Hva om vaksinen ikke kommer (på veldig lenge)?

<p>Den frivillige test-kaninen Melissa Harting fra New York får en injeksjon i verdens største studie for å finne en vaksine mot coronaviruset. Foto: AP Photo/Hans Pennink/NTB scanpix</p>
Den frivillige test-kaninen Melissa Harting fra New York får en injeksjon i verdens største studie for å finne en vaksine mot coronaviruset. Foto: AP Photo/Hans Pennink/NTB scanpix Foto: NTB scanpix

Det eneste håpet vi har, er en vaksine vi ikke vet om vil virke, om vi vil ha nok av eller får spredt til så mange at smitten stopper. Hva om vi ikke klarer det? Hvordan skal vi da komme oss ut av coronapandemien?

Stemmer: Halvor Finess Tretvoll
Redaktør og forfatter

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Nå når selv Norge har en stigende smittetrend, og sommerferieåpningen i Europa bringer coronatallene opp igjen, er det på tide med en realitetsorientering: Kanskje kommer vi ikke ut av pandemien med det første.

Bare én ting kan redde oss: vaksinen. Det ser ut til å være stillingen. Og også innstillingen, hos både ledere, ekspertise og folk flest. Men vi bør ikke narre oss selv til å tro at en vaksine er like om hjørnet – eller at den er magisk. Istedenfor bør vi ha en grundigere samtale, jo før jo heller, om hvordan vi egentlig ser for oss å bli «ferdige» med coronaen dersom vaksinen ikke innfrir de allerede overspente forventningene vi har til den.

Forrige helg publiserte NRK en stor sak der tre av Norges coronatopper – helseminister Bent Høie, assisterende helsedirektør Espen Rostrup Nakstad og avdelingsdirektør ved Folkehelseinstituttet Line Vold – gjentok at vi i overskuelig framtid må være forberedt på å holde sosial avstand, vaske hender, unngå ansamlinger, verken håndhilse eller klemme, teste oss ved symptomer, ha hjemmekontor om vi kan, og helst unngå reiser til utlandet. Det vil si:

Vi må begrense livene våre slik inntil en trygg og effektiv vaksine er på plass.

Dette sa de igjen og igjen. De tre ble blant annet spurt hvor lenge vi må regne med å leve med de mest inngripende tiltakene. «Helt til vi har immunitet i befolkningen og viruset er borte fra Norge», svarte Nakstad. «Antakelig frem til en trygg og effektiv vaksine er tilgjengelig», sa Vold. «Det vil nok være mest avhengig av når vi får tilgang på en vaksine», ifølge Høie.

Det eneste håpet vi har

Svarene var de samme (vaksinering, altså) også da helsetoppene ble spurt om vi ikke snart kan gå på fotballkamp eller festival igjen: «Jeg tror det er lite sannsynlig før vi har en vaksine» (Nakstad). «…tribuner og festivaler som vi husker det før corona vil ikke være aktuelt, tror jeg, før vi har en beskyttelse gjennom en vaksine» (Høie).

Og da de ble spurt om vi vil få en mer «normal» sommer neste år: «… det er nok dessverre ikke veldig sannsynlig at vi har en trygg og effektiv vaksine så kjapt» (Vold). «Lykkes vi med rask utvikling og tar i bruk vaksine vil neste sommer bli mer som vanlig, men det er for tidlig å si noe om nå» (Høie).

Til slutt ble de tre også spurt om sitt største håp for det neste året: «Det beste som kan skje er at vi får en trygg og effektiv vaksine som gir langvarig immunitet og at den vaksinen blir tilgjengelig for store deler av verdens befolkning relativt raskt», svarte Nakstad. «Det beste som kan skje videre er at vi får en supereffektiv og trygg vaksine som alle får tilgang til», sa Vold. Og Bent Høie? «Det aller beste er at vi får en virksom vaksine, som vi klarer å få en rask, stor produksjon av», uttalte han. Som om vi ikke hadde fått med oss budskapet nå.

Dette er fagpersoner som selvsagt vet mye om alle hindringene som er knyttet til vaksineløsningen. De kjenner – bedre enn de fleste – de vitenskapelige, praktiske, politiske og logistiske utfordringene. I intervjuet hinter de også om flere av dem. Det er dessuten deres store frykt at vaksinene som utvikles skal vise seg utrygge eller ikke særlig effektive.

Ute av stand til å tenke et alternativt forløp?

Likevel er det altså vaksinen nesten alt henger på, også for disse nøkkelpersonene i den norske coronahåndteringen. Det skyldes ganske enkelt at vi ikke har så mye annet – ikke de heller. Flokkimmunitet ser for eksempel ut til å være langt unna. Den kommer nok, på et tidspunkt, men det kan bli en stund til. Noen vidunderkur som gjør sykdommen ufarlig, er heller ikke å oppdrive, selv om det gjøres framskritt også på behandlingsfronten.

En foreløpig ikke-eksisterende vaksine er dermed det vi, og de tre ekspertene, kan tro på.

Det er også gjennom vaksinering de fleste av oss ser for oss at pandemien skal «gå over». For tiden er vi knapt i stand til å tenke oss et alternativt forløp: Sluttspillet i kampen mot viruset er en vitenskapelig og logistisk kraftanstrengelse som vil bli kronet med seier. Helt sikkert.

På verdens børser har troen på at menneskeheten skal makte dette skapt en så voldsom optimisme at mye av kursfallet fra mars allerede er hentet inn igjen. I USA setter teknologibørsen stadig nye rekorder, selv om den realøkonomiske krisa langt fra er over.

For resten av oss har det vel først og fremst en psykologisk side: Det er lettere å holde ut plagsomme, begrensende tiltak når vi kan trøste oss med at de vil forsvinne. Snart. Ja, altså: Bare denne vaksinen kommer.

Om noe blir troen også sterkere når smittetallene kryper oppover. Vi vil jo helst slippe å stramme inn enda en gang, stenge samfunnet på nytt, måtte skjerpe reiserestriksjonene, bruke munnbind i offentligheten, eller enda verre: Bli innestengt i hjemmene våre. Dersom det går i den retningen, er det – igjen – vaksinehåpet vi omfavner. Vi håper så sterkt, at vi tror vaksinen snart er her, og at bare vi har den, så kan livet gå tilbake til «normalen».

Mest en trøst vi klamrer oss til?

Men hva om det ikke er sånn? Hva om vaksinen lar vente på seg, bare gir kortvarig immunitet, blir for dyr å produsere eller for vanskelig å distribuere? Hva om pandemien ikke kommer til å «gå over» på den måten vi tenker oss?

Jeg er ingen vaksineekspert, men det trenger man heller ikke være for å forstå at vi må holde muligheten åpen. Vaksineløsningen kan vise seg å være mest en trøst vi klamrer oss til i mangel på noe bedre. Den trenger ikke engang være mer sannsynlig enn det motsatte: At vi blir stuck med coronaen i lang tid. Mandag sa også WHO-sjef Tedros Ghebreyesus noe som egentlig er ganske opplagt, men som ingen liker, og vi derfor prøver å fortrenge:

«Det finnes ingen ‘silver bullet’ i øyeblikket, og det er ikke sikkert det noensinne blir en.»

Riktignok har flere vaksiner kommet et stykke i de kliniske testene. Kanskje vil også noen av de mer enn 165 kandidatene som er under utvikling – først en av de 23 som i skrivende stund har gått videre til kliniske tester på mennesker – bli godkjent i løpet av neste år.

Ingen kan imidlertid si sikkert at det vil skje, eller hvor lang tid det vil ta. Jeg tror også vi undervurderer hvor vanskelig hele vaksineplanen er. Forskerne som har greie på slikt, sier at de mest lovende kandidatene, som nå er over i såkalte «fase tre»-testing, først kan bli tilgjengelig for befolkningen generelt i 2022. Nå har vi levd med corona i rundt et halvt år. Har de rett, må vi altså fortsette minst tre ganger så lenge. Og det er om alt går på skinner.

Vaksine som storpolitikk

Selv om vi skulle ha flaks med selve utviklingen, og den skulle gå enda raskere enn anslagene tilsier, er vi heller ikke i mål. Ikke på langt nær. Da oppstår det en haug nye spørsmål som vi knapt har begynt å snakke om, selv om de i stor grad vil avgjøre hvordan pandemien utvikler seg videre.

Noen av dem er praktiske, og dreier seg om produksjon og distribusjon i det som vel må bli en massevaksinasjonskampanje verden knapt har sett maken til. Andre strekker seg fra storpolitikk, via samfunnsmedisin til individuell moral, og illustrerer hvilke monumentale hindre som må overvinnes før en vaksine faktisk kan bli den vidunderløsningen verden så sårt trenger.

Ta for eksempel det storpolitiske spillet om vaksinen, som allerede er i gang. Vaksineutvikling har blitt et nytt område for global rivalisering, noe vi snart må forholde oss mer aktivt til, vil jeg tro. Et kappløp mellom verdens mektigste land er i gang. De investerer enormt med prestisje i konkurransen, fordi det står om store fordeler i en pågående maktkamp mellom et nedstigende imperium i vest og et oppstigende i øst.

Kan et av landene åpne sin økonomi for fullt, mens andre må slite med periodiske nedstengninger, vil det gi et solid overtak i jakten på innflytelse og posisjoner. Kan et land også tilby sin vaksine til andre, vil det i tillegg kunne sikre seg diplomatiske seire og kanskje også nye allierte.

Gjensidig mistenksomhet

Når gevinsten er så enorm, øker risikoviljen. Kina har begynt å vaksinere soldater i hæren , mens Russland varsler en massiv vaksinasjonskampanje for utvalgte grupper allerede i oktober, noe som har ført til bekymring for at den medisinske sikkerheten ikke blir godt nok ivaretatt.

Det oppstår gjensidig mistenksomhet, noe som blant annet ga seg utslag i at USAs smittevernsjef Anthony Fauci advarte mot kinesiske og russiske vaksiner da han var til høring i Kongressen nylig. Årsaken han ga, var at disse landene kan være i ferd med å forsere den møysommelige testingen som er nødvendig før massevaksinasjon trygt kan igangsettes.

Forseringen er igjen knyttet til at så mye ligger i potten. Viljen til å ta risiko er neppe likt fordelt. Men kappløpet vil trolig medføre et press i retning større risikovilje hos flere, noe som igjen virker tilbake på tilliten til de vaksinene som etter hvert kommer.

Vi vil trolig høre mer om dette framover. Knivingen om å være først ute lå bak spionanklagene som nylig førte til stengingen av Kinas konsulat i Houston, antar man . Og det er nok bare toppen av isfjellet. Mens rike land styrter til for å sikre seg tilstrekkelig antall doser ved å inngå avtaler med framtidige vaksineprodusenter, må mindre land også bestemme seg for hvilken hest de skal satse på – en kinesisk eller en amerikansk. Noen blir nødvendigvis tapere i denne nokså desperate jakten på det som i overskuelig framtid kommer til å være en veldig, veldig knapp ressurs.

Vil du ta førstegenerasjonsvaksinen?

Vi kan dermed stå overfor en situasjon der det finnes én eller flere vaksiner, som ikke deles med alle, i alle fall ikke i første omgang. Eller vi kan befinne oss i en situasjon der en vaksine som ikke er tilstrekkelig testet, blir tilgjengelig først. Ulike lands helsemyndigheter, og i siste instans hver enkelt av oss, vil da bli stilt overfor det vanskelige spørsmålet: Vil du utsette deg og dine for den faren det er å ta førstegenerasjonsvaksinen? Den vil kunne bringe oss ut av krisen – ja – men kanskje følger det med noen mindre hyggelige overraskelser.

Det er lite sannsynlig at dette blir svart/hvitt. Hva skjer for eksempel om vi står der med en vaksine om ett år som har dokumentert effekt, men også noen alvorlige, men relativt sjeldne bivirkninger? Er det da verdt det? Bør myndighetene gå inn for massevaksinasjon? Vil de, i alle fall i noen land, kanskje pålegge borgerne en slik vaksine? Barn ser ut til å bli mildt rammet av sykdommen, og smitter relativt lite. Skal de vaksineres? Rekk opp hånda den som i så fall stiller seg først i køen med ungene sine.

Poenget blir uansett at vi ikke bør la håpet om en vaksineløsning gå oss til hodet.

Jeg kan ikke skjønne annet enn at vi om et år – og kanskje også om to eller tre (eller ti?) – fortsatt vil ha en god del smitte i verden, fortsatt vil oppleve større og mindre utbrudd og fortsatt må forholde oss til smitteverntiltak som rammer sektorer av økonomien. At vi ikke kan leve livene våre slik vi ønsker – og på noen områder også trenger – blir den ubønnhørlige konsekvensen.

Det er ikke uten grunn at psykologer advarer mot en epidemi av ensomhet og depresjon dersom begrensningene på mellommenneskelig kontakt blir langvarige (og det blir de, trolig). I Norge har vi heldigvis kommet fram til at skolene bør være åpne, men i 160 land tenker de annerledes. En milliard elever er berørt, noe som har fått FN-sjef Antonio Guterres til å snakke om en generasjonskatastrofe.

Vi må stålsette oss for framtida

På lang sikt kan jo ikke dette fortsette. Vi kan ikke ha et tiår med hjemmeskole. Ikke med hjemmekontor, heller, vel? Selv reisebegrensningen får en høy pris etter hvert, for de handler ikke bare om å regulere ferieturer, men også om mulighetene til å bygge tillit ved ansikt-til-ansikt-møter, noe økonomien nyter godt av. Slutter vi å reise, rammer det på sikt også kulturell utveksling og dannelse av sosiale nettverk som hindrer at fiendebilder oppstår på tvers av grensene. Slike effekter blir ikke merkbare på seks måneder, men hva med fem år?

Selv kulturlivet, som nærmest ligger brakk mange steder, er for viktig til at vi kan leve med pandemibegrensninger veldig lenge. Igjen blir skadevirkningene ikke veldig store på et halvt eller ett år, men etterhvert blir livene våre tommere og horisontene våre innskrenket. Det er ikke bra. Det er ikke det verden trenger for tida.

Så hva gjør vi da, om pandemien ikke går over med det første eller andre eller tredje? Hva gjør vi om vi ikke slipper unna faren for et overbelastet helsevesen med massedød som et forutsigbart resultat før vi har en vaksine – og en vaksine er et mer usikkert kort enn vi nå narrer oss selv til å tro?

Da er det de mange tiltakene som vi etter hvert vet virker, men som vi nesten ikke kan forestille oss å beholde i all evighet, vi står igjen med. Det er dette vi må ta høyde for, på myndighetsnivå og som enkeltpersoner, når vi mentalt stålsetter oss for framtida.

Nå kan det selvfølgelig hende at alt blir bra, likevel, og at frykten min vil vise seg ubegrunnet. Kanskje vil det komme en vaksine mye raskere enn antatt, og kanskje vil tilstrekkelig mange både få tilgang til den og være villige til å ta den. Ja, kanskje klarer til og med verdens ledere å samle seg om den monumentale oppgaven det er å produsere og å distribuere den raskt, effektivt og rettferdig. Ingenting ville vært bedre. Jeg tør imidlertid ikke vedde på det.

Får WHO-sjef Ghebreyesus derimot rett i sin bekymring om at det ikke vil dukke opp noen «silver bullet», må vi i alle fall begynne å snakke om hva annet som kan komme til å skje. Og helst før det skjer, så vi kan ha en ørliten sjans til å påvirke det.

Kommentaren er opprinnelig publisert på AgendaMagasin.no

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden