Jordbruksoppgjøret:

Solberg-regjeringen har gitt bøndene 100.000 kroner mer i året

Hvordan kan det ha seg at bønder gjør opprør etter å ha fått en inntektsøkning på 100.000 i året i løpet av seks år? Kommentator Thomas Vermes seg bak tallene. Bildet er en illustrasjon og viser bonde Leif Ove Sørby i Vestfossen.
Hvordan kan det ha seg at bønder gjør opprør etter å ha fått en inntektsøkning på 100.000 i året i løpet av seks år? Kommentator Thomas Vermes seg bak tallene. Bildet er en illustrasjon og viser bonde Leif Ove Sørby i Vestfossen. Foto: Terje Bendiksby / NTB

... så nå er et rasende #bondeopprør21 på gang.

Kommentar: Thomas Vermes
Politisk kommentator

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Hva i all verden skjer foran årets jordbruksoppgjør? Tirsdag starter det hele med at Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag legger fram sine økonomiske krav for staten.

Men før det har fem bønder startet et voldsomt grasrotopprør på sosiale medier under banneret #bondeopprør21. De krever en anstendig inntekt. Over 16.000 personer har undertegnet i skrivende stund.

Hvorfor det, når inntekta per årsverk fra 2014 til 2020 i gjennomsnitt skal ha vokst fra 314.100 til 414.100 – hele 32 prosent?

Det er nemlig fasiten skal vi tro det offisielle organet Budsjettnemnda for jordbruket. Deres oppgave er å legge fram det som skal være de økonomiske realitetene som grunnlag for de årlige forhandlingene om en jordbruksavtale.

Utfallet av årets forhandlinger blir utvilsomt en het potet – for å holde oss til det agrare – partiene mellom i et valgår.

Det, og kampen om virkelighetsforståelsen. Resultatet av diskusjonen vil avgjøre jordbrukets framtid i Norge. Her kan du få et gløtt bak fjøsdøra:

Kontorsetet og traktorsetet

Første skritt er kampen om realitetene.

Har bøndene virkelig fått så mye bedre inntekt slik tallene over viser? Er inntektsgapet mellom bønder og andre grupper redusert, slik Storting og regjering har lovet?

Den politiske dragkampen om fakta er allerede i gang i Stortinget, og må vi regne med, vil tilta utover våren og videre i valgkampen.

For ute i virkelighetens verden føler bønder flest at de får elendig betalt for innsatsen, uansett hva tallknuserne i Oslo sier.

I spørretimen 21. april utfordret Geir Pollestad (Sp) landbruks- og matminister Olaug Bollestad (KrF):

– Bondeopprøret skyldes at de som sitter på traktorsetet ikke kjenner seg igjen i den historien som blir fortalt. Bondeopprøret er et krav om en ærligere diskusjon. Vil statsråden ta bondeopprøret på alvor?

Bollestad forsikret at hun skjønner utålmodigheten og engasjementet hos bøndene. Og viste til at virkelighetsbeskrivelsen Budsjettnemnda kommer med, er godtatt av bøndenes organisasjoner.

Dessuten kunne hun påberope seg at organisasjonene de to årene hun har vært landbruksminister, har inngått avtaler med henne, og ikke brutt forhandlingene slik det skjer rett som det er.

Fra beregninger til bonde-realiteter

La oss ta et dykk ned i virkeligheten. Jeg tok en prat med en av de fem bøndene som startet opprøret, Arne Manger, som i 2017 kjøpte en gård på Lesja. Der er han melkeprodusent.

Har dere noe å klage over, når bøndene i snitt har økt inntekta med nesten en tredjedel på seks år?

– Jeg lurer på hvor de har fått de talla fra. Alle jeg snakker med av melkeprodusenter her oppe i fjellregionen, sier at økonomien aldri har vært dårligere, svarer han, og peker på et svakt punkt for beregningene.

Tallene for 2020 bygger ikke på realiteter, men prognoser. Så brukes disse anslagene som utgangspunkt for å forhandle i 2021 om inntekt for 2022, to år etter. Jordbruksavtalene slår nemlig inn for fullt først året etter at de inngås.

– Det er en uting å bruke 2020-tall til å forhandle for 2022, uten å ha regnskapstall for 2020. Det er nå regnskapene for 2020 begynner å komme. De viser at kart og terreng ikke stemmer. Da må vi gjøre noe med kartet, mener Manger.

En innsender på #bondeopprør21 kan fortelle regnskapsresultater fra noen av de mest effektive brukene, de største gårdene med melk på flatbygdene på Østlandet:

  • 2016 ga i snitt et driftsoverskudd på 814.000 kroner
  • 2017 ga i snitt et driftsoverskudd på 893.000 kroner
  • 2018 og 2019 (må sees under ett på grunn av erstatninger for tørke, og teknisk bokføring) 737.000 kroner
  • 2020 ga et foreløpig gjennomsnittlig driftsoverskudd på 590.000 kroner

Det viser en nedgang på over 300.000 kroner i en periode Budsjettnemndas tall viser framgang.

Og husk at driftsoverskuddene over skal deles på 3 - 5 årsverk, som slike storgårder sysselsetter.

Er bonden verdt under halvparten?

100.000 kroner mer på seks år, ja. La oss et øyeblikk ta Budsjettnemndas tall for god fisk. Hvor stor framgang for bondens inntekt innebærer det egentlig?

La oss sammenlikne med lønnsnivået for arbeidstakerne i landet. Det steg fra et gjennomsnitt på 500.960 kroner i 2014 til 587.600 i 2020. Altså en lønnsvekst på 86.640 kroner.

Det er tilsynelatende mindre enn veksten for landbrukets kvinner og menn. Men vent nå litt. Det er en forskjell:

Bonden er næringsdrivende og må selv stå for kapitalen som trengs til sin egen arbeidsplass. Bondens inntekt skal ifølge jordbruksavtalen dekke ikke bare arbeidet - men også gi en avkastning på denne kapitalen som er pløyd ned i bruket.

La oss gjøre et forsiktig anslag og si at avkastningen bør være 3 prosent, og at kapitalen er beskjedne 5 millioner kroner. Det tilsier en avkastning på 150.000 kroner.

Trekker vi det fra det offisielle anslaget for bøndenes gjennomsnittsinntekt på 414.100, gjenstår 264.100 kroner som belønning for ett års arbeid.

Da skal du være motivert hvis du som ungdom velger å overta en gård, når du ser at lønnstakerne er verdsatt over dobbelt så mye, nemlig 587.600 kroner i snittlønn!

Kostnadene som blir tryllet vekk

Som om ikke dette er nok. Bondeopprørerne har åpenbart rett i at Budsjettnemndas tall rett og slett er feilaktige for aktive bønder.

Hvorfor?

Fordi staten i flere tiår har lagt opp til at færre og færre bønder skal drive produksjonen på stadig større gårder.

Men gården blir jo ikke større av seg selv.

Derfor har det utviklet seg et omfattende marked for leie av arealer og leie av melkekvoter. Melkekvoter er innført for å unngå overproduksjon. Det enkelte bruk får sine tilskudd bare innenfor det antall liter melk bonden har kvote for. Skal du produsere mer, må du skaffe flere kvoter. Så har det oppstått et marked der melkekvoter enten kjøpes og selges, eller leies.

Og når man leier, må det betales leie. Men Budsjettnemnda tar ikke med denne store og voksende kostnaden i regnestykket for inntekter og utgifter.

Dermed blir driftsresultatet atskillig bedre på papiret, enn i bondens reelle regnskap.

Begrunnelsen for at leiekostnader ikke skal regnes med, er at det for hele landbruket sett under ett blir et nullsumspill: Utleieren får økt inntekt, leietakeren får samme sum som kostnad.

Sant nok. Men det betyr at en passiv jord- eller kvoteeier favoriseres økonomisk, mens den som skal drive norsk matproduksjon får en ekstrakostnad det ikke blir tatt hensyn til.

34 prosent av dem som leide ut melkekvote i 2017, 1102 av 3261 utleiere, hadde ifølge en arbeidsgrupperapport ingen egen produksjon.

Og over 40 prosent av jorda som drives av norske bønder, er nå leiejord.

Fikk kniven på strupen av staten

Den landbruksministeren som virkelig har fått fart på denne utviklinga, var Sylvi Listhaug (Frp). I 2014 fikk hun hjelp av Kristelig Folkeparti og Venstre til å få flertall for en kraftig økning i de statlige tilskuddene til Norges aller største bruk, på bekostning av små og middels store.

Tanken er at større enheter produserer billigere. I virkeligheten ser det ut til at det er de som nå er avhengige av de største statlige tilskuddene.

Ett av spørsmålene interesserte velgere bør få avklart før stortingsvalget, er hvorvidt de ulike partiene ønsker å fortsette eller snu denne utviklingen.

Det hører med til historien at staten hele tida har tvunget fram større bruk også ved hjelp av Innovasjon Norges støtte til finansiering når en driftsbygning må fornyes.

Da har de satt som betingelse at nybygget må dimensjoneres til større produksjon. Gården blir jo ikke større av den grunn. Så bonden får økt gjeld fordi det koster mer å bygge større, og kravet til økt produksjon presser fram behov for å kjøpe eller leie tilleggsjord og flere melkekvoter.

En som opplevde det, er bonden Per Fossen Hals i Kongsberg kommune, som jeg besøkte for halvannet år siden. Han måtte oppgradere driftsbygningen.

– Opprinnelig ville vi ta utgangspunkt i kvota vår på 120.000 liter. Men Innovasjon Norge forlangte at vi måtte bygge for større produksjon dersom de skulle stille opp, forteller han.

Så ble også han avhengig av å leie melkekvote.

Da snakker vi milliarder

Jaja. Erna Solbergs regjeringer har uansett overrasket i disse snart åtte åra.

I Sundvolden-erklæringa Høyre og Frp signerte i 2013, lovet de å gjøre jordbruket mindre avhengig av støtte fra staten.

Men jammen har de ikke økt overføringene i stedet, fra 14,356 milliarder kroner i 2014 til 16,271 i 2020. En økning på nesten 2 milliarder i en periode da antall årsverk i jordbruket har gått ned fra 45.550 til 41.200.

Den markedsøkonomiske drømmen om at større bruk skal gi billigere mat og bedre inntekt til bonden, ser ut til å være havarert.

Men hvilke partier har svar på #bondeopprør21 sine krav?

Dilemmaet er at det er vanskelig å øke jordbrukets inntekter ved hjelp av høyere priser. For da blir Norge enda mer oversvømmet av import som konkurrer ut norsk produksjon.

Da gjenstår én inntektskilde: Statskassa. Men hvis den skal dele ut mer midler, må de innrettes kløktig så det ikke fører til overproduksjon eller ytterligere gjeldsslaveri for bondestanden, og reverserer presset for større og større enheter. Det siste er det trolig ikke enighet om mellom Bondelaget og Småbrukarlaget.

Hvor stor økning snakker vi om da?

Skal vi ta på ordet politikernes retorikk om at inntektsgapet mellom matprodusentene og andre grupper skal tettes, så snakker vi om 173.500 kroner per årsverk ifølge de offisielle 2020-tallene.

Det betyr 6,9 milliarder kroner i tillegg, det. Syns du det var mye?

Vel, det er godt under de 9,5 milliardene målt i 2019-kroner et fattigere Norge tok seg råd til ved jordbruksoppgjøret i 1976.

Og den summen kom etter forrige store bondeopprør, Hitraaksjonen. Jeg sier ikke mer.

Thomas Vermes kommenterer jevnlig i ABC Nyheter. Les flere av hans kommentarer her.







Personvernpolicy