Fulle fengsler er dårlig samfunnsøkonomi

Flere fengsler har innført strenge tiltak for å begrense smitte. Bildet viser Ila fengsel.
Flere fengsler har innført strenge tiltak for å begrense smitte. Bildet viser Ila fengsel. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix
Artikkelen fortsetter under annonsen

Pandemien ga oss muligheten til å jobbe på en helt annen måte, og resultatene så man raskt.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Stemmer: Farukh Qureshi
Leder av Oslo fengselsfunksjonærers foreningog bystyrerepresentant for Oslo Ap

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Artikkelen fortsetter under annonsen

Innsender er leder av Oslo fengselsfunksjonærers forening og bystyrerepresentant for Oslo Arbeiderparti.

Nå som vi igjen står med en soningskø og samfunnet er i ferd med å normaliseres er det viktig at dem som bestemmer, tar innover seg at det er en sammenheng mellom belegg og bemanningen.

Farukh Qureshi mener det er flaks at pandemien har hatt positive konsekvenser for innsatte og ansatte.
Farukh Qureshi mener det er flaks at pandemien har hatt positive konsekvenser for innsatte og ansatte.

Gjennom de siste årene har kriminalomsorgen vært utsatt for et enormt press. Fokuset var å redusere soningskøen, koste hva det ville koste. Parallelt med det skulle man effektivisere gjennom såkalte «ostehøvelkutt», også kjent som regjeringens avbyråkratisering og effektiviseringsreform. Et paradoks for de fleste, men ikke for dem som bevilget pengene.

Dette medførte at man tidvis hadde et såpass høyt belegg i fengslene, at man av og til ikke rakk å vaske cellene fra en innsatte flyttet ut til en ny innsatt kom inn. Konsekvensene av ostehøvelkuttene var blant annet udekte vakter, ubesatte stillinger og manglende innhold. Straffegjennomføring opplevdes som mer eller mindre oppbevaring for både innsatte og ansatte. Bemanningen sto ikke stil med antallet innsatte, og det medførte at det var ekstra krevende å håndtere innsatte med særlige utfordringer som for eksempel forhøyet voldsrisiko. I noen tilfeller innebar dette at innsatte med slike utfordringer måtte holdes låst inne, og de tilfellene man valgte å låse dem ut, så måtte andre innsatte låsen inn på sine celler.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Da coronaen traff oss, så måtte også kriminalomsorgen ga grep. Det er ingen tvil om at noen av tiltakene var inngripende for innsatte, men det førte også til at belegget i fengslene ble redusert betraktelig. Kombinasjonen av gode smittevernstiltak, tilfeldigheter og flaks gjorde at få ansatte ble berørt, tross smittesituasjonen i samfunnet. Det som i utgangspunktet var dårlig bemanningen i kombinasjonen med redusert belegg gjorde at vi faktisk hadde bedre bemanning. Selv om belegget var redusert, så hadde vi omtrent det samme antallet utfordrende innsatte. Denne situasjonen ga oss muligheten til å jobbe på en helt annen måte, og resultatene så man raskt. Ansatte fikk i større grad muligheten til å aktivt delta i fellesskap, gjennomføre lengre samtaler med innsatte og ikke minst følge den enkelte innsatt bedre opp. På kort tid ble relasjoner raskt etablert mellom ansatte og innsatte.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nå som vi igjen står med en soningskø og samfunnet er i ferd med å normaliseres er det viktig at dem som bestemmer, tar innover seg at det er en sammenheng mellom belegg og bemanningen.

En av suksesshistoriene fra denne perioden er det man fikk til med en innsatt med forhøyet voldsrisiko, gjennom mulighetene man fikk med nettopp redusert belegg og bedre bemanning. Den innsatte hadde tidligere utøvd vold mot ansatte. Muligheten til å ta ut innsatte fra egen celle, uten at det gikk nevneverdig utover andre innsatte, gjorde at man klarte faktisk å skape de nødvendige relasjonene og gi den innsatte rammer som faktisk gjorde at man klarte å forhindre alvorlige hendelser og fikk denne innsatte i jobb på fengselet. Dette ville vært en utopi hvis man hadde hatt det belegget man hadde før coronaen. Poenget er at det er dette vi ønsker å gjøre mer av, men da må det også være et samsvar mellom arbeidsoppgaver og ressurser.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nå som vi igjen står med en soningskø og samfunnet er i ferd med å normaliseres er det viktig at dem som bestemmer, tar innover seg at det er en sammenheng mellom belegg og bemanningen. Ingen er tjent med at fengslene fylles, og det vil få konsekvenser for kvaliteten på varetekt og straffegjennomføringen. Tilbudet og innholdet til innsatte vil bli redusert, det vil begrense våre muligheter til å jobbe opp mot innsatte og igjen svekke den dynamiske sikkerheten – som er essensiell for tilbakeføringsarbeidet. Først og fremst vil innsatte og ansatte merke det, men i et lengre løp vil også samfunnet bli påvirket. Både i form av flere at innsattes ikke gis mulighet til å få livet på rett kjøl, flere hendelser bak murene, tøffere arbeidsmiljø for ansatte og tilbakefall til ny kriminalitet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Summen av dette er dårlig samfunnsøkonomi. Derfor må regjeringen finne andre egnende måter å håndter soningskøen på enn å fylle fengslene. Å dublere ved plassere to innsatte på samme rom eller leie et fengsel i utlandet er ikke løsningen, men derimot kan gjenåpning av noen av de nedlagte enhetene, eller å justere vilkårene for gjennomføring av straff i samfunnet være en del av løsningen.

Dette vil gagne innsatte, domfelte, ansatte og samfunnet – med forbehold om at de økonomiske bevilgningene ikke blir berørt som følge av redusert belegg. Hvis det motsatte skjer, så er vi i grunn tilbake til der vi var før coronaen.