Bobby vi savner deg sa delegatene ved landsmøtet i Chicago i 1968. Foto: Audun Tjomsland
Historisk tilbakeblikk:Pigasus for president, igjen?
I 1968 var det et ungdomsparti som stilte opp ved det demokratiske partiets landsmøte i Chicago og ville at en lyserød gris ved navn Pigasus skulle nomineres til å kunne bli presidentkandidat. Det skulle være ungdommens uttrykk for hva de mente om de øvrige kandidatene.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Delta i debatten
Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.
E-post: stemmer@abcnyheter.no
Artikkelen fortsetter under annonsen
Vi har ikke hørt om noen Pigasus ved årets landsmøter, som i stedet synes å føye seg naturlig inn i rekken av møter som mest fungerer som mer eller mindre tettpakkede hyllingsarenaer for de partilojale.
Men jeg husker meget godt det demokratiske partiets landsmøte i Chicago i 1968, fordi jeg var der og kan ennå huske hvordan tåregassen fra nasjonalgarden sved i øynene når jeg gikk over Grant Park hvor hoveddemonstrasjonene foregikk, og opp mot Conrad Hilton Hotel og The International Convention Center.
Pigasus var et en levende gris som veide 55 kilo og ble kjøpt av lederne for Youth International Party, the Yappies, med lederne Abbie Hoffman og Jerry Rubin i spissen. Tilhengerne av Pigasus var medlemmer som særlig kjempet for at USA skulle trekke seg ut av krigen i Vietnam. Deres mål var å markere sin motstand mot president Lyndon Johnson og den krigen som USA under hans ledelse førte i Vietnam. Deres protester var rettet mot presidenten, hans regjering og deres parti, Demokratene.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenDe fantasifulle 1968’erne med sin lyserøde gris og relativt fredelige demonstrasjoner fikk i hvert fall oppmerksomhet, og det var sannsynligvis hensikten. Men det var da, det.
Abbie og Jerry trodde vel kanskje ikke helt på ideen sin selv, men de sa gjerne at hvis Pigasus ikke blir president, kan vi kanskje ha den til middag.
Politisk aktive ungdomsgrupper hadde gjort det klart allerede et år tidligere at de ville komme til Chicago for å ødelegge demokratenes partilandsmøte hvor de trodde Lyndon Johnson skulle bli renominert som demokratenes kandidat i 1968. Ungdomsgruppene protestere primært mot den militære amerikanske deltagelsen i Vietnam, samtidig som de støttet afroamerikanske ungdommer og andre med mørkere hudfarge enn den europeiske.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Chicago convention i 1968.
Nå ble det slik at president Johnson valgte ikke å søke gjenvalg ved valget samme høst, så hans visepresident Hubert Humprey måtte ta hovedstøyten fra de uenige i salen, før han ble det demokratiske partiets presidentkandidat ved valget i 1968.
Tidlig i protestene i Chicago i 1968 ble 17-åringen Dean Johnson skutt og drept av politiet, etter at unggutten først hadde avfyrt skudd mot politifolkene uten å treffe. Nasjonalgarden ble utkalt og møtte kasting av flasker og steiner, knusing av bilruter, velting av søppelkasser som ble satt fyr på, mens de rasende demonstrantene gikk løs på både politikere og andre som spaserte langs den fasjonable South Michigan Avenue. 1968 ble en av de heteste av alle «hot summers» i amerikanske storbyer, med plyndring og påsatte branner over hele landet.
Protester mot Vietnamkrigen og krav om likestilling mellom afroamerikanske og hvite innbyggere preget gatekampene og var samtidig påvirket av aktuelle hendelser, som skjedde også langt borte fra Chicago, men som bidro i stor grad til å forsterke følelsene på alle sider.
Protestbølgen i 1968 var sterkt påvirket av at nordvietnameserne hadde overrasket de amerikanske styrkene med sin offensiv tidligere i året, kalt TET-offensiven, som var det vietnamesiske nyttår, natten mellom 30. og 31. januar. Offensiven var i stor grad med på å svekke amerikanernes tro på at de kunne vinne Vietnam-krigen, og den bidro til å styrke «ut av Vietnam»-følelsene i USA.
Ikke bare demonstrantene ville at USA skulle trekke seg ut av krigen i Vietnam, men stadig flere, både politikere og vanlige velgere, begynte å se at USA ikke kunne vinne krigen i Vietnam. Det ble stadig vanskeligere for amerikanske politikere å sende amerikanske unggutter til en krig i Vietnam de ikke kunne vinne, og som kanskje heller ikke var verd å vinne.
Den 3. april 1968 ble borgerrettighetslederen Martin Luther King skutt i Memphis av en hvit mann, og Kings medarbeidere i kampen for like rettigheter mellom rasene, sendte ut en melding til sine støttespillere over hele landet om ikke å reagere på drapet med voldelige handlinger, selv om det var tilløp til rasemessige opptøyer flere steder i USA samme kveld.
Et sted hvor nye voldshandlinger lett kunne brutt ut da King ble drept, var Indianapolis. Der var Robert Kennedy på besøk i et overveiende svart boligstrøk, i forbindelse med hans ferske presidentvalgkamp foran valget i 1968. Han var sterkt beveget av nyheten om drapet på King, da han tok ordet overfor en gruppe som hadde samlet seg og som lett kunne tenne en gnist som kunne starte voldelige opptøyer. Men Kennedy beholdt roen og holdt en tale som betraktes som en av Robert Kennedys aller beste, og som roet gemyttene i sorgen.
Så ble Robert Kennedy skutt den 5. juni på vei ut av en forsamlingssal i Ambassador Hotel i Los Angeles hvor han hadde holdt en valgtale. Han døde dagen etter.
Artikkelen fortsetter under annonsen1968 ble dermed et voldelig år opp imot det regjerende partiet på demokratenes landsmøte i Chicago 26. – 29. august. Hubert Humprey ble demokratenes kandidat, og han tapte valget mot republikaneren Richard Nixon senere samme høst.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Demonstrasjonene mot Vietnam-krigen og mot rasemotivert urettferdighet fortsatte. Etter landsmøtet i Chicago, husker vi spesielt at utøverne Tommie Smith og John Carlos under medaljeseremonien etter 200 meter friidrett ved OL i Mexico City 6. oktober, dramatisk bøyde sine hoder og løftet sine knyttede never med svarte hansker da den amerikanske nasjonalsangen ble spilt.
Det kan være fristende innimellom å si – eller skrive – det vi egentlig mener om dagens politiske situasjon i USA. Eller vi kan hente fram Pigasus igjen, som et alternativ for velgere som ikke kan finne godt kvalifiserte kandidater i Trumps politiske vennekrets. Når president Trump får ordet på republikanernes partilandsmøte en eller flere ganger fra 24. til 27. august, vil det utvilsomt ikke bli spart på harde ord og beskyldninger.
De fantasifulle 1968’erne med sin lyserøde gris og relativt fredelige demonstrasjoner fikk i hvert fall oppmerksomhet, og det var sannsynligvis hensikten. Men det var da, det. Og ikke nå. La oss håpe at årets valg i USA vil vise at det ikke er behov for noen ny Pigasus i amerikansk politikk.
