Therese Johaug etter målgang i Falun 29. januar, der hun gikk inn til sølv på 10 kilometer fri, slått av Jessica Diggins. Dagen etter måtte hun enda et hakk til ned på pallen. Foto: Fredrik Sandberg / TT/NTB
Det som skjedde med Therese Johaug 29. januar var det beste som kunne hendt
Langrenn for kvinner har vært forutsigbart og kjedelig lenge nå. Men en liten måned før VM, reddet en klønete svenske og en styggkjapp amerikansk løper mesterskapet for blaserte nordmenn.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Delta i debatten
Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.
E-post: stemmer@abcnyheter.no
Artikkelen fortsetter under annonsen
Det er 10-kilometer i Falun og Therese Johaug kjemper om tideler med amerikanske Jessica Diggins. Så faller Frida Karlsson en kilometer før mål, og Johaug må ploge. Det uslåelige norske skiesset er 2,1 sekunder for sen i mål.
Altså, det kan være Diggins hadde slått Johaug også uten hjelp av en svenske og en isete løype, og det spiller egentlig ikke så stor rolle. Det som er viktig er at Therese Johaug ble slått.
At Therese Johaug ikke er uslåelig likevel.
Før denne fredagen i Falun hadde ikke 32-åringen tapt et distanserenn siden en smørebom gjorde henne sjanseløs mot nettopp Frida Karlsson mot slutten av tremila i Holmenkollen i mars i fjor – et tap som forøvrig satte denne kommentatoren i vond forlegenhet; jeg hadde spådd et nytt oppskriftsmessig og forutsigbart gjesp av en seier.
Og det var nettopp den forutsigbarheten som ble opphevet da Jessica Diggins satte Therese Johaug på plass i Falun. Denne spenningsdrepende seiersrekka som aldri tar slutt. Denne oppfatningen av at ingen kan slå Therese Johaug. Dagen etter ble opphevelsen av hegemoniet ettertrykkelig bekreftet, da Johaug ble parkert av både svenske Linn Svahn og russiske Julija Stupak på fellesstarten.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenDet er fryktelig urettferdig, men er du uslåelig og uten feil, så er det vanskelig å heie på deg.
Oddvar Brå var verdens beste langrennsløper, men vant aldri noe, ikke før VM i Oslo i 1982. Nordmenn har kanskje aldri heiet hardere på en norsk skiløper enn vi heiet på ham.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenPetter Northug skuffet i løypa, særlig i OL, og tryna på privaten, mellom alle triumfene. Han sørget dermed for å være underdog og reise seg igjen. Han hadde hele Norge i ryggen, dirrende av spenning, hver gang.
Kanskje kommer jeg til å reise meg, og stå midt på gulvet i stua og hoie.
Og det var herlig å se Therese Johaug komme tilbake fra utestengelsen etter leppekrem-fadesen, og være bedre enn noen gang. Bedre enn noen andre. Men hun var uskyldig, og det er glemt nå. Nå er hun bare den kjernesunne flinke dama som aldri gjør feil og bare vinner.
Johaug er allerede før dette VM den fjerde mestvinnende kvinnelige VM-utøveren i langrenn gjennom tidene, etter Bjørgen, Välbe og Lazutina, med 10 gull. Hun har OL-gull, og tre sammenlagtseire i verdenscupen. 38 enkeltseire. Hun har vunnet Tour de Ski tre ganger.
Artikkelen fortsetter under annonsenDet er ikke synd på henne. Hun er best.
Men det er ikke sikkert hun vinner alle rennene i VM likevel. Det er det nye.
Og – muligens takket være en for anledningen ustø svensk skiyndling i Falun 29. januar – håper jeg faktisk helt på ordentlig at hun gjør det.
Kanskje kommer jeg til og med til å reise meg, og stå midt på gulvet i stua og hoie. Dét har jeg ikke gjort foran en damelangrenn-sending på evigheter.
(Therese Johaug går sin første distanse lørdag klokken 11.45, da er det 15 kilometer med skibytte).
