Vi dras inn i et nytt Nato. Vil vi den veien?

Denne uka kom nyhetsmeldingene om amerikanske marinefartøyer som seiler inn i Svartehavet sammen med regionale allierte.

Hva hadde USA sagt om Russland og Cuba arrangerte flåtemanøvre i Mexicogulfen?

I dette spørsmålet ligger realiteter i en prosess Natos generalsekretær Jens Stoltenberg står midt oppe. Som får mye å si for vår framtid i Norge. Han lager et forslag til et nytt strategisk konsept for militæralliansen med sine 30 medlemsland i Europa og Nord-Amerika.

Om noen måneder avgjør Nato-landenes stats- og regjeringssjefer det nye konseptet, Nato 2030. Det vil legge helt avgjørende premisser for norsk forsvarspolitikk, eller skal vi kalle det militærpolitikk.

Til nå har Norge «bidratt» i Afghanistan, Libya, mange andre land, og har etablert seg militært i Jordan(!). Her hjemme blir amerikanske bombefly nå stasjonert en måned, i tillegg til bortimot permanent amerikansk tilstedeværelse, reelt, om ikke formelt, i motsetning til basepolitikken utformet av Gerhardsen.

Nå kan det bli mer.

Man trenger ikke være spåkone for å anta at Natos nye retningslinjer hovedsakelig vil bli preget av den nye og mer aggressive administrasjonen i USA, heller enn et delt Europa i synet på hvor antagonistisk man skal opptre overfor Kina og Russland.

Dermed kommer Norge til å havne på et varmt sted. Vi merker det allerede fra før. Amerikansk, militær tilstedeværelse til lands, til vanns og i lufta er trappet opp. Og tenk – det reagerer Russland på.

Arena for outrert stormaktsrivalisering

«Fra å være buffer mellom USA og Sovjetunionen på 1980-tallet er Norden i dag Natos viktigste front. Ikke bare i forsvaret av Europa, men i forsvaret av sikkerhetsgarantisten selv: USA», skrev oberstløytnant og professor ved Forsvarets høyskole, Tormod Heier, i Klassekampen 8. desember.

«Doktrinen fra den kalde krigen, om Norden som lavspenningsområde, er dermed borte», fortsetter han.

Sett fra Russland er ikke Norden lenger et forutsigbart lavspenningsområde, men et sannsynlig springbrett for amerikanske operasjoner, mener Heier.

Ingen taper mer på dette enn de nordiske landene, som må se at deres viktigste nærområder militariseres og blir arena for en mer outrert stormaktsrivalisering mellom øst og vest, skriver han.

Folkeretten gir oss rett til å trekke stormaktsstyrker nær russergrensa, men ingen plikt.

Og dette før Natos nye strategiske konsept har kommet på bordet, og før den nye presidenten DNs kommentator Sverre Strandhagen megetsigende kaller «Hauken Biden», hadde rukket å komme på plass.

Heier argumenterer for at en naturlig reaksjon på at Nato en rekke steder står på Russlands dørstokk, er økt oppmarsj fra deres side, veldig kort avstand mellom disse frontene og dermed økt risiko, blant annet for at en feil kan utløse krigshandlinger.

Høyre står for tøff linje

Heier får på pukkelen av Høyres forsvarspolitiske talsmann Hårek Elvenes. Ikke minst for den pragmatiske tanken at de små randstatene langs russergrensa ville være tjent med ikke å trekke Nato inn til seg.

Det skjer nå. Norge er blant landene som bidrar med tropper i Baltikum, der tre land føler seg svært usikre uten slik støtte, ikke minst etter Russlands annektering av Krim.

Annekteringen blir for øvrig framstilt som noe enestående i europeisk etterkrigshistorie. Man har glemt at Vesten bombet løs Kosovo fra Serbia, for ikke å snakke om voldelig ødeleggelse av stater på andre kontinenter.

Natos tese er at Russland er blitt stadig mer selvhevdende.

Folkeretten er grunnleggende for den internasjonale rettsorden og sikrer småstater retten til å bestemme egen alliansetilknytning, påpeker Hårek Elvenes. Baltikum, Norge og alle stater har rett til selv å bestemme hvilken allianse de ønsker å tilhøre, og å ta imot militær bistand til å sikre seg.

Rett, ja – men ønskelig?

Elvenes har åpenbart rett i at randstater som Norge har full rett til å trekke amerikanske styrker nær russergrensa.

Poenget er at folkeretten gir oss rett til å trekke stormaktsstyrker hit, men ingen plikt. Norge levde fint med sin doktrine om å holde vår region relativt avspent med et eget territorielt forsvar.

Heier påpeker at Norge etter den kalde krigen avviklet vernepliktforsvaret og dermed ikke lenger var i stand til å forsvare landet.

Dessuten har Norge gjenværende militærmakt blitt omdisponert til å bidra for Nato i fjerne himmelstrøk. Her hjemme har man blitt avhengig av å få amerikansk bistand, med den opptrappingen av spenning det fører med seg.

De siste årene har Nato kommet til at man må komme mer «hjem», fokusere på det Nato egentlig skulle være, en allianse for å forsvare egne territorier, etter mange år med svært så mye kriging ute i verden.

Å komme hjem har åpenbart ikke betydd at landene selv skal bygge opp eget forsvar.

Og nå kommer Natos generalsekretær Jens Stoltenberg med signaler om nye engasjementer langt der ute.

Globalt Nato, amerikansk Norges-forsvar?

På Atlanterhavkomiteens årlige sikkerhetspolitiske Leangkollenseminar denne uka skisserte Stoltenberg de tre målene for Natos nye strategiske konsept:

• Opprettholde Nato som en sterk militær allianse

• Styrke Nato som en politisk allianse
• Gi Nato en mer global tilnærming.

Vi skal forbli en regional allianse for Europa og Nord-Amerika. Men utfordringene vi møter, blir stadig mer globale, sa Stoltenberg og slapp den nye Nato-motstanderen ut av sekken:

Kina.

Han påpeker at Kina snart vil ha verdens største økonomi og allerede har det nest største forsvarsbudsjettet. De investerer tungt i nye og mer avanserte våpen og er en voksende stormakt som ikke deler våre verdier.

«Kina truer åpenlyst Taiwan og tar seg til rette utenfor landets grenser, slik vi har sett i Sørkinahavet. Kina herser med andre land», framholdt Stoltenberg, i tillegg til den grove interne undertrykkelsen.

Det sier litt om stemningen som nå bygger seg opp, at lederen for USAs strategiske kommando (STRATCOM) nylig advarte om at en atomkrig med Russland eller Kina er en «reell mulighet» og krever en endring i USAs politikk som gjenspeiler denne trusselen.

I Sørkinahavet utfordres Kinas naboer av et Kina som markerer revir langt inn mot naboenes grenser. Mange av dem er USAs allierte.

I USA trapper president Joe Biden og utenriksminister Antony Blinken opp retorikken mot Kina.

Snart vedtar Nato en global tilnærming som ett av sine tre viktigste mål.

Kombinert kan dette bety mye for Norge.

Risikerer vi å bli trukket inn i nye, enda fjernere oppdrag for USA ute – mot ytterligere amerikansk tilstedeværelse hjemme i Nord-Norge?

Thomas Vermes kommenterer jevnlig i ABC Nyheter. Les tidligere kommentarer her.