Regjeringens klimamelding:Nå er det alvor. Klimatiltakene kan dytte norsk produksjon ut av landet

Statsminister Erna Solberg og klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn (til venstre) under presentasjonen av stortingsmeldingen «Klimaplan for 2021-2030».
Statsminister Erna Solberg og klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn (til venstre) under presentasjonen av stortingsmeldingen «Klimaplan for 2021-2030». Foto: Berit Roald / NTB
Artikkelen fortsetter under annonsen

Regjeringen vil tredoble CO2-avgiften uten sikring mot utflagging av norsk produksjon til mer slepphendte land.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kommentar: Thomas Vermes
Politisk kommentator

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Artikkelen fortsetter under annonsen

En økning av avgiften for utslipp av karbon i Norge fra 590 kroner tonnet i dag, til 2000 kroner i 2030, er ett av de mest effektive grepene regjeringen tar i sin Klimaplan for 2021 til 2030, som de la fram 8. januar.

Det vil utvilsomt virke. For nå er det alvor. Ikke lenger utredning etter utredning for å oppfylle stadig mer ambisiøse klimamål – som skal innfris en gang i framtida.

Nå har Norge avtalt med EU å samarbeide om å kutte utslippene fra det som heter ikke-kvotepliktige sektorer (transport, bygninger, jordbruk, skogbruk og arealendringer) med 40 prosent fra nivået i 2005 innen 2030. Og har økt ambisjonen til 45 prosent.

Vi har altså bare tida og veien, og det skal være bindende mål for hvert år av gangen framover. Fra og med nå.

I tillegg er jo Norge fra før med i EUs ordning med klimakvoter, som pålegges energi- og industriproduksjon.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Mye tyder på at landet vårt vil forandre seg for å få til mindre klimautslipp. Spørsmålet er hvordan det vil slå ut på livet for øvrig. Klarer vi å få til det annonserte columbi egg: Grønn vekst?

Pumper opp fossilbransjen

Det er noen dilemmaer her.

La oss ta to innenlandske paradokser først.

Én: Olje- og gassprodusentene får seg jo en kraftig trøkk av karbonavgiften.

Men det kommer kort etter tidenes gavepakke fra stortingsflertallet til fossilpumperne.

Noen måneder før regjeringen satte karbonkutt på kartet med denne klimaplanen, vedtok den i juni sammen med deler av opposisjonen en formidabel skattelettelse for investeringer på sokkelen.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter at oljeprisen falt så kraftig i fjor, fikk petroleumsselskapene lettelser som ifølge finansselskapet SEB kan føre til tidenes rekord i fossile investeringsbeslutninger i 2022. Prosjekter for opptil 260 milliarder kroner kan bli vedtatt, heter det i DN 9. januar.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mens staten tråkker alt den kan på gasspedalen, kommer klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn med forslag om å tråkke litt på bremsen samtidig. Det er kanskje god Venstre-politikk, men hva blir nettoen for klimaet?

Det hele markedsføres som at kjempesatsingen vil sette oljeindustrien i stand til å omstille seg til produksjon av fornybar energi, som havvind.

Jasså. Mens Equinor fra før, uten denne gavepakken, har etablert verdens første flytende havvindpark, Hywind, utenfor Skottland. Og 13. januar kunne gå ut med gladnyheten om at de skal etablere tidenes største havvindpark for New York.

Svusj – fyker gevinsten ut i atmosfæren

Så paradoks nummer 2:

Man skulle tro at mer enn tredobling av CO2-avgiften vil gi full brems for bensin og diesel langs norske veier. Det er jo det som er meningen. Altså en kjempemessig klimagevinst.

Regjeringens klimaplan anslår utslippene til 3,5 millioner tonn CO2 mindre som følge av avgiftsøkningen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men – så slår de fast:

«Regjeringa sin politikk er at det samla skatte- og avgiftsnivået ikkje skal auke. Dette inneber at ein avgiftsauke skal bli motsvara av tilsvarande skatte- eller avgiftslette, primært for dei gruppene som er omfatta av auka avgifter».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi er alle deltakere i EUs kvotesystem for karbonutslipp, og dermed i samme båt. Men, så var det resten av verden, da.

Så dersom det skal gjelde også bilistene, kan regjeringen redusere veibruksavgiften som inngår i bensin og diesel tilsvarende. Dermed blir ikke besøket på bensinstasjonen særlig dyrere likevel.

Og svusj – er 3 millioner tonn av klimagevinsten på 3,5 blåst ut i atmosfæren.

De vil prøve å unngå dette på ett eller annet vis, men kan foreløpig ikke redegjøre for hvordan.

Det motsatte av poenget

MDGs Une Bastholm er blant dem som reagerer:

– Det er hårreisende at regjeringen fortsatt åpner for å kompensere for økningen i CO2-avgiften på bensin og diesel, sier hun til NTB.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Konsekvensen kan da bli at økt CO2-avgift ikke slår ut på pumpeprisen.

– Det er det motsatte av poenget med en CO2-avgift, nemlig å sørge for at det blir dyrere å forurense, sier Bastholm.

Har hun ikke et poeng? Det skal bli spennende å se hvordan regjeringen og Stortinget vil løse det dilemmet når planen skal konkretiseres.

Vi kan lekke. Vi kan lekke karbon

Over det hele svever et stort spørsmål:

Grepene som foreskrives i klimaplanen, vil gjøre produksjon i Norge dyrere. I det nærliggende EU legger de seg i samme retning. Vi er alle deltakere i EUs kvotesystem for karbonutslipp, samarbeider i denne klimaplanen om de øvrige sektorene og er dermed i samme båt.

Men, så var det resten av verden, da.

Risikoen for Norge og EU er at klimapolitikken kan svekke industriens konkurranseevne globalt.

Én ting er at økte kostnadsforskjeller kan føre til mindre eksport og mer import slik at vi svekker handelsbalansen. På sikt er det også viktig at de globale pengeflytterne som eier industri, vil droppe investeringer og utvikling i de landene der kostnadsnivået er høyest.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det kan bli fristende å legge framtidig produksjon til gassdrevne anlegg i Qatar framfor vann- og vindkraftdrevne langs norskekysten. Der vil heller ikke transporten være ilagt klimaavgifter som i Norge.

En slik «karbonlekkasje» vil i hvert fall ikke hjelpe klodens klimatilstand.

Denne bekymringen møter EU ved å prøve å konstruere en «klimatoll», eller som det heter på fint «grensetilpasningsmekanisme for karbon», forkortet til CBAM på engelsk.

Tanken er å avgiftslegge import av varer ut fra hvor store karbonutslipp produksjonen har medført. De har nylig gjennomført en stor høringsrunde om en slik ordning.

Klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn presiserer etter at kommentaren ble publisert, at økningen i CO2-avgiften ikke gjelder kvotepliktig sektor, som industri.

Da blir det bråk i WTO

Reaksjonen fra norsk næringsliv er lunken, for å si det mildt. Men først litt bakgrunn:

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fra før er det tatt et par grep i EUs klimakvotesystem, som Norge altså deltar i, for å kompensere for urettferdig konkurranse med produsenter i land med slappe eller ingen karbontiltak.

Det deles ut et visst antall gratis karbonkvoter, og deler av industrien kan få noe kompensasjon for økte strømutgifter.

Men skal EU inkludert Norge ha mer, blir det bråk i Verdens handelsorganisasjon, WTO. Der vil handelspartnere protestere på det de oppfatter som unnskyldninger for å innføre ulovlige handelshindre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det blir litt av en utfordring for EU å utforme en effektiv karbontoll uten å få langdryge konfliktsaker i WTO.

Handelseksperten Steve Charnovitz konstaterer følgende:

«Det største problemet kan være den grunne Parisavtalen om klimaendringer som mangler enhver gjensidig avtalt forpliktelse, som en karbonavgift, for harmoniserte tiltak for å bekjempe global oppvarming».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Siv Jensen fulgte med på EUs politikkutvikling

«Karbonlekkasje er en klar og nærværende fare for mange norske industribedrifter. Det bør bemerkes at risikoen for karbonlekkasje ikke er begrenset til trusselen om utflytting av aktiviteter, men også påvirker daglig drift og lønnsomhet og aller viktigst, framtidige investeringer», skriver fagsjef Knut L. Baumann i Norsk Industri i sitt høringssvar til EU (min oversettelse fra engelsk).

Han uttrykker stor tvil om CBAM-tiltak kan skape like konkurransevilkår sammenliknet med land uten klimaforpliktelser.

«Hvis en slik ordning skal innføres, er det avgjørende at det ikke kan bli stilt spørsmål ved innen WTOs regler», legger han til.

Ifølge Norsk Industri er det stor uro i norske selskaper for utsiktene til at dagens ordninger med gratis utslippskvoter og kompensasjon for indirekte kostnader på strømprisen, settes i spill i en diskusjon om å erstatte dem med CBAM-tiltak.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da Senterpartiets Sigbjørn Gjelsvik for ett år siden spurte daværende finansminister Siv Jensen om norske myndigheter har dialog med EU om innføring av en karbonskatt, var hennes svar ganske enkelt:

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Norske myndigheter følger med på politikkutviklingen i EU.

Viktig, men hva er oppskriften?

Følger med, ja. Var det ikke regjeringen som i EØS skulle bruke denne kanalen til å påvirke?

Men kanskje har ikke norske myndigheter noen smarte ideer i sakens anledning?

En klimaplan er uansett et nødvendig og viktig skritt dersom man virkelig mener at global oppvarming er en trussel.

Så får vi se om Solberg-regjeringen som setter gode handelsvilkår over det meste annet, og de er ikke alene, kan komme opp med glupe konkretiseringer av løsninger for de mange klimatiltakene de lister opp.

Thomas Vermes kommenterer jevnlig i ABC Nyheter. Les tidligere kommentarer her.