Når EU-lojalitet blir til covid-nestekjærlighet

For første gang er det virkelig omfattende reaksjoner mot covid-tiltak etter at regjeringen torsdag innførte den nye pakka med nasjonale anbefalinger, påbud og forbud.

Regjeringen mener innstrammingen er høyst nødvendig. Andre raser over enorme, og etter deres mening unødvendige, skadevirkninger i deler av landet som har lavt eller intet smittetrykk.

Samtidig vokser frustrasjonen over treg tilgang på vaksinene som skulle få oss ut av covid-fangeskapet.

Dette gjør at enigheten i samfunnet og partiene nok vil sprekke i kantene. Vi innbyggere vil heretter følge nøyere med på hvordan ulike partier velger å innrette covid-håndteringen som griper så innmari sterkt inn i våre liv.

Og til høsten er det stortingsvalg.

Solidaritet eller svik

Partiene krangler nå om Senterpartiet og Fremskrittspartiet er vaksinenasjonalistiske egoister, eller om regjeringspartiene svikter befolkningen ved å gi bort hardt tiltrengte vaksinedoser de skulle hatt, til u-land.

Debatten, som jeg vil kalle absurd, har oppstått rundt det faktum at Norge har gitt bort 677.000 doser av sin covidvaksine til u-land gjennom et internasjonalt vaksinesamarbeid kalt Covax. De omstridte dosene, øremerket den norske befolkningen, var første parti av de 1,9 millioner doser Norge har betalt 60 millioner kroner for å få hit til landet.

15. mars avslørte nettstedet Development Today at Norge frasa seg den første leveransen på 677.000 doser da den var klar for levering, for at de heller skulle sendes til fattige land.

Er vi vitner til nydelig solidaritet, eller svik og EU-lojalitet?

Vi får nok doser om noen måneder

Hvordan partipolitikken nå bobler under covid-katastrofen, ble demonstrert under NRK Debatten 23. mars om akkurat Covax-spørsmålet.

Der, og i sosiale medier etterpå, ble Senterpartiet og Frp hengt ut som usolidariske og egoistiske, som prioriterte nordmenn framfor mennesker i fattige land som trenger til vaksine.

Omvendt holdt Sylvi Listhaug og Trygve Slagsvold Vedum fast ved at dosene var sårt tiltrengt her i landet og at det var kritikkverdig å gi dem bort.

«Pandemien er også en test på om nestekjærligheten strekker seg lenger enn til svenskegrensa. Derfor har regjeringen finansiert flere millioner vaksinedoser til verdens fattige samtidig som vi om få måneder vil få nok vaksiner til oss selv her i Norge», har utviklingsminister Dag-Inge Ulstein sagt i den forbindelse.

Men hva syns lærere, barnehageansatte og andre som ikke sitter på hjemmekontor men daglig er utsatt for smitterisiko, om signalet hans: At vi kan slå oss til ro med å få nok vaksiner «om få måneder», mens vi selv gir avkall på doser vi har betalt for å få?

Derfor er det absurd

Debatten skyter over mål. Men den inneholder også noe langt annet enn nestekjærlighet. Det kommer jeg til.

Først om Covax-samarbeidet: Det var ment å sikre jevn fordeling av covidvaksiner til alle verdens land. Velstående land betaler slik at også fattige land får.

Covax har to «vinduer». Det desidert største er bevilgninger som skal sikre et stort antall vaksiner til fattige land. Det lille vinduet inneholder et mindre antall doser til giverland som Norge.

Norge bidrar med 1281,5 millioner kroner til Covax. Det er nok til å finansiere mer enn 19 millioner vaksinedoser. 60 millioner av de 1281 var altså betaling for å gi nordmenn 1,9 av de 19 millioner dosene.

Å framstille bruken av disse ti prosentene som et vannskille for norsk vaksinepolitikk den ene eller andre veien, er absurd.

En patent nestekjærlighet

Spørsmål er også hvor dypt regjeringens interesse for spredning av covidvaksine til utviklingsland egentlig stikker.

19 oktober i fjor avdekket jeg at Norge sammen med EU og USA i Verdens handelsorganisasjon WTO forhindret mange fattige lands krav om å lette på farmasigigantenes patentrettigheter på vaksineproduksjon, slik at utviklingsland raskt kunne satt i gang parallell produksjon av covidvaksine.

Vi kan konstatere at Ulsteins og regjeringspartnernes nestekjærlighet ikke går utover «Big Pharma's» interesser, men heller gir seg uttrykk i å omdirigere vaksinedoser fra den norske befolkningen til andre land.

På toppen av det hele må vi anta at patentrettighetene Norge verner mot ulandskrav dreier seg om patenter selskapene har utviklet ved hjelp av solid sponsing fra skattebetalere i Norge og andre land. Offentlige milliarder har jo rullet til utvikling av vaksiner.

U-landene har siden oktober fortsatt sin kamp i WTO for å få de rike landene med på en lettelse i patentbeskyttelsen for å få fortgang på vaksineproduksjonen.

Solberg-regjeringen har ikke latt seg overtale.

Men så kommer vi til rosinen i pølsa.

Ydmykhet over EU-avtale

2. juli i fjor besluttet regjeringen formelt at nært samarbeid med EU skulle være Norges hovedstrategi for å få tilgang til vaksiner til egen befolkning, fortalte helseminister Bent Høie i Stortinget 20. januar.

«Gjennom EU-samarbeidet som Norge er en del av, har vi startet vaksinering mot covid-19 raskere enn mange hadde turt å håpe på», sa han den gangen.

Raskere, ja. Farta på vaksineutrullinga i Norge har ikke akkurat fått champagnekorkene til å smelle. Men regjeringspartiene uttrykker takknemlighet for at EU var så vennlig å inkludere utenforlandet i sitt opplegg for kjøp og fordeling av vaksiner.

«Det var ingen selvfølge at EØS-landet Norge kunne bli en del av EUs avtaler», sa Høie i sin redegjørelse i januar.

Og uten den avtalen ville vi vært ille ute, skal vi tro regjeringen.

Tenk det.

4. mai i fjor kunngjorde statsminister Erna Solberg at Norge nærmest blir verdensmester i å bevilge penger til å fremskynde utvikling, produksjon og distribusjon av vaksiner, medisiner og tester for å bekjempe covid-19.

13 milliarder kroner lovet Solberg fra Norge til den internasjonale vaksineinnsatsen.

Så skal vi altså være ydmyke og takknemlige for at EU i det hele tatt ville ta oss med på kollektive kjøpsavtaler for vaksine vi til de grader har investert i utviklingen av.

Realiteten: EU nekter oss Covax-dosene

Nå får vi høre at de som bidrar økonomisk til dette globale spleiselaget, norske skattebetalere, slett ikke trengte de 1,9 millioner vaksinedoser fra Covax-ordningen.

For vi skal få så masse vaksine fra EUs ordning i stedet. En eller annen gang. Regjeringen har åpenbart god tid med vaksineutrullingen.

Så kommer rosinen i pølsa: Det viser seg at betingelsen for å få vaksine via EU, skal være at Norge frasier seg retten til å kjøpe en eneste dose fra andre kilder.

Kan det være riktig? Jeg spurte Helse- og omsorgsdepartementet, og fikk til svar fra statssekretær Saliba Andreas Korkunc:

«Avtalen med EU gir oss ikke anledning til å benytte disse opsjonene i Covax.»

Han understreker at Covax-samarbeidet ikke ville gitt Norge et tilstrekkelig antall doser, noe EU vil bidra med.

Pussige greier. Mens Ungarn og andre land som er medlem i EU og deres vaksineordning, samtidig kjøper inn vaksine fra Russland og Kina, må Norge si fra seg doser vi har betalt for.

Regjeringens nestekjærlighet, som i motsetning til Senterpartiet og Fremskrittspartiet visstnok strekker seg utenfor svenskegrensa, er altså en dyd av nødvendighet påført oss av EU.

Doseringen av regjeringens nestekjærlighet kontra EU-lojalitet får hver og enkelt tenke sitt om.

En sannspådd regjering

Bevares, dosene Norge sender av gårde, kommer såvisst til nytte i land som er langt mindre heldig stilt enn oss. Det veier jo også litt opp for at Norge og den rike verden i WTO bremser u-landenes mulighet til å produsere vaksiner selv.

«Vaksinedosene vi har finansiert gjennom Covax er betalt over bistandsbudsjettet beregnet på sårbare grupper og helsepersonell i lav- og mellominntektsland. Gjennom EU-samarbeidet er Norge sikret vaksiner nok til 3,3 millioner nordmenn før sommeren. I de fattigste landene har de nettopp fått sine aller første doser», påpeker Utenriksdepartementet i en epost.

Summa summarum har vi en regjering som virker sannspådd når de sier at Norge er helt avhengig av EU for å få nok covidvaksine til den norske befolkningen.

For Solberg-regjeringen pøser altså ut 13 milliarder kroner til global vaksineutvikling uten å sette en eneste betingelse om at landet selv skal være blant dem som får tilgang til vaksinen.

Da gjenstår å stå med lua i hånda overfor EU og bukke pent når vi allernådigst får tildelt våre doser.

Thomas Vermes kommenterer jevnlig i ABC Nyheter. Les flere av hans kommentarer her.