Kjære Norge, kan vi bli venner igjen?

Å være norsk er mange ting. Mange fine ting. Vi er glade i naturen vår, stolte av historien vår, vi ønsker fred og vi setter trygghet og frihet høyere enn nesten alt. Vi ønsker et samfunn uten fattigdom og lidelse. Vi har fattigdom og vi har lidelse, men vi prøver alltid å bøte på og hjelpe.

Og så er vi fightere. Vi holdt ut fem år med okkupasjon, og bygde opp landet vårt etterpå. Vi reiste oss fra å være et fattig land til å bli en nasjon med velstand på 60-tallet. (Før oljen, det er det mange som glemmer).

Da terroren rammet 22. juli 2011 viste vi oss igjen fra vår beste side. Vi sto sammen. I sorgen, men også i beslutningen om ikke å la det fryktelige svekke det vi er. Det vi består av. De gode demokratiske verdiene i denne sammensveisa, fine lille nasjonen vår.

Da pandemien slo inn over oss og vi stengte landet 12. mars i fjor, sto vi igjen sammen. Vi gjorde alt vi skulle. Innskrenket friheten vår. Folk mistet jobbene sine og ungene våre mistet skole og fritidsaktiviteter. Noen mistet sine nære. Men vi fortsatte å stå i det. Vi gjorde det for hverandre. Vi gjorde det for våre gamle og våre syke.

Og vi gjorde det så bra at vi fikk en nesten smittefri sommer. De fleste av oss ferierte i eget land, og mange oppdaget at Norge er enda mer fantastisk enn vi hadde trodd. Vi dro på opplevelsesturer til Geiranger og Dovre og Senja. På storbyferier til Trondheim og Stavanger og Oslo. Det ble en veldig fin sommer for veldig mange av oss.

Men vi visste at det kunne komme til å koste oss. Og det gjorde det. Med høsten kom også smitten tilbake. Men vi hang fast.

Så ble det verre. Enda mer smitte. Og vi måtte stramme mer inn igjen.

Da Oslo stengte ned 10. november begynte vi å merke at det røynet på. Osloborgere kjente på en gryende irritasjon fra resten av landet. Hvorfor får de ikke ned smitten? For høye smittetall på Østlandet virker på de nasjonale coronareglene og -rådene, og rammer også kommuner uten smitte. I Oslo tiltok agget mot noen bydeler øst i byen, som har hatt høyere smittetall enn andre bydeler. Dette er hakkeloven. Kanskje den mest destruktive og usympatiske loven vi har.

Nå henger vi nesten ikke sammen lenger. Det er knapt et hjerte å se. Ingen barnetegninger i vinduene med «Alt blir bra».

I januar brøt det ut smitte med den britiske mutasjonen i Nordre Follo. Ringer rundt episenteret ble stengt ned, halve Østlandet. Det hindret ikke at denne mer smittsomme varianten fikk tak. I løpet av februar ble den dominerende.

Nå registrerte helsemyndighetene en svekkelse i tilliten til styresmaktene. De som er mye på sosiale medier registrerte et økende fravær av hjerter og håp og samhold. Og en økende tilstedeværelse av aggresjon mot Oslo og andre steder med høye smittetall, og tilsvarende uttrykt skuffelse fra smittetunge områder mot distriktsnorge, som ikke har det i seg å føle med dem.

I mars har den tredje bølgen veltet over oss med full kraft. Særlig i Oslo. Men også i store deler av resten av landet har smitten økt kraftig.

Nå henger vi nesten ikke sammen lenger. Det er knapt et hjerte å se. Ingen barnetegninger i vinduene med «Alt blir bra». By står mot land. Befolkning mot de vi har valgt til å lede oss.

Når Tromsøs ordfører skal meddele at de tar reisegrep før påsken for å unngå å få ny økning i smitten, sier han ikke at «dessverre kan vi ikke ta imot tilreisende fra områder med mye smitte. Det er trist, men akkurat nå må vi gjøre det sånn. Og så håper vi dette raskt blir bedre, slik at vi kan ta imot besøk igjen». Han sier omtrent bare: «Ikke kom hit!» Vennligheten, høfligheten og medfølelsen er borte.

Statsministeren kritiserer Molde-ordføreren

LES SAKEN

Selv har jeg vært forbannet på folk som har dratt fra sin nedstengte kommune til nabokommunen for å dra på polet . Og jeg har hisset meg opp over en Ap-nestleder som drakk øl og vin på et hotellrom med partikolleger. Hele Norge har hisset seg opp over at statsministeren samlet for mange folk rundt seg i vinterferien. Kritikken er helt på sin plass. Beklagelsene også. Det er trist at vi ikke alle følger reglene lenger. Særlig statsministeren. Men er det ikke også litt trist at viljen til tilgivelse sitter så langt inne?

Kjære fine, snille Norge.

Kjære Shabana på Stovner som er trøtt av at alle peker på hennes bydel som en selvforskyldt smitteversting, og som vet at folk der jobber hardt, men at det er vanskelig når mange bor så trangt.

Kjære ordfører Torgeir fra Molde som mener Oslo gjør altfor lite for å få ned smittetallet, og at Oslo er en smittetrussel for hele Norge.

Kjære Sveinung fra Leka som ikke har fått lov til å treffe vennene i bridgeklubben, til tross for at kommunen hans er helt smittefri.

Kjære alle sammen. Dere kan alle ha rett. Og vi har alle rett til å føle frustrasjon, sinne og oppgitthet.

Men vi hadde det lettere da vi sto sammen. Vi har det bedre når vi ikke peker på hverandre. Når vi har med oss hjertet i samtalene våre. I omtalene våre. For denne pandemien er tung for alle i dette landet.

Og tenk så trist om det som startet som hele Norge sammen mot pandemien, et oss mot verden, ender i et alle mot alle. En nitrist og nedrig, skulende borgerkrig. Tenk om det er det som blir stående når historien skal fortelles.

Vi har bare litt igjen nå. Mørke tider er foran oss, men aldri har lyset der fremme vært sterkere.

Kjære, kjære Norge. Kan vi være så snill å bli venner igjen?