Det er ikke mye i vår historie som det er viktigere å feire nasjonalt

Styremedlem Lars Alm i Ateistene formidler i ABC Nyheter 28. september en rekke myter i en selektiv fremstilling av kristningen og historien. Han ønsker ikke en nasjonal markering i regjeringsprogrammet, fordi det er å «favorisere én enkelt religion». Tusenårsminnet for slaget ved Stiklestad handler imidlertid ikke om å «favorisere» noen, men om å markere et av de viktigste tidsskiller i vår historie.

Samtidig står vi foran flere tusenårsjubileer. Mosterjubileet i 2024 vil markere startskuddet for kristenretten og den norske rettsstaten, som også knyttes til feiringen av Landsloven fra 1274. Begge feiringene handler om brede endringer og avgjørende utviklingstrekk.

Det er ikke uvanlig å høre at Norge ble kristnet med sverd, slik Snorre fortalte noen hundre år senere. Ja, Olav kunne utvilsomt være brutal, men i skaldekvadene fra hans tid er ikke kristning nevnt og det er vanskelig å finne annet enn kristne graver i Norge etter 900-tallet.

Det gir liten mening å snakke om «utenlandsk religion» slik Alm gjør. Mennesker i alle land leter etter svar på livets store spørsmål. Slik Alm deler sitt ateistiske syn også med andre i verden, deler kirker over hele kloden den kristne tro. Internasjonal kontakt er et viktig gode.

Norske kommuner tar barnetrygden fra de aller fattigste

LES SAKEN

Kristningen skjedde uansett av våre egne. Vår første kristne konge Håkon den gode regjerte fra 930-tallet, 100 år før Olav den hellige. Selv om Harald Hårfagre nok ikke selv plasserte seg på den kristne siden, sendte han sin sønn Håkon til England for å bli oppdratt som kristen og lære seg europeisk statsmannskunst, dels basert på antikkens lærdom som var så sentral ved klosterskolene.

Deler av kritikken av kirken er paradoksalt nok basert på verdier og tenkesett innen nettopp en kristen kultur.

Kristningen begynte lenge før 900-tallet og var muligens ikke gjennomført før etter 1000-tallet. Likevel var ikke striden på Olav Haraldssons tid om Norge skulle bli kristnet, men hvilken kristen konge som skulle regjere: danskekongen Knut som også styrte England, eller norske Olav. Det var kristne dansker som hadde beseiret Olav Tryggvasson ved Svolder i år 1000 og styrte Norge via blant andre ladejarlene. Selv om han tapte på Stiklestad, ble Olav den hellige et så samlende symbol at det tok få år før vi fikk avviklet danskestyret, selv i Trøndelag.

Dette var en dyptgripende endring politisk, religiøst, rettsmessig og kulturelt, og er en nasjonal og internasjonal arv som vi fortsatt bygger på. Her kan vi legge vekt på ulike forhold. For noen er det viktige at vi forlot en tid der styrke, ætt og ære var i høysetet. For andre at vi fikk en skriftskultur, et statsapparat, hospitaler, skoler, tilgang til universiteter, gradvis avviklet slaveriet, og lover som løftet frem fattige og forbød utsettelse av spebarn i skogen.

Her er det ingen grunn til romantisering. Vi bør også trekke frem mørke sider ved kirkens og nasjonens historie. Samtidig er deler av kritikken paradoksalt nok basert på verdier og tenkesett innen nettopp en kristen kultur. Selv om noen avviser kristen tro som eventyr, slik ateisten John Gray sier i en anmeldelse av Tom Hollands tankevekkende Dominion om kirkens historie, understreker han at dens premisser er grunnlaget også for tanken om det sekulære. Ja, kirken kunne misbruke sin makt, men innførte et skille mellom det åndelige og det verdslige, og satte en ny standard for det gode. Utgangspunktet for vår tro på likeverd er ikke noe vi kan måle og veie, men en religiøs verdi.

Det som foreligger av planer for feiringen, handler i liten grad om å erklære verken Norges, kristendommens eller andres fortreffelighet. Tvert imot har initiativene en inkluderende og spørrende form. Samtidig som begivenhetene er viktige milepæler som er verdt å markere i seg selv, har jubileer en egenverdi som utgangspunkt for å diskutere store spørsmål i vår tid.

Dette kan ikke Jan Tore Sanner slippe unna med

LES SAKEN

For å sitere de ansvarlige for Nasjonaljubileet ved Stiklestad Nasjonale Kultursenter står jubileer med et nasjonalt perspektiv «i fare for å fremstå ekskluderende, tilbakeskuende og mytedyrkende. Samtidig er et nasjonalt jubileum en unik mulighet til å sette søkelys på kompleksiteten som ligger både i nasjonsbegrepet og historien om Norge og til å involvere hele landet i en dialog om nasjon, samfunn og identitet. Et tusenårsjubileum gjør det naturlig å se seg tilbake, men forplikter også til å skue fremover. Nasjonaljubileet 2030 representerer en enestående anledning til å sette det norske samfunnet under lupen – til å diskutere Norge i en fortidig, samtidig og framtidig kontekst».

Et slik tusenårsjubileum er krevende, men understreker behovet for forskning, kunnskap, refleksjon og dialog. Vi trenger et kunnskapsløft, erkjenne viktige røtter og rette blikket fremover. I dialogen og diskusjonen om fremtidens Norge er ateister like viktige og velkomne som alle med en religiøs tilhørighet.