Unit Five gjorde oss så stolte av å komme nordfra
Unit Five fotografert i august 1979. Fra venstre: Tore Hansen, Kjell Arnesen, Rune Akselsen, Totto Knudsen – og Finn Remer, den siste gjenlevende, som døde sist torsdag. Foto: Sigurd Eidsøren / VG / NTB
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Delta i debatten
Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.
E-post: stemmer@abcnyheter.no
Med bortgangen til bassisten Finn Remen før helgen er hele Unit Five borte. Alle fem som i 1978 tok Norge med storm med debutalbumet «Æ e' nordlending æ!», et litt mindre ironisk og mye mer kjærlighetsfullt svar på Åge Aleksandersens «Æ e trønder Æ!» fra tre år tidligere.
Tittellåta ble en slags nordnorsk nasjonalsang for oss som var unger på den tida. I tillegg inneholdt debutalbumet klassikeren «Vit at jeg elsker deg», en av Norges vakreste ballader gjennom tidene. I hvert fall om du spør en finnmarking, som meg.
Og det er finnmarkingen og nordlendingen i meg som sørger aller mest over at ingen av de forente fem nå finnes mer. For vi var så stolte av dette bandet fra Hammerfest. Så kry over at det kom noe som låt så tøft fra vår landsdel, noe som ikke var nordnorsk visesang. Noe som var popmusikk, og som hele Norge elsket bare fordi det var så jævlig bra.
Det finnes så mye trøst i Unit Fives melankoli.
Da min hjemby Vardø feiret 200-årsjubileum sommeren 1989 var det selvsagt Unit Five som var hovedattraksjonen på scenen som var satt opp nederst i Kirkegata. Tore Hansen, allerede en legende, sang alle de kjente låtene. Det var magisk.
Hansen døde av kreft i 2013. Ti år etter gitarist Totto Knudsen (som overtok etter Geir Johansen, som fortsatt lever, i 1976, to år før platedebuten), seks år etter trommeslager Rune Akselsen og to år før keyboardist Kjell Arnesen. Så var bare Finn Remen tilbake, og i sommer ble bassisten diagnostisert med kreft. Han døde torsdag, bare 64 år gammel.
De forsvant i løpet av bare 18 år. Hele bandet borte. Og ingen ble eldre enn sistemann.
Det er fryktelig vemodig å tenke på. Men dette var et band som la igjen mye. Fantastisk fengende melodier. Fyndige refrenger. Og de la igjen Tore Hansens vare og såre tekster. Det finnes så mye trøst i Unit Fives melankoli.
Som i «På hver sin kant av landet» fra 1980.
Når alt ska skje så plutselig
og tida gå for fort
og vi grue oss tel vi skal ta farvel
Småsjenert med klump i halsen
du e'kke bedre du
Finn's det oppskrift for en avskjedskveld?
