Åpenhet – til tross for fortiden

<p>«Jeg tror, først og fremst, at hele Stor-Europas etterkrigshistorie bekrefter at velstand og trygghet på vårt felles kontinent kun er mulig gjennom felles innsats av alle land, inkludert Russland», skriver president Vladimir Putin.</p>
«Jeg tror, først og fremst, at hele Stor-Europas etterkrigshistorie bekrefter at velstand og trygghet på vårt felles kontinent kun er mulig gjennom felles innsats av alle land, inkludert Russland», skriver president Vladimir Putin. Foto: Kreml

Vi håpet at slutten på Den kalde krigen ville bli en felles seier for Europa.

Stemmer: Vladimir Putin
Russlands president

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

22. juni 1941, for akkurat 80 år siden, angrep nazistene Sovjetunionen, etter å ha erobret nesten hele Europa. For det sovjetiske folket startet da Den store fedrelandskrigen, den blodigste i vårt lands historie. Titalls millioner mennesker mistet sine liv, landets økonomiske potensial og dets kulturelle arv ble alvorlig skadet.

Vi er stolte over motet og standhaftigheten hos heltene i Den røde arme, og hjemmefrontens arbeidere, som ikke bare forsvarte uavhengighet og verdighet til vårt hjemland, men også reddet Europa og verden fra slaveri. Til tross for at det gjøres forsøk på å omskrive fortidens sider, er sannheten at sovjetiske soldater kom til Tyskland, ikke for å ta hevn på tyskerne, men i et edelt og storslagent frigjøringsoppdrag. Vi holder minnet om heltene som kjempet mot nazismen hellig. Vi minnes med takknemlighet våre allierte i koalisjonen mot Hitler, deltakere i motstandsbevegelsen og tyske anti-fascister som brakte vår felles seier nærmere.

Etter å ha gjennomlevd verdenskrigens grusomheter, maktet likevel Europas folk å overvinne fremmedgjøringen, og gjenopprette gjensidig tillit og respekt. De satte en kurs for integrering, for å kunne sette en endelig strek for tragediene i Europa fra den første halvdelen av århundret. Og jeg ønsker å understreke at den historiske forsoningen mellom våre folk og tyskerne som lever både i øst og vest av det moderne gjenforente Tyskland, spilte en enorm rolle i utformingen av et slikt Europa.

Jeg har også lyst til å minne om at det var tyske entreprenører som ble «pionerer» i samarbeidet med vårt land i årene etter krigen. I 1970 fullførte Sovjetunionen og Forbundsrepublikken Tyskland en «århundrets avtale» for langsiktig gassforsyning til Europa, som la grunnlaget for konstruktiv gjensidig avhengighet og satte i gang mange fremtidige, store prosjekter, deriblant byggingen av gassledningen Nord Stream.

Vi håpet at slutten på Den kalde krigen ville bli en felles seier for Europa. Det så ut som at bare litt mer innsats behøvdes for å gjøre Charles de Gaulles drøm om et enhetlig kontinent – ikke bare geografisk «fra Atlanterhavet til Uralfjellene», men kulturelt og sivilisasjonsmessig «fra Lisboa til Vladivostok» – til virkelighet.

Det er nøyaktig med den logikken i tankene – dannelsen av et Stor-Europa forent av felles verdier og interesser – at Russland har søkt å utvikle forholdet til europeerne. Både Russland og EU har bidratt mye mot dette målet.

Vi simpelthen kan ikke tillate oss å fortsette å bære på byrden av tidligere misforståelser, nag, konflikter og feilgrep.

Men en helt annen tilnærming har vunnet frem. Den var basert på utvidelsen av Den nordatlantiske alliansen, som i seg selv er en etterlevning fra Den kalde krigen. Alliansen ble, tross alt, dannet spesifikt for den æraens konfrontasjon.

Det var blokkens bevegelse østover – som, forresten, begynte etter at de sovjetiske styresmaktene faktisk hadde blitt overtalt til å akseptere gjenforente Tysklands innlemmelse i Nato – som viste seg å bli hovedårsaken til den raskt tiltagende gjensidige mistilliten i Europa. Verbale lovnader gitt i denne tiden – som «dette er ikke rettet mot dere» eller «blokkens grenser vil ikke komme nærmere dere» – ble raskt glemt. Men en presedens var satt.

Og siden 1999 har det fulgt fem nye «bølger» av Nato-utvidelser. Fjorten nye land, inkludert tidligere sovjetrepublikker, har blitt med i alliansen, og effektivt knust håpet om et kontinent uten splittende delelinjer. Dette ble interessant nok advart mot på midten av 1980-tallet av Egor Bahr, en av lederne i SPD (Sozialdemokratische Partei Deutschlands), som foreslo en gjennomgripende restrukturering av hele den europeiske sikkerhetspolitikken etter Tysklands gjenforening, som involverte både Sovjetunionen og USA. Men ingen i hverken Sovjet, USA eller Europa var villig til å høre på ham den gangen.

Dessuten, mange av landene ble stilt foran det kunstige valget om enten å være med i den det samlede Vesten eller med Russland. I realiteten var det et ultimatum. Den ukrainske tragedien i 2014 er et eksempel på konsekvensene denne aggressive politikken har hatt. Europa støttet aktivt opp om det grunnlovsstridige væpnede kuppet i Ukraina. Det var her alt startet. Hvorfor var det nødvendig å gjøre dette? Den gang sittende president Janukovytsj hadde allerede akseptert alle kravene fra opposisjonen. Hvorfor organiserte USA et kupp og hvorfor bifalt europeiske land det viljeløst, og dermed fremprovoserte en intern splittelse i Ukraina og Krims løsrivelse?

Hele systemet for europeisk sikkerhet en nå betydelig forfalt. Spenninger øker og risikoen for et nytt våpenkappløp er iferd med å bli reell. Vi taper de enorme mulighetene samarbeid gir – noe som bare er blitt viktigere nå som vi alle står overfor felles utfordringer, slik som pandemien og dens forskrekkelige sosiale og økonomiske konsekvenser.

Hvorfor skjer dette? Og viktigst, hvilke slutninger skal vi sammen trekke? Hvilke lærdommer skal vi ta med oss fra historien? Jeg tror, først og fremst, at hele Stor-Europas etterkrigshistorie bekrefter at velstand og trygghet på vårt felles kontinent kun er mulig gjennom felles innsats av alle land, inkludert Russland. Fordi Russland er et av de største landene i Europa. Og vi er bevisst vår uadskillelige kulturelle og historiske forbindelse med Europa.

Vi er åpen for ærlig og konstruktiv samhandling. Dette er bekreftet gjennom vår ide om å skape et felles rom for samarbeid og sikkerhet fra Atlanterhavet til Stillehavet, som ville omfatte ulike integreringsformater, inkludert EU og Den eurasiske økonomiske union.

Jeg vil gjenta at Russland er for å gjenopprette et omfattende partnerskap med Europa. Vi har mange felles interesser. Disse innbefatter sikkerhet og strategisk stabilitet, helse og utdanning, digitalisering, energi, kultur, forskning og teknologi, klima- og miljøspørsmål.

Verden er et dynamisk sted, som står foran nye utfordringer og trusler. Vi simpelthen kan ikke tillate oss å fortsette å bære på byrden av tidligere misforståelser, nag, konflikter og feilgrep. Dette er en byrde som vil forhindre oss fra å holde fokus på utfordringene vi står overfor. Vi er overbevist om at vi alle bør erkjenne disse feilgrepene, og rette dem opp. Vårt felles og udiskutable mål er å sikre trygghet på kontinentet uten skillelinjer – et felles rom for jevnbyrdig samarbeid og inkluderende utvikling av velstand i Europa og i verden.

(Teksten er oversatt fra engelsk – les den offisielle versjonen her – og sto på trykk i tyske Die Zeit 22. juni. Oversettelsen til norsk er gjort av David Stenerud i ABC Nyheter og godkjent via Russlands ambassade i Oslo).

Personvernpolicy