manglende opplysninger til NAV og ikke Stortingets administrasjon.

Får bolig fra Stortinget, men fortsetter å kjøpe og leie

Dette underbygger spørsmålet hvorfor det skal være Stortingets problem å skaffe leiligheter til stortingsrepresentantene og å holde dem i ørene med kontroll om ordningen misbrukes eller ikke.

Dette svarte faktisk Stortingets direktør Marianne Andreassen på til Estate Nyheter:

«Dette er en ordning som gir oss nødvendig forutsigbarhet og fleksibilitet til å dekke utenbys representanters boligbehov, et behov som varierer fra periode til periode og innenfor en periode».

De forskjellige landenes løsninger varierer. I USA må representantene klare seg selv . Noen ganger sover de på kontoret. Det samme i Tyskland.

I Danmark fikk representantene tilskudd til å finne bolig selv, før de i 2009 fant ut at de ikke ville være noe dårligere enn deres norske kollegaer . Riksdagen i Sverige har en kombinasjon.

Det er sant at det er viktig for demokratiets funksjon at representanter har tid til å sette seg inn i saker og bor i rimelig avstand til Stortinget.

Men flere av stortingsrepresentantene har likevel funnet tid i sin travle hverdag til å spekulere på det liberale boligmarkedet ved å både leie, kjøpe og selge sine egne boliger og folkeregistrere seg inn i rikets kroker, selv om de faktisk fikk bolig av Stortingets administrasjon.

Trenger de da virkelig hjelp fra Andreassen til å finne pendlerbolig i Oslo? Jeg er ikke lenger overbevist.

Regler skapt for utnyttelse

Reglene gir som sagt også rom for fortolkninger. Man kan folkeregistrere seg hos en kompis, eller leie en hybel på bygda til 1500 i måneden og folkeregistrere seg der. Ordlyden i reglene sier jo bosatt eller folkeregistrert 4 mil unna. Til å være lovgivere er det litt underlig at ikke mer innsats har blitt brukt å utforme reglene.

Hvordan defineres bosatt utenfor 4 milsgrensen? Kan jeg la andre bruke leiligheten jeg eier? Eller pendlerboligen? Antakelig ja, ikke noe regel mot det. Spiller det egentlig noen rolle hvor jeg er folkeregistrert, så lenge jeg er bosatt mer enn fire mil unna Stortinget? Antakelig ikke.

Det blir interessant å se hvilket vanntett regelverk utvalget ender opp med, som selv den smarteste og mest moralsk fleksible politiker ikke klarer å sno seg rundt.

Det er også litt interessant at grensen er satt til 40 kilometer. 40 kilometer hvordan da - i luftlinje, eller motorvei? Og hvor er startpunktet på kartet? Stortinget eller kommunegrensa?

Og hvorfor akkurat 40 kilometer? Er det en sjablongverdi? Der kommer faktisk politikerne dårligere ut enn resten av oss, siden pendlerfradraget utløses ved 33 kilometer.

Og hva med skatt på fri bruk av bolig?

Spørsmålene er mange, så her har utvalget noe å sette tennene i. Dette hadde selvfølgelig vært unngått dersom stortingsrepresentantene hadde hatt et mye mer velfungerende moralsk kompass enn jeg og andre dødelige, men antakelig er de slik som folk flest – langt fra perfekte.

Katt og mus-lek

NAV kompenserer for manglende perfeksjon hos sine brukere med stadig strengere opplysningsplikt, flere og flere tilføyelser til folketrygdloven og stadig fyldigere-flere hundre sider lange rundskriv om hvordan loven skal tolkes, i en katt- og mus- lek med brukerne for å avgrense deres rettigheter maksimalt. I tillegg til trusler om harde straffer og økonomisk ruin, selvsagt. «Speak softly and carry a big stick», som Theodore Roosevelt pleide å si.

Nå skal altså et utvalg drive den samme katt og mus-leken med våre folkevalgte. Det blir interessant å se hvilket vanntett regelverk utvalget ender opp med, som selv den smarteste og mest moralsk fleksible politiker ikke klarer å sno seg rundt, men det er uverdig og det burde aldri ha nådd så langt. Da hadde det faktisk vært bedre om Stortingets administrasjon kompletterte sin boligportefølje med 26 boliger til, slik at alle på Stortinget fikk sin egen, og vi hadde fått slutt på den absurde stol-leken. «Alle skal med», som det sies.

Eller, i stedet for et stadig svulstigere pendlerboligregelverk, kan man heller droppe hele ordningen, og la politikerne klare seg selv, noe de ser ut til å gjøre mer enn bra nok.

Personvernpolicy