Strømpris-eksplosjonen:Vi, klimaet og industrien kan ikke leve med EØS-kraftpriser

– Det finnes ingen mirakelkur som raskt kan få ned strømprisene, sier den nybakte Sp-finansminister Trygve Slagsvold Vedum.

Nei - og det verste er at det ikke finnes noen løsning på strømkrisa på lang sikt heller.

Vi er for godt fanget i et europeisk strømprisbilde vi ikke kommer ut av. Fordelen landet har hatt av lavere strømpriser, vil ikke bli helt borte, men forvitre.

Grunnen er at politikerne våre fra 1991 gjorde om strøm fra nasjonal infrastruktur til en markedsvare. Skritt for skritt har myndighetene deretter koblet Norge til et internasjonalt kraftmarked.

Med utbygging av utenlandskabel etter utenlandskabel har den fysiske overføringskapasiteten blitt stor nok til å definere størrelsen på regningene folk og industri heretter får, foreløpig i Sør-Norge.

Vi vil til tider oppleve perioder med hyggelige strømpriser også i framtida. Men hovedbildet er at Norge har lavere prisnivå enn kontinentet og Storbritannia. Sammenkoblingen av det liberaliserte markedet gjør at prisforskjellen vil minske eller bli borte.

Da gjenstår nødhjelp til de lutfattige

Trontaledebatten i Stortinget onsdag og torsdag viste at partiene er enige om krisetiltak for det mindretallet av befolkningen som rett og slett ikke kan betale rekordregningene som sendes ut i disse dager.

Men det stopper der.

Joda, de kan lempe på elavgiften og momsen som legges på elavgiften (!). Men med rekordprisene som oppnås på den internasjonale kraftbørsen Nord Pool, vil ikke det monne.

Gjennomsnittlig strømpris i Sør-Norge lå ifølge NVE på 105 øre per kWh forrige uke, og så satte nye rekorder opp til 1,43 denne uka. Som om ikke det er nok - jo høyere strømprisen er, jo mer øker også nettselskapene sin nettleie.

Da monner ikke Sp-løftet om halvering av elavgiften på 17 øre særlig.

Med nettleie, moms og andre avgifter ender prisen gjerne på 2 kroner per kWh, nesten ti ganger så mye som vi til tider har vært vant til.

Så da gjenstår nødhjelp i form av økt bostøtte til sosialhjelpsmottakere, så de i hvert fall ikke skal fryse i hjel.

Vedums tapte klarsyn

Situasjonen forverret seg da eksportkapasiteten til utlandet gjorde et byks tidligere i år. Da ble en ny strømkabel til Tyskland åpnet. I oktober kom så den nye kabelen North Sea Link til England i drift, med halv kapasitet.

Før jul regner Statnett med å doble kapasiteten til England, som regnes å ha den dyreste krafta i Europa.

– Jeg er ikke kraftanalytiker, så skal ikke spå på effekten av en enkelt kabel, sier Trygve Slagsvold Vedum når Klassekampen spør om han er bekymret for en dobling av eksportkapasiteten til England.

Dermed har Vedum idet han ble finansminister, mistet en evne han har hatt til nå.

Allerede i 2019 mente han å kunne slå fast at nye kraftkabler til Tyskland og England ville øke norske kraftpriser.

Han ba derfor Solberg-regjeringen trekke tilbake konsesjonene til kraftkablene til Tyskland og England.

– Jeg håper regjeringen tenker mer på de norske forbrukerne enn det europeiske kraftmarkedet, sa Vedum til Nationen.

I parentes bemerket var det den forrige rødgrønne regjeringen Vedum var med i, med hans nestleder, nå statsråd Ola Borten Moe som energiminister, som signerte avtalene med Tyskland og Storbritannia om disse kablene.

Tenk om vi fikk innenlands forbindelse!

Både Vedum og olje- og energiminister Marte Mjøs Persen (Ap) sier at utbygging av fornybar kraft er den langsiktige løsningen.

Men om Norge så ofret tilstrekkelig natur til at norsk kraftproduksjon ble økt med 50 prosent, opp med 65 av ca. 130 TWh, ville det bli musepiss i havet.

Også med økt strømtilgang i Norge vil prisene nemlig dannes på børsen ut fra utlandets prisnivå, som neppe blir rokket av norsk utbygging. Se bare på tallene:

EUs produksjon av kraft lå på 2904 TWh i 2019. Storbritannia produserte 356 TWh i 2016. En 50 prosents økning i norsk strømproduksjon utgjør 2 prosent av dette. Det vil ikke endre mye på det europeiske markedet.

Og var det ikke noe med at Norge selv skal øke sitt strømforbruk kraftig, elektrifisere landet og opprette mye ny, grønn industri basert på norsk kraft?

Situasjonen nå er jo som NRK har vist, at etablering av varige, nye, grønne industriarbeidsplasser for eksempel i Øygarden kommune, må utstå. Det er ikke nok strøm i og med at enorme mengder kraft i stedet prioriteres til å elektrifisere Troll-feltet.

Og tenk om myndighetene ikke bare prioriterte stor kabelkapasitet til utlandet, men bygde ut overføringslinjene mellom nord og sør innad i Norge!

Da ville EU-prisene spre seg nordover og gjøre at industrietablering måtte skje til høyere strømpriser også der.

Industrien: Tapt konkurransekraft og opprinnelsesgarantier

Én ting er strømprisene som rammer oss i de tusen hjem. Flesteparten av vannkraftverkene ble i sin tid bygget av kommuner og stat. «Vi», eller tidligere generasjoner, har betalt investeringene i kraftverkene som produserer strømmen kraftselskapene nå selger til oss for blodpris.

Resultatet kan bli at kraftselskapene jafser til seg en stor del av den private veksten som Solberg-regjeringen i sitt siste nasjonalbudsjett anslo å bli på 11,1 prosent i 2022. Andre sektorer får da mindre vekst.

Men hva med industrien? De har langsiktige, gode avtaler, får vi høre. Men investorer tenker mer enn fem-ti år fram og ser tegninga: Konkurransefordelen billig, ren kraft blir gradvis redusert.

Sa jeg ren kraft?

Norge har sluttet seg til en annen del av EUs klimapolitikk, nemlig ordningen med opprinnelsesgarantier for kraft (se faktaboks). Den innebærer at industri som ønsker å påberope seg klimavennlig produksjon, må kjøpe teoretiske garantier for det på enda et børsmarked som er opprettet for det.

Det betyr altså en ytterligere avgift på stigende strømpriser. For mange industristeder er kraftprisene den viktigste konkurransefaktoren, og være eller ikke være for arbeidsplasser og bosetting.

Hvert år oppgir NVE hvor mye av det norske kraftforbruket som kan påberope seg å stamme fra fornybare kilder. Årets «varedeklarasjon» viser at 98 prosent av kraftproduksjonen i Norge var fornybar, men bare 11 prosent av forbruket i 2020.

Nå vil Støre-regjeringen prøve å få Norge ut av denne ordningen, melder energiogklima.no.

Det skal bli spennende å se hvordan det går.

En tidlig spådom om markedets virkning

Det har ikke alltid vært sånn. I min barndom ble ikke strømprisene skapt av internasjonal konkurranse.

En strømmåler på kjøkkenet viste forbruket til enhver tid. Passerte det den røde pila, bykset strømprisen opp på overforbruket.

Dette endret Syse-regjeringen, med Senterpartiets olje- og energiminister Eivind Reiten, på. Deres liberaliserte energilov fra 1991 fikk tilslutning også fra Arbeiderpartiet.

«Fraværet av en bred offentlig debatt på begynnelsen av 1990-tallet var slående. Det var nesten provoserende å se hvordan et regime som var utviklet gjennom endeløse stortingsdebatter, utredninger og lokalt engasjement gjennom flere tiår, raskt ble skjøvet til side.», skriver historikeren Lars Thue i boka Strøm og styring. Norsk kraftliberalisme i historisk perspektiv (Ad notam Gyldendal, 1996.)

Om elforsyningens samfunnsmessige og økonomiske rolle skriver Thue at elektrisitet er en nødvendig infrastruktur. «Det betyr at elektrisiteten ikke er en innsatsfaktor som alle andre. Elektrisitet er en grunnleggende forutsetning også for bruken av de øvrige innsatsfaktorene …».

Thue skriver at den gamle modellen forutsatte at energiverket er et redskap for brukerne og at de ble satt inn i et bredere samfunnsmessig perspektiv.

Boka kom i 1996, bare fem år etter innføringen av dagens energilov, og bare to år etter innføringen av EØS-avtalen.

Med profetisk klarsyn skriver Thue om den nye modellen:

«Energiverket er til for å skaffe eierne størst mulig avkastning på kapitalen. Kundene prioriteres etter lønnsomhet, som ofte betyr størrelse og markedsmakt.»

Hva betyr kraftkrisen som ikke går over?

«De skyhøye strømprisene representerer en stor politisk trussel. Alle fiender av fornybar energi og forsterket klimapolitikk står klare til å gi det grønne skiftet skylden.», skriver Anders Bjartnes i energiogklima.no.

Han har åpenbart rett i at klimapolitikken ikke kan leve med de virkningene vi nå ser. Også framtida til kraftkrevende industri er usikker.

Men hva er løsningen når all den nye kraften som eventuelt skal bygges ut i Norge, som følge av EØS-avtalen og norsk liberalisme skal selges til EU- og britiske priser?

Thomas Vermes skriver i ABC Nyheter på søndager. Les flere av hans kommentarer her