Valgfrihet eller friere brukervalg: En reell konfliktlinje i norsk politikk

Kristin Clemet, dir. Civita.
Kristin Clemet, dir. Civita. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Regjeringen ønsker mer valgfrihet for brukerne, mens Arbeiderpartiet mener at det ikke er nødvendig eller tvert om er negativt.

Stemmer: Kristin Clemet
Leder i tankesmien Civita.

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Det er mange oppkonstruerte konflikter i norsk politikk.

Det er ofte så små forskjeller mellom partiene at de må forstørre små uenigheter til det ugjenkjennelige for å greie å skape en viss debatt.

Ofte dreier konfliktene seg bare om hvor mye man skal gjøre av det samme. Partiene vil gå i samme retning, men opposisjonen vil gå lenger eller raskere frem enn regjeringen vil.

De aller mest typiske debattene dreier seg om hvor mye penger som skal bevilges.

Derfor er det nesten befriende å høre en politisk debatt der skillene er reelle, og der det er snakk om ulike retningsvalg. En slik debatt fikk vi høre på Politisk kvarter i dag, der temaet var et forslag fra regjeringen om å innføre en ny såkalt godkjenningsmodell, slik at kommunene enklere og raskere kan innføre fritt brukervalg innenfor helse- og omsorgssektoren. Regjeringen ønsker mer valgfrihet for brukerne, mens Arbeiderpartiet mener at det ikke er nødvendig eller tvert om er negativt.

Valgfrihet for innbyggerne kan gjennomføres på minst to måter

Debatten går til kjernen av et av ytterst få områder der det er en reell uenighet i velferdspolitikken i Norge: Partiene er enige om at det er det offentlige som har ansvaret for å tilby innbyggerne gode og likeverdige tjenester av høy kvalitet innenfor helse og omsorg – og de er enige om at det er det offentlige som skal finansiere tjenestene, slik at de er gratis (eller svært rimelige) for innbyggerne, det vil si at de er skattefinansiert.

Det de er uenige om, er hvem som skal få lov til å levere tjenestene, og om innbyggerne skal kunne velge mellom ulike leverandører.

De borgerlige partiene mener, av flere grunner, at både offentlige, ideelle og kommersielle tilbydere bør få lov til å levere tjenester, og at det må være opp til kommunene selv å velge leverandør i det enkelte tilfellet. KrF er litt ekstra opptatt av de ideelle aktørene.

De rødgrønne partiene er ikke helt enige seg imellom, men de vil ekskludere de kommersielle og i stor grad la kommunene overta driften. Som det het i Arbeiderpartiets valgprogram før kommunevalget i 2019: «Flest mulig av tjenestene innbyggerne har behov for skal leveres av det offentlige. Det skal ikke være profitt på velferd. Nye tjenester skal ikke privatiseres. Vi vil føre så mange som mulig av de tjenestene som er privatisert i dag tilbake til kommunen. Tekniske tjenester skal tilbakeføres til kommunen».

Spørsmålet om å slippe til private velferdsleverandører og gi borgerne muligheten til å velge mellom leverandører, dersom de ønsker det, bør bli et viktig tema før valget neste år.

Innenfor utdanningsområdet er det litt annerledes, men også her har Arbeiderpartiet og andre partier på venstresiden varslet innstramninger overfor de offentlig finansierte ideelle friskolene.

Valgfrihet for innbyggerne kan gjennomføres på minst to måter: De kan få lov til å velge mellom ulike kommunale tilbydere, for eksempel mellom ulike offentlige skoler ved hjelp av fritt (eller karakterbasert) skolevalg – og de kan få velge mellom offentlige og private tilbydere, enten de er ideelle eller kommersielle, slik man kan gjøre når det gjelder barnehager eller ulike hjembaserte tjenester. Men slik valgfrihet sier Arbeiderpartiet og andre partier på venstresiden i stor grad nei til.

Arbeiderpartiets helsepolitiske talsperson, Ingvild Kjerkol, som deltok i Politisk kvarter i dag, begrunnet sitt nei til fritt brukervalg med at det ikke er noe vits i å kunne velge. Hun og programlederen viste til Sverige – og til høringsnotatet fra regjeringen – som viser at det ikke er noen dokumenterbare kvalitetsforskjeller mellom offentlige og private velferdstjenester. “Det har vært vanskelig å dokumentere endring i kvalitet for brukerne og hva endringen evt. skyldes”, står det i notatet, som for øvrig inneholder mye interessant informasjon, både om regjeringens begrunnelse for forslaget og om erfaringer fra Danmark og Sverige.

Utlegningen fra Kjerkol var derfor at det å la folk velge, egentlig bare var å be dem velge mellom logoer.

Det virker som Kjerkol er så opptatt av systemet – og av å holde private aktører ute – at hun har mistet borgeren helt av syne.

Det er ikke overraskende at det er vanskelig å avdekke systematiske kvalitetsforskjeller – basert på objektive kvalitetskriterier – mellom tjenester som er drevet av private og offentlige aktører. De må oppfylle mange av de samme, strenge kvalitetskravene, og det ville ikke bli akseptert, hverken av brukerne eller kommunen, dersom den ene eller andre aktøren systematisk var dårligere enn den andre.

Men dette betyr selvsagt ikke at ikke flere alternative tjenesteleverandører og fritt brukervalg for borgerne kan bidra til å øke kvaliteten. Det kan, tvert om, skje på mange måter:

Alle blir bedre: Når det er flere aktører og en viss konkurranse om å bli valgt av borgerne kan det lede til at alle løfter seg, fordi de lærer av hverandre. Et typisk eksempel på institusjonell læring ser vi både mellom private, ideelle og offentlige sykehjem og mellom friskoler og offentlige skoler.

Den opplevde kvaliteten blir bedre: Hvis brukerne mener at kvaliteten er bedre hos de ideelle, kommersielle eller offentlige leverandørene, er det i seg selv av stor verdi for borgerne – selv om opplevd kvalitet ikke er et objektivt kvalitetsmål. Et eksempel på en slik effekt ser vi når foreldrene gjennom brukerundersøkelser systematisk kårer de private barnehagene til de beste.

Kvaliteten for den enkelte blir bedre: En bruker som velger en annen leverandør, kan ha en opplevelse av en svært viktig og stor kvalitetsheving. Det kan være «tusen» grunner til det – fra små endringer i tjenestetilbudet til menneskene man møter. Motsatt kan kvaliteten oppleves som svært dårlig, dersom det ikke er mulig å velge seg bort.

Valgfrihet er i seg selv er kvalitet for mange: At det er mulig å velge er i seg selv et kvalitetstegn for mange. De fleste havner på nærskolen, enten de bare er blitt henvist dit eller de velger det selv – men de som har fått velge, er ofte mer fornøyd.

Spørsmålet om å slippe til private velferdsleverandører og gi borgerne muligheten til å velge mellom leverandører, dersom de ønsker det, bør bli et viktig tema før valget neste år. Det er et tema som velgerne antagelig anser som viktig, og det skiller partiene og blokkene på en tydelig måte.

Dermed bør det også være en god valgkampsak.

Innlegget er også publisert på Kristin Clemets blogg.

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden