Demonstrasjonen «We can't breathe - rettferdighet for George Floyd» utenfor Stortinget skapte heftig debatt. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
Vi kan ikke la den viktige debatten føre til mer polarisering
Black Lives Matter krever at vi alle får opp øynene, men vi må passe oss for å ikke miste gangsyn.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Jeg er kanskje ikke rett person til å skrive denne kommentaren. Jeg er kvinne, 33 år, hvit og jeg har aldri opplevd rasisme eller diskriminering som har gått nevneverdig inn på meg.
Black Lives Matter har likevel satt ting i perspektiv. Og det er viktig. Jeg tenkte aldri over hvordan det var for Carima å være melaninrik da vi gikk i samme klasse på videregående. I mine øyne var hun kul, morsom og en del av gjengen. Jeg tenkte aldri over at hun kunne ha opplevd noe slikt. At hun hadde blitt diskriminert. Jeg fikk tårer i øynene av å lese hva hun har blitt utsatt for. Jeg innså at jeg hadde vært blind. Blind for noe mange opplever, men som jeg ikke har sett.
Historier som Carimas er viktig å få fram i lyset. Det var viktig at jeg fikk opp øynene. Det bør vi alle.
Les kommentaren: Kjære Sigurd, motivér meg, ikke kjeft på meg
Behovet for å sette folk i bås
Men, for det er et men. Eller rettere bestemt, det finnes mange hvite menn som roper om omvendt rasisme. De fleste godt voksne, norske menn er ikke rasister. De er bare litt ubetenksomme i blant. De er blinde. Og de vil ikke se det.
Kjetil Rolness skrev nylig kommentaren «Jeg er ikke hvit. Jeg er pigmentmoderat. Aldersbinær mann». Kommentaren er morsom og skrevet med glimt i øyet, men den bygger likevel oppunder noe mer dyptgående og eksistensielt.
Men det må ropes høyt om de viktige tingene. Sånn som at Carima vrengte lommene da hun var på nærbutikken for at de ansatte skulle se at hun ikke stjal.
Nemlig behovet for å sette folk i bås. Og behovet for å skape en fiende. Behovet for å le av det som er litt ubehagelig.
Alle store bevegelser, uansett hvor viktige de er, kan skape mer avstand.
Mer polarisering, mer ytterliggående tendenser – mer latterliggjøring, mer «oss og dem»-retorikk. Det er faren med store bevegelser.
Black Lives Matter-debatten er viktig. Vi må ta dette oppgjøret, men vi må være forsiktige med å ikke skape nettopp mer rom for avstand.
Ikke skap din fiende
Vi må kunne diskutere vanskelige ting som hverdagsrasisme, diskriminering og ignoranse, uten at vi skaper unødvendige fiendebilder. Det er viktig at de som opplever rasisme roper høyt, står samlet og får alle til å lytte. Det må alle tåle uten å latterliggjøre og uten å rope om motsatt krenking.
Men det må ropes høyt om de viktige tingene. Sånn som at Carima vrengte lommene da hun var på nærbutikken for at de ansatte skulle se at hun ikke stjal.
Eller at Kamzy Gunaratnam ble banket opp på skoleveien i førsteklasse.
Jeg er ikke riktig person til å definere hva som er de viktige tingene i denne debatten. Det forstår jeg. Men rop uten å skape avstand. Ta opp de vanskelige tingene uten å gå til angrep mot de som kanskje ikke forstår. Ikke heng ut andre grupper unødvendig. Da kan vi kanskje få til en varig endring. Uten at vi skaper avstand og polarisering.
Vi må alle få opp øynene. Men uten at vi mister gangsyn.
