Høyres «merkelige og unødvendige» kutt

Innleggsforfatteren er ikke imponert over Torbjørn Røe Isaksen innvendinger om den nye boka hans.
Innleggsforfatteren er ikke imponert over Torbjørn Røe Isaksen innvendinger om den nye boka hans. Foto: Terje Bendiksby / NTB

Det hjelper ikke med fine taler om å ta vare på folk med «hull i CV-en», når man ikke har en politikk som gir resultater.

Stemmer: Wegard Harsvik
Forfatter og leder for samfunnskontakt og strategi i LO.

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Det har vært stor oppmerksomhet rundt boka «Arven etter Erna» den siste tida. Mange har reagert på hvordan det i boka vises konkret at høyrepartiene gjennom snart åtte år har gjort svært usosiale kutt på over 43 milliarder. Mens de aller, aller, aller rikeste har fått skattegaver på mange titalls millioner hver. Høyre-statsråd Torbjørn Røe Isaksen gjør i et innlegg på SBC Nyheter et forsøk på å forklare det han selv innrømmer framstår som «både merkelige og unødvendige kutt». Det har blitt stusslige greier.

Røe Isaksen er innledningsvis påtatt fortørnet over at Høyre kobles til Donald Trumps og George W. Bush’ republikanske parti. I «Arven etter Erna» beskrives og dokumenteres imidlertid det tette samarbeidet mellom det norske Høyre, republikanerne og andre konservative partier over hele verden gjennom organisasjonen International Democrat Union.

IDU er en sammenslutning som jublet da Trump ble valgt, og entusiastisk støttet gjenvalg av ham. Det at Erna Solberg fortsatt sitter i ledelsen i en organisasjon som heier på Donald Trump – sammen med Trumps betrodde medarbeidere, er så spesielt at man knapt tror det er sant. De som tviler, kan gjerne både lese boka, og sjekke selv.

Røe Isaksen påstår også at jeg skal ha nevnt Dick Cheney i samband med Høyre og sammenlignet Høyre med Voldemort fra Harry Potter. Ingen av delene stemmer.

Så er det verdt å merke seg at Røe Isaksen ikke gjør noe forsøk på å begrunne de mange usosiale kuttene som er samlet i «Arven etter Erna». Det er forståelig – det pleier ikke å gå så bra når man prøver seg. Høyre snakker gjerne om kuttene sine på et overordnet og abstrakt nivå.

Det blir verre når de virkelige konsekvensene for mennesker løftes fram. I «Arven etter Erna» beskrives det hvordan noen av kuttene rammer - barn med dårlig syn og skjeve tenner, pendlere, seniorer i arbeidslivet, brannskadde, kreftpasienter, folk som mister arbeidsavklaringspenger osv.

Røe Isaksen mener det er treffende å sammenligne kuttene for disse gruppene med å betale penger i baren, for så å hente ut drikke. Men det er altså andre enn ungene til uføre som forsyner seg med paraplydrinkene i baren. Det er en fattig trøst for amputerte som mister gratis fysioterapi at Norges tusen rikeste har fått halvannen million i skattekutt hver. Det er kanskje det Røe Isaksen mener med «å se mennesket ikke systemet».

I Røe Isaksens innlegg, som Høyre har valgt å sponse for å få delt på sosiale
medier, legges det også fram en slags skryteliste over satsinger på velferd Høyre
mener å ha gjennomført de siste årene. Den er lite imponerende, når man bare
ser litt nærmere på den. For å ta noen eksempler:

Han viser til sykehusbudsjettene har økt i perioden mellom 2013 og 2020, som
om det skulle være en prestasjon i seg selv. Sykehusbudsjettene må selvfølgelig økes årlig, og hvert eneste år har opposisjonen prioritert sykehus høyere enn høyreregjeringen. Fordi mye av regjeringas penger spises opp av kostnadsvekst og endringer i befolkningen, der flere blir eldre og dermed også sykere, trengs det enda mer ressurser. Summerer vi opp alternative budsjetter i denne Stortingsperioden (2018 – 2021) ville for eksempel Ap ligget 5,5 milliarder over regjeringas sykehusbudsjett. Det er en sammenligning som gir mening, og det er ekstramidler som kunne gitt sykehusene rom til å ha mer intensivplasser og kanskje sett seg råd til å investere i beredskap av typen ambulanse, fødetilbud eller smittevernutstyr.

Røe Isaksens problem er at resultatene etter åtte år med høyrepolitikk er ganske så labre.

I «Arven etter Erna» er allerede flere av de øvrige påstandene fra Høyre om helsepolitikken tilbakevist. Ventetidene begynte å gå ned allerede i 2010, takket være tiltak fra den rødgrønne regjeringen – særlig samhandlingsreformen, der normen er poliklinisk behandling på dagtid, istedenfor at folk ligger lenge på sykehus. Røe Isaksen underslår at ventetidene faktisk har gått sakte oppover siden 2017, samtidig som bruken av Høyres privatiseringsreform tredoblet seg. For å fortsette med påstandene på helsefeltet. Satsingen på helsestasjons- og skolehelsetjenesten begynte under de rødgrønne og er videreført av høyreregjeringen. Men etter åtte år har de enda ikke klart å levere på Helsedirektoratets veiledende bemanningsnorm. Også her har opposisjonens alternative budsjetter alltid ligget over.

Brukerstyrt personlig assistent (BPA) er ganske riktig blitt en rettighet, men som vanlig under denne regjeringen har de laget rettigheter på papiret uten å levere det som trengs for å få dem realisert. I virkeligheten er BPA- ordningen altfor variable rundt i landet og regjeringen har de siste årene saldert i budsjettene sine ved å kutte i midlene kommunene får til ressurskrevende pleie- og omsorgstjenester.

Helseminister Høie har aldri klart å holde løftet om at den årlige veksten i psykisk helsevern og rus skulle være høyere enn i somatikken (den gylne regel). I 2019 var den lavere i 3 av 4 regionale helseforetak. Flere psykologer i kommunene har ikke gitt kortere behandlingskøer eller sterkere lavterskeltilbud i hele landet.

Sånn kunne gjennomgangen ha fortsatt.

Men du skjønner poenget.

Røe Isaksen tar æren for tiltak som regjeringen stemte mot i Stortinget, underslår at opposisjonen på nesten alle områder konsekvent har prioritert å satse mer enn regjeringen, og peker på små løft på deler av felt der høyrepartiene har gjort store kutt.

Så hender det jeg diskuterer med venner som innser at Høyre ikke er partiet med det store hjertet. Men som også er opptatt av verdiskaping og at det skapes arbeidsplasser. Røe Isaksen nevner selv dette som de viktigste områdene. Der er vi faktisk enige. Røe Isaksens problem er imidlertid at resultatene etter åtte år med høyrepolitikk er ganske så labre. Slik det også dokumenteres i over mange sider i «Arven etter Erna». For bare å nevne noen poenger: De siste ti årene har andelen sysselsatte utviklet seg svakere i Norge enn i landene vi sammenligner oss med, og antallet unge uføre har doblet seg mens Erna Solberg har styrt. Det hjelper ikke med fine taler om å ta vare på folk med «hull i CV-en», når man ikke har en politikk som gir resultater. Under Stoltenberg II- regjeringen fra 2005 til 2013 var det i snitt over 40 000 flere som kom i jobb hvert år. I perioden høyrepartiene har styrt er dette mer enn halvert.

Røe Isaksen har tidligere vært befriende ærlig om høyrepartienes politikk. «Høyre vil ikke delta i hylekoret som roper opp hver gang statistikken viser at de rikere er blitt litt rikere. Norge tåler økte forskjeller», slo han fast til Klassekampen for noen år siden.

Begge deler har denne regjeringen lykkes med etter åtte år. De rikere blir rikere og forskjellene øker. Men det meste som finnes av undersøkelser viser at vanlige folk i Norge ikke vil ha mer av denne politikken. De sier nei takk til både Røe Isaksens skattekutt til de rikeste og til flere usosiale kutt av den «merkelige og unødvendige» typen.