Når staten skal vite mindre om Equinor

VERDENS FØRSTE: Equinors planlagte vindkraftanlegg Hywind Tampen vil bli verdens første til å forsyne oljeplattformer med fornybar strøm. Foto: Illustrasjon: Equinor
VERDENS FØRSTE: Equinors planlagte vindkraftanlegg Hywind Tampen vil bli verdens første til å forsyne oljeplattformer med fornybar strøm. Foto: Illustrasjon: Equinor

Tirsdag feller Riksrevisjonen sin dom over måten staten utøver sitt eierskap på i Statoil/Equinor. Før vi kommer så langt, har et Rødt-spørsmål fått fram et pussig poeng.

Kommentar: Thomas Vermes
Politisk kommentator

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Skandalen er godt kjent etter at Dagens Næringsliv avdekket de grimme fakta:

Equinor (tidligere Statoil) har sølt bort ufattelige 230 milliarder kroner på sin virksomhet i USA. Penger som egentlig skulle havnet i statens hender. I hvert fall mesteparten av dem.

Siden Stoltenberg-regjeringen fikk gjennom delprivatiseringen av Statoil i 2001, har staten beholdt 67 prosent av aksjene. Ap gikk sammen med høyresiden. Bare Senterpartiet og SV stemte mot privatisering.

Hvor i all verden har staten som majoritetseier vært?

Spørsmålet som naturlig nok reises nå, er: Hvor i all verden har staten som majoritetseier vært i disse åra, mens Equinor brukte skattebetalernes penger som fulle ... oljepamper, som MDGs Per Espen Stoknes formulerte det i Stortinget torsdag.

Statoil-sjefene har fått lov til ikke bare å svi av hundretalls milliarder av kroner, uforstyrret av skiftende regjerings-eiere.

Nei, onsdag kunne NRK Brennpunkt dokumentere at selskapet også har svidd av store mengder gift fra sitt anlegg i Ohio.

Der lever naboer i frykt for lekkasjer, ukjente gasser og brann. For eksempel døde 70.000 fisk da 107.000 liter med kjemikalier gikk opp i røyk eller havnet i naturen der i 2014. Brannvesenets slukkevann blandet seg med kjemikalier og fant veien til nærmeste elv. Og folk ble sjuke.

– Misforståelse å mene minst mulig

Gigantisk pengesløseri og store miljøødeleggelser på grunn av Equinors USA-eventyr burde vært av interesse for en eier som påberoper seg å være bortimot verdensmester i bærekraft, den norske regjering.

Men staten visste ikke. Og hva kunne staten som eier egentlig vite?

Det var mye av kjerna i debatten i Stortinget 10. desember om Equinor-skandalene. Og i et svar olje- og energiminister Tina Bru fra Høyre ga på et spørsmål fra Rødts Bjørnar Moxnes. Det skal jeg komme tilbake til.

Skikkelig blodig blir ikke dagens debatt. For vi skal huske at alle stortingspartiene utenom Rødt og MDG opp gjennom åra har vært «medskyldige» i form av regjeringsdeltakelse. Flere i regjeringen har sittet ved roret i perioden da det delprivatiserte Statoil gikk til aggressive satsinger i Nord-Amerika.

Arbeiderpartiets Espen Barth Eide framholdt i debatten torsdag at spørsmålet er hva man mener med forsvarlig eierstyring. Han og de andre opposisjonspartiene er enige i prinsippene for god selskapsstyring, skal vi tro Eide.

Men ifølge ham kan man ha tydelig eierstyring og stille eksplisitte krav til miljø, sosiale krav og god selskapsstyring. Likevel har staten som hovedeier forholdt seg som den snilleste gutten i styret.

Ap-politikeren vil ikke at man som eier skal mene minst mulig.

Vanskeligere å være deleier

Det er opp til selskapet og styret å vurdere hvilken informasjon som skal gis til eierne, og da alle eierne. Den eierskapspolitikken er alle enige om, fastholdt hun som «eier» Equinor, olje- og energiminister Tina Bru.

Og Frp'eren Jon Georg Dale minnet om at Sp-oljeminister Ola Borten Moe i 2011 sa det ikke var opp til staten å blande seg inn i Statoils satsing på oljesand i Canada.

Grunnen til at sånt kan sies, er at staten etter børsnotering og invitasjon til andre aksjonærer til eierskap i det som var statens eneeide oljeselskap, ikke lenger fritt kan blande seg inn i selskapet.

Jagland om bakstrevere i Statoil-striden

Det var stor strid i Arbeiderpartiet om privatiseringen av fellesskapets Statoil, som har ført til dagens situasjon. På landsmøtet i november 2000 landet partiet på det. Vi var i perioden da Jens Stoltenberg lekte blåruss og liberaliserte over en lav sko.

En interessant parantes i forhold til dagens debatt, er at Thorbjørn Jagland skriver om akkurat dette i sin ferske memoarbok «Du skal eie det selv» (Cappelen Damm).

Der gir han inntrykk av å ha vært skeptisk til delprivatiseringen.

«Alt gikk så fort, uten grundig refleksjon og diskusjon. Privatiseringen av Statoil ble presentert som en nødvendighet for at selskapet skulle kunne satse utenlands. ... I skrivende stund er det blitt offentliggjort at Statoil har tapt 200 milliarder kroner på satsingen på oljeskifer i USA.», skriver den nybakte pensjonisten Jagland, som den gang var partileder - for øvrig i en ulmende konflikt med partiets statsminister Jens Stoltenberg.

«Det ble aldri diskutert om det var riktig at folkets oljeformue fra den norske sokkelen skulle være garantisten for Statoils satsing i utlandet med all den usikkerheten dette ville skape. Men nå er vi der. De 200 milliardene må dekkes av vår formue.», fortsetter Jagland i boka.

Ifølge avisoppslag fra 2000 var Jagland selv imidlertid med på å drive gjennom privatiseringen. Nå skriver han at alt gikk så fort den gangen. Men allerede 4. januar, ti måneder før landsmøtet som avgjorde, skrev Aftenposten at Jagland åpnet for en storstilet privatisering i oljesektoren, men først etter stortingsvalget i 2001. Men en børsnotering av Statoil åpnet han for før det.

I sin landsmøtetale sa Jagland mellom linjene at motstandere av delprivatisering av Statoil var bakstrevere og museumsvoktere, og kunne komme til å frarøve fellesskapet store verdier og distriktene arbeidsplasser, ifølge Hamar Arbeiderblad 10. november.

A-pressens Kjell Werner skrev at både Jagland og statsminister Stoltenberg la så stor prestisje i vedtak om delprivatisering på landsmøtet, at mange delegater ville kvie seg for å gå imot.

Konsulentenes dulgte rolle

Delprivatisert og børsnotert, ja vel. Men hvordan kunne galskapen skje?

Ett premiss er at staten ikke lenger kan blande seg inn i selskapet på samme måte som om det hadde vært en statlig virksomhet.

Et skriftlig spørsmål fra Rødt-leder Bjørnar Moxnes demonstrerer situasjonen.

Vel vitende om at det i sin tid var motforestillinger innad i selskapet mot feilsatsingen, spurte Moxnes hva regjeringen vet om rollen til eksterne konsulenter, deriblant konsulentselskapet McKinsey, i Equinors beslutningsprosesser i USA, som ledet til store tap for det norske fellesskapet.

Har dette vært tema i styringsdialogen mellom regjeringen og Equinor i perioden da investeringene ble besluttet, og hvordan kan regjeringen bidra til at Stortinget og offentligheten får mest mulig innsyn i disse beslutningsprosessene, herunder eksterne konsulenters rolle? spør Moxnes.

Daværende Statoil-sjef Helge Lund har for øvrig selv vært ansatt i McKinsey.

Men - viser det seg: Sånt noe har verken Moxnes, Stortinget eller regjeringen noe med å vite.

Best styring med mindre innsyn

Og da er vi ved det pussige poenget.

«Børsnoteringen og den påfølgende delprivatiseringen av selskapet begrunnes i St.prp. nr. 36 (2000-2001) Eierskap i Statoil og fremtidig forvaltning av SDØE med at flere eiere ville styrke eierstyringen.», påpeker Bjørnar Moxnes, og konkluderer for egen del:

«Det motsatte har midlertid skjedd. Med én stor, passiv eier, og mange mindre eiere, er eierstyringen betraktelig svekket.»

Og hva sier statsråd Tina Bru i Olje og energidepartementet (OED) til det?

Jo, at selskapslovgivningen gjør at staten som eier ikke har krav på mer informasjon enn andre aksjeeiere.

OED har ikke tilgang til Equinors informasjonsunderlag i forbindelse med investeringsbeslutninger, verken på investeringstidspunktet eller i ettertid.

Det er styret og den daglige ledelsens ansvar å ta forretningsmessige beslutninger, slår hun fast.

Altså - med eiermodellen Stortinget valgte i 2001, har de redusert sin adgang til opplysninger om det som var Norges statlige selskap.

Spørsmålet var: Hvordan få best mulig eierstyring av et så viktig selskap?

Svaret ser ut til å være: Med minst mulig innsyn.

Thomas Vermes kommenterer jevnlig i ABC Nyheter. Les tidligere kommentarer her.

Personvernpolicy