En av landets dårligst betalte grupper må sponse sine konkurrenter

<p>Melkebøndene som eier Tine må sponse sine konkurrenter.</p>
Melkebøndene som eier Tine må sponse sine konkurrenter. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

Melkebøndene som eier Tine har siden 2007 vært pålagt å subsidiere sine konkurrenter med millionbeløp. Hva skal vi si når professorer ved Handelshøyskolen vil ha mer av dem?

Kommentar: Thomas Vermes
Politisk kommentator

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Norske bønder er blant landets dårligst betalte yrkesgrupper. Ja, i noen tilfeller har de dårligere timebetaling enn de mye omtalte dumpinglønnene de selv betaler til utenlandske sesongarbeidere.

Nå brygger det opp til strid om fortjenesten deres.

Ett av grepene kloke bondehoder for mange år siden tok, var å organisere seg i selskapsformen samvirke.

I disse dager angripes det bondeeide samvirkeselskapet Tine for det konkurrenter og Handelshøyskole-professorer anser som et urettferdig konkurransefortinn og altfor høy markedsandel.

Hva er det som skjer, og hva blir følgene?

Samvirke har i motsetning til aksjeselskaper som formål å maksimere medlemmenes fordeler, ikke skaffe høyest mulig utbytte for aksjonærer, kapitaleiere som slett ikke behøver å ha noen tilknytning til selve virksomheten.

Altså: Tine-bønder som leverer melk til Tine, skal få høyest mulig pris for sine litere, målet er ikke at selskapet Tine skal ende opp med fantastiske tall på bunnlinja.

At melkebøndene eier industri- og distribusjonsleddet Tine, gjør dessuten at denne lavinntektsgruppa får en større jafs av verdikjeden og står litt sterkere i forhandlingene med sine kunder, Norges tre mektige dagligvarekjeder.

Vil Tine-konkurrentene betjene Utskarpen?

I tillegg garanterer samvirket å kjøpe melka fra alle landets bønder, store som små, uansett hvor de befinner seg. De gjør altså en kjempejobb for samfunnets mål om spredt bosetting og næringsliv.

Deres konkurrent Q-meieriene etablerer seg derimot der det er tjukkest av melkeprodusenter.

Som melkebonde og styremedlem i Tine, Solveig Bratteng Rønning, hevder i Nationen: Svekkes Tines markedsandel ved hjelp av statens konkurransetiltak, som denne kommentaren skal handle om, vil det stimulere til økt sentralisering.

«Q har aldri, og vil aldri være, interessert i å hente melk fra min gård på Utskarpen i Rana.», skriver hun.

For aktørene, eller millionærene?

Det særegne trekket ved meierisamvirket Tine som nå angripes, er at kapitalen som møysommelig bygges opp i selskapet, forblir der.

Her er ingen aksjonærer som årlig tapper den arbeidende kapitalen for store summer, slik vi kan se i AS-verdenen.

Akkurat det provoserer forkjemperne for at samfunnet skal innrettes på mest mulig konkurranse på aksjeselskapenes premisser.

Det kommer vi tilbake til.

Takket være denne formen for samvirke slipper en ung bonde som skal starte opp, å punge ut med millioner for å bli andeleier i Tine og være sikret avsetning.

Han eller hun kan rett og slett bli medlem med alle fordelene det bringer med seg, uten å måtte betale for sin ideelle andel av kapitalen i selskapet.

Kontrasten er stor til en annen primærnæring, fiskeriene. Der har det kommet fram at inngangsbilletten, de verdifulle torskekvotene, har blitt samlet på hendene til et fåtall milliardærer.

Tilgangen til yrket skjer i form av at budrunder om kvoter, enda kvotene sies å være nasjonens felles eie og angivelig ikke kan omsettes. Det betyr at en ung nabo i et fiskevær ikke kan ta over stafettpinnen når en gammel fisker gir seg og skal selge båten med kvote. Den unge naboen klarer ikke å overby millionærene eller milliardærene i budkonkurransen.

Les kommentaren: Nå er det alvor for euroen: Tyskerne gjør opprør i EU

Millioner fra Tine sprayer Finden og Q

I meierisektoren hadde Tine bortimot monopol (opprinnelig i en rekke selvstendige, regionale selskaper). At bønder kunne levere melk til kun ett selskap, og at mesteparten av osten og yoghurten ble produsert av Tine, ble imidlertid utålelig for samfunnet, som prioriterer konkurranse.

Stortinget besluttet å skape konkurranse i meierimarkedet.

Fra 2007 ble Tine pålagt å omfordele millioner av kroner til sine konkurrenter gjennom en intrikat prisutjevningsordning (PU). En prisutjevningsordning som egentlig skal sikre lik pris til bonden uansett hvor i landet bruket ligger, og uansett hva melka brukes til.

Formålet med disse nye konkurranserettede tilskuddene i PU var å få til konkurranse så Synnøve Finden, Q-meieriene, Rørosmeieriet og andre skulle komme seg på markedet.

Mange år etter innføringen av en slik overgangsordning, får Tines konkurrenter den dag i dag 27 øre for hver liter melk gjennom ordningen.

Tine står for hovedtyngden av innbetalingene.

Et interessant tilskudd

I tillegg får Q-meieriene, som har plassert sine to anlegg på Jæren og i Gausdal, 50 øre literen i støtte for angivelig dyrere distribusjon til sine kunder, de store dagligvarekjedene.

Interessant nok får Q-meieriene distribusjonstilskuddet trass i at det ikke er de som transporterer melk til dagligvarekjedene, men kjedene selv som henter melka hos dem.

Endelig får Q-meieriene også et tilskudd som kompenserer for dette kontroversielle, at Tine har opparbeidet seg en kapital som gir avkastning, noe melkeprodusenter som leverer til Q-meieriene ikke får del i.

I 2018 fikk Q-meieriene 54 millioner fra melkeprodusentenes fellesskap som kompensasjon for dette.

Kamp om Tine-kapitalen

For konkurrentene og enkelte forskere er ikke disse konkurransetilskuddene nok. Siden samvirkeformen har ført til at stor egenkapital er samlet opp i Tine, mener forskere ved Norges Handelshøyskole (NHH) og andre at det gir dem et konkurransefortrinn mot konkurrerende aksjeselskaper.

Ikke engang de 54 millioner til å kompensere for det, er nok for dem.

Professorene Øystein Foros, Erling J. Hjelmeng og Hans Jarle Kind ved NHH argumenterer i Nationen mot å avvikle konkurransetilskuddene til Tines konkurrenter.

Tvert imot mener de at ikke-medlemmer også skal få del i avkastningen av kapitalen som generasjoner av Tine-bønder har akkumulert i sitt selskap.

Ifølge professorene, som har arbeidet på oppdrag av Q-meieriene og Synnøve Finden, vil bøndene tjene på økt konkurranse slik at Tines fortsatt store dominans, med 95 prosent av markedet for innhenting av melk og 77,4 prosent på meierileddet, blir svekket.

Målet er at selskaper som Q-meieriene, eid av Kavli-konsernet, og Synnøve Finden, eid av det internasjonale investeringsfondet Provender, skal få større del av omsetning og fortjeneste på bekostning av Tine, eid av majoriteten av landets melkebønder.

Korrigering:Etter at artikkelen ble publisert, gjør Synnøve Finden oppmerksom på at tre norske investorer samt noen av de ansatte i 2018 overtok eierskapet i selskapet fra utenlandske investorer.

Koster forbrukerne hundrevis av millioner

Analyseselskapet Oslo Economics som i vår laget en samfunnsøkonomisk vurdering av konkurransetilskuddene i meierisektoren på oppdrag av Tine, skriver i Nationen at konkurransen har gitt innovasjon og større produktutvalg.

Men dette har ifølge dem kostet forbrukerne 754 millioner kroner i perioden 2011-2016 i form av konkurransetilskuddene, utgifter som har blitt veltet over på høyere melkepriser.

Men også Oslo Economics enig med NHH-professorene i at konkurrentene til Tine bør få kompensasjon i form av tilskudd, for kapitalbasen Tine-medlemmene har.

«Kapitaltilskuddet synes primært å avhjelpe en strukturell skjevhet knyttet til hvordan eierskapet i Tine er organisert.», skriver de.

Sagt på godt norsk: Det er konkurransevridende og dermed forkastelig å organisere seg slik i et samvirkeselskap.

Konkurranse, men ikke mot AS-systemet

Utfallet av striden vil påvirke hvor mye av verdikjedene som vil falle på melkebøndene selv, gjennom eierskap i landbrukssamvirkeselskapet Tine, og hvor mye eksterne aktører skal vinne fra bøndene.

Verdt å huske på er at landbruket er en lavinntektsbransje som Stortinget ønsker økede leveranser fra. Ønsket om økt selvforsyning er unisont. Oppfyllelsen av det avhenger av lønnsomheten.

Inntektsnivået i norsk bondestand tilsier ikke at det er gunstig å overføre fortjeneste fra dem til utenforstående aktører hvis økt norsk produksjon er målet.

Samtidig kan det være noe i kritikernes påstand at samvirkeøkonomien i Tine, det at kapitalen forblir i selskapet til beste for stadig nye generasjoner andelseiere, utgjør en konkurransefordel vis-a-vis aksjeselskaper.

Paradokset er at konkurranseforkjemperne er veldig for konkurranse. Men vel og merke ikke konkurranse mellom aksjeselskapsformen og andre former for økonomisk organisering.

De vil ha konkurranse på aksjeselskapenes premisser, ikke en modell som først og fremst tjener produsentenes egne interesser.

Konkurranse skal åpenbart skje slik at det å eie aksjekapital skal ha forrang for det å produsere.

Thomas Vermes kommenterer jevnlig i ABC Nyheter. Les tidligere kommentarer her

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden
Populært