Voldsalarm bidrar ikke alltid til å redde liv

Nylig meldte NRK at minst 14 partnerdrap-ofre enten hadde voldsalarm, vurderte voldsalarm eller besøksforbud:

Samtidig leser vi at omvendt voldsalarm kun har blitt brukt 26 ganger de siste syv årene.

Ifølge Kripos sin drapsstatistikk for 2018 ble det totalt registrert 24 drapssaker i Norge i 2018. Partnerdrap utgjorde en fjerdedel av sakene og samtlige ofre var kvinner. Kripos-sjef Ketil Haujaas uttalte i 2016 at det har vært en nedgang i drap i Norge de senere årene, men at når det gjelder partnerdrap, ligger vi høyere enn land vi liker å sammenligne oss med.

En britisk studie som undersøkte 372 kvinnedrap i England fra 2012 til 2015, og som ble publisert i tidsskriftet Violence Against Women, viser at menn som dreper sine partnere eller eks-partnere, ofte er ekstremt kontrollerende og at gjerningen ofte er godt planlagt.

I 2017 var det 2324 anmeldte brudd på besøksforbud i Norge.

Men ville jeg egentlig ha muligheten å trykke på alarmen dersom jeg var i virkelig fare? Dersom gjerningspersonen kom bak meg med kniv eller forsøkte å kvele meg?

Falsk trygghet

For noen år tilbake, var jeg en av kvinnene som fikk utdelt en voldsalarm, mens den mistenkte ble ilagt besøksforbud overfor meg. En slik voldsalarm skulle gi meg som fornærmet i saken, muligheten til å varsle politiet at jeg var i fare. Men jeg tenkte alltid at dersom faren var til stede, ville varslingen skje for sent, om ikke verre: Aldri.

Voldsalarmen og besøksforbudet kunne hjelpe meg i den grad at jeg måtte tåle å bli slått litt, før politiet rakk å komme. Dersom den mistenkte dukket opp med kniv og var klar for å drepe meg, ville jeg aldri hatt effekt av en voldsalarm. I tillegg til bekymringen om å rekke å trykke på knappen før det var for sent, var det en stor belastning å hele tiden måtte være på vakt. Jeg måtte selv passe på at den mistenkte i min sak ikke nærmet seg det forbudte område, og måtte være klar for å foreta en handling når som helst.

Er man fri til å ta på seg hijab, skal man være fri til å ta den av også

LES SAKEN

Jeg fikk faktisk testet alarmen én gang. Ved en feiltakelse kom jeg bort i knappen på alarmen. Politiet kom med bil noen få minutter etter at alarmen gikk, og i løpet av disse minuttene hadde jeg en politimann på linjen hele tiden. Voldsalarmen fungerte altså, men dette bidro ikke til at mine bekymringer forsvant. Jeg følte heller at voldsalarmen ville dersom jeg rakk å trykke på knappen, og dermed måtte jeg i enda større grad være på vakt og klar for å foreta en handling. Men ville jeg egentlig ha muligheten å trykke på alarmen dersom jeg var i virkelig fare? Dersom gjerningspersonen kom bak meg med kniv eller forsøkte å kvele meg?

Fakta har ligget på bordet lenge, og fakta viser at voldsalarmen som blir brukt i dag ikke alltid redder liv.

Jeg tenkte alltid at en bedre løsning for min situasjon var en såkalt omvendt-voldsalarm. En slik alarm ble en teknisk og juridisk mulighet i 2013. Istedenfor at jeg skulle trykke på en knapp når jeg er i fare, ville den mistenkte bli utstyrt med en elektronisk fotlenke som varslet politiet straks han beveget seg i en forbudssone. På denne måten ville politiet rekke å varsle meg samtidig som de følger alarmens bevegelser, og på denne måten vil de kunne foreta en arrestasjon før det var for sent. Slik ville jeg sluppet å hele tiden være bekymret for at den mistenkte skal dukke opp. Dersom en omvendt-voldsalarm blir idømt med en større forbudssone eller mange små forbudssoner, vil jeg som offer også kunne bevege meg med større frihet.En slik løsning gjør at byrden flyttes over fra fornærmede og legges over på mistenkte.

Les kommentaren: «Haram» ropes det fra noen kanter. Men er det virkelig det?

En slik alarm fikk jeg ikke den gang. Heldigvis gikk det bra med meg, men som vi ser i NRK sin sak, så går det ikke like bra med alle. Omvendt-voldsalarm brukes ikke ofte nok, årsakene kan være flere. Denne alarmen utløses ikke bare når mistenkte beveger seg i områder det er forbudt å bevege seg i, men den utløses også dersom alarmen kom tom for batteri, eller dersom den mistenkte befinner seg i et område uten mobildekning i over 20 minutter. Dette betyr at den mistenkte kanskje ikke får reist med fly, vært i garasjeanlegg eller andre steder uten GPS-dekning. Allerede der havner man i et dilemma fordi paragrafen som brukes for å idømme en person en omvendt-voldsalarm er uklar når det gjelder hvor mye man kan innskrenke bevegelsesfriheten. Høyesterett på den andre siden har kommet frem til at den domfelte vanskelig kan nektes å fly.

Men er det da greit at offerets bevegelsesfrihet hemmes? Slik har det vært i flere år nå, uten at Stortinget har gjort en avklaring av saken.

Profittjakten er et farlig virus

LES SAKEN

Fakta har ligget på bordet lenge, og fakta viser at voldsalarmen som blir brukt i dag ikke alltid redder liv. Avklaringer på spørsmål rundt bevegelsesfrihet bør avgjøres, og det med en gang. Dersom vi ikke gjør endringer i hvordan vi forholder oss til bruk av voldsalarm for de som faktisk er i fare, bidrar vi i at denne statistikken fortsetter å gå opp.