Er det mye rasisme i Norge?

Demonstrasjonen «We can't breathe - rettferdighet for George Floyd» utenfor Stortinget.
Demonstrasjonen «We can't breathe - rettferdighet for George Floyd» utenfor Stortinget. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Rasisme handler ikke om kvantitet, men moralske kvaliteter.

Stemmer: Lars Gule
Filosof og førsteamanuensis ved Oslomet der han forsker på blant annet på ekstremisme, flerkultur og islam.

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

(Innlegget er først publisert på Agendamagasin.no)

Debatten «raser», i alle fall på flere Facebook-sider, om rasisme i Norge. Har vi mye eller lite av det? På den ene siden og på den andre «diskuteres» det. Det leveres eksempler på rasisme og det påstås at det er representativt for både den ene og den andre institusjonen, mens andre påstår at slikt er overdrivelser. Kort sagt går det fra påstander om at «vi alle er rasister» til at slikt knapt finnes i Norge.

Kort sagt går det fra påstander om at «vi alle er rasister» til at slikt knapt finnes i Norge.

Få er de som leverer en definisjon av rasisme. Hva er det vi snakker om? Og få forsøker å si noe forskningsbasert om omfanget. Har vi data? Enda færre sier noen om hva som er mye eller lite når det gjelder fenomenet rasisme. For er fenomenet alvorlig nok, kan til og med bare ett tilfelle være mye.

Rasisme er en ideologi, en ideologi som postulerer at det ikke bare er forskjell på folk, men at noen mennesker fortjener færre rettigheter enn andre (som regel «vi») fordi de tilhører eller har opprinnelse i en annen nasjonalitet, etnisitet eller såkalt rase, fordi de har en annen hudfarge eller tilhører/har en annen kultur/religion. En (rasistisk) ideologi kan være mer eller mindre utbygd og mer eller mindre konsistent. Det er rett og slett ikke noe krav at rasismen, for å være rasisme, må være detaljert uttenkt.

Les kommentaren: Olof Palme: Elsket. Hatet. Myrdet

En rasist er vel da en person som er tilhenger av eller «har» en rasistisk ideologi? Ja, opplagt. Paradokset blir imidlertid at en ideologisk rasist slett ikke behøver å handle rasistisk! Vedkommende kan ha rasismen i sitt hode – og la det bli med det, og aldri utøve noen rasistiske handlinger. (Nei, det er ikke noe jeg tror skjer ofte, men det er altså en logisk mulighet som faktisk bør nevnes som kontrast til det følgende.)

For det er også mulig å avvise rasistisk ideologi, hevede at man bestreber seg på å behandle alle mennesker likt, uavhengig av hudfarge, nasjonal/etnisk/kulturell/religiøs tilhørighet eller opprinnelse. Og så likevel forskjellsbehandle på negativt vis. Altså krenke noens menneskeverd og grunnleggende menneskerettigheter. Kort sagt kan man avvise en rasistisk ideologi og likevel opptre rasistisk (i alle fall i noen sammenhenger).

Kort sagt kan man avvise en rasistisk ideologi og likevel opptre rasistisk

Da kan man si at vedkommende opptrer rasediskriminerende – som er noe mer presist enn rasistisk. Uttrykket «rasediskriminerende» innebærer nemlig at fokus flyttes fra intensjon eller motiv hos en aktør, til konsekvensene av handlinger. Det er det som er tilfellet i «FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering», som også er norsk lov. Der heter det, artikkel 1, pkt. 1:

«I denne konvensjon betyr uttrykket ‘rasediskriminering’ enhver forskjellsbehandling, utelukkelse, innskrenkning eller begunstigelse på grunn av rase, hudfarge, avstamning eller nasjonal eller etnisk opprinnelse hvis formål eller virkning er å oppheve eller begrense anerkjennelsen av, nytelsen eller utøvelsen på like fot av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter på det politiske, økonomiske, sosiale, kulturelle eller hvilket som helst annet: område av det offentlige liv.»

Bemerk formuleringen «formål eller virkning».

Les kommentaren: Står USA foran en reprise av sommeren 1968?

Rasediskriminering er altså ikke identisk med rasisme, men likevel er de to begrepene – og fenomenene – så nært beslektet at rasisme er et vanlig synonym for rasediskriminering.

Rasediskriminering er altså ikke identisk med rasisme, men de to begrepene – og fenomenene – er så nært beslektet

Med dette som utgangspunkt kan vi slå fast at det åpenbart kan finnes mer rasediskriminering enn antallet ideologiske rasister skulle tilsi. Vi kan så konstaterer at en rekke personer forteller om krenkende behandling, av blant annet politiet, hvor grunnlaget åpenbart, faktisk uttrykt, er rasediskriminerende eller hvor det er svært rimelig å mistenke en slik årsak. I tillegg har vi forskning som forteller om diskriminering på arbeidsmarkedet, boligmarkedet, i utelivsbransjen. Videre finnes det godt dokumenterte diskriminerende ytringer i sosiale medier. Det finnes også godt belegg i meningsmålinger og forskning for at mange i Norge har diskriminerende holdninger til ulike etniske/nasjonale/kulturelle/religiøse grupper.

Slike holdninger har en opprinnelse og historie.

Slike holdninger har en opprinnelse og historie. Derfor kan også rasediskriminerende holdninger – eller rasisme om man vil – prege et samfunn på grunnleggende måter. For eksempel kan egen kultur og hudfarge («hvithet») bli ansett som norm. I en slik sammenheng behøver ikke norm bare bety det normale – forstått som det vanlige eller dominerende. Det kan også, til og med ganske ubevisst, bli forstått som det riktige og (moralsk) gode. I en slik forstand kan for eksempel hvithet bli sett som det beste – eksponert slik i en rekke kulturelle uttrykk (maleri, skulptur, litteratur, teater, modellbransjen, reklame …).

Les kommentaren: Philip Manshaus ville bli et betydelig menneske. Det fatale var at han ikke visste hva et betydelig menneske er

En parallell er heteroseksualitet som norm. Selvsagt er heteroseksualitet mer vanlig enn homoseksualitet, men det er meningsløst å si at heterosex er moralsk bedre enn homosex. Likevel har slike moralske vurderinger blitt lagt til grunn i vurderingen av seksualitet. Slike vurderinger preger også fortsatt samfunnet på mange måter, selv om homofile har oppnådd svært mye på det institusjonelle område. Fortsatt finnes det fordommer og diskriminering av homser i vårt land, selv om Norge er blant de som har kommet lengst i å etablere likestilling mellom heterofile og homofile. Og disse fordommene og denne diskrimineringen er alvorlig – hvilket vises i at homofile er overrepresentert på selvmordsstatistikken.

På samme måte er rasediskriminering eller rasisme opplagt et alvorlig problem i Norge, rett og slett fordi slik diskriminering finnes. Dette er et kvalitativt standpunkt, ikke et kvantitativt. Fordi dette handler om noe annet enn tallstørrelser. Det handler om moralske absolutter: Ingen skal krenkes på grunn av «rase, hudfarge, avstamning eller nasjonal eller etnisk opprinnelse». Fordi menneskeverdskrenkelser ikke handler om antallet som utsettes for slikt, men at det er fullstendig uakseptabelt med slike krenkelser uansett antall. Moralsk sett er det dermed irrelevant om Norge ligger bedre an på statistikken over konkrete diskriminerende hendelser enn for eksempel India, Kina, Israel, Egypt eller USA.

På samme måte er rasediskriminering eller rasisme opplagt et alvorlig problem i Norge, rett og slett fordi slik diskriminering finnes.

Men jeg sier ikke at kvantitativ kunnskap om omfang, institusjonell og sosiologisk «plassering» av rasismen (antall, hvor og hvem), er irrelevant. Tvert imot. Det kan være viktig kunnskap i arbeidet med å bekjempe og forebygge fortsatt rasediskriminering og rasisme. Likevel er det fullt mulig – og ønskelig! – å bekjempe rasismen i all sin vederstyggelighet her og nå. Rett og slett fordi det er riktig.

Det er det de mange titalls tusen gjør som i disse dager engasjerer seg ikke bare i protest mot drapet på George Floyd, men mot all rasisme. Takk for det.

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden
Populært