Viruset gir dyrekjøpt erfaring

President Donald Trump og kona Melania ankommer Det hvite hus i forbindelse med Memorial Day.
President Donald Trump og kona Melania ankommer Det hvite hus i forbindelse med Memorial Day. Foto: Sarah Silbiger / AFP

WHO og FN har ikke maktet å vise verden effektiv internasjonal ledelse i kampen mot coronaviruset. Trumps trussel om å trekke støtte til WHO har ikke hjulpet.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kommentar: Audun Tjomsland
Utenrikskommentator ABC Nyheter. Forfatter og tidligere korrespondent for NRK i New York og London.

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Intet er normalt i verden i disse dager, med en uhyggelig pandemi som rammer fattige og rike i alle land. Verden trenger en vaksine som kan stanse sykdommen, og vi trenger en helhetlig, internasjonal ledelse i menneskehetens kanskje alvorligste kamp hittil mot en smittsom, dødelig sykdom.

New York Times viser til at hvert av de rammede landene – stort sett alle verdens land – har møtt problemene pandemien har skapt, hver på sin måte. De har møtt sine egne problemer uten noe å ha hatt et globalt organ med et overordnet blikk og gode råd. Blant de få internasjonalt kjente personene som har vært trukket fram er datagründeren Bill Gates for mulig global, datateknologisk overvåkning og den amerikanske epidemi-eksperten Anthony Fauci som den helsefaglige ledestjernen. Her spiller også religion og overtro inn, også med frykt for at «storebror ser deg.»

På 1900-tallet var kanskje troen på multinasjonalt overherredømme på sitt sterkeste, med flernasjonale oppgaver. Ikke minst militære organer som NATO og Warszawapakten ble tillagt meget stor betydning i terrorbalansens tid etter andre verdenskrig. De forente nasjoner (FN) med Hovedforsamlingen, Sikkerhetsrådet, UNICEF, UNESCO og andre FN-organer var anerkjent som fredsbevarende og utviklende ikke minst for små land som Norge og våre naboland. Men noen FN-organer som UNICEF med Verdens Helseorganisasjon (WHO) er også blitt kjent for sitt store byråkrati og har nok sunket i betydning for de enkelte medlemsland, kanskje med unntak av de mange, fattige land i verden.

New York Times-reporter Maureen Dowd hadde nylig en nøktern beskrivelse hvordan hun oppfattet situasjonen for USA i coronaens tidsalder: Etter at Kina hadde spilt ping-pong med Hongkong en tid, diskutert virusets opprinnelse idet antall arbeidsløse i USA nådde 38,6 millioner, tviholdt presidenten fortsatt på sin meningsløse idé om å ta medisinen hydroxychloroquine som beskytter en helt annen sykdom, men ikke covid-19.

Og da nyheten kom at hvis USA hadde reagert på smitten en uke tidligere enn det ble gjort, sank det inn at da ville kanskje så mange som 36.000 menneskeliv vært spart. Til slutt sørget Trump for at fokus ble rettet mot mindre ting, som da han ikke ville bruke ansiktsmaske under sitt besøk på Ford-fabrikken i byen Ypsilanti i Michigan. Han valgte ikke å bruke maske mens det var pressefolk til stede, «for ikke å gi dem gleden av å se ham med maske foran ansiktet», hvilken glede han enn måtte mene at det lå i dette.

I april ble 20,5 millioner amerikanske arbeidsplasser borte, hvilket skjøv arbeidsløshetsstatistikken opp til 14,7 prosent. Etter det har ytterligere 3,2 millioner erklært seg arbeidsledige. Den siste «normale» måneden før coronaviruset virkelig slo til, var februar i år, da arbeidsløsheten i USA var historisk lav med 3,5 prosent ledighet.

Vi må bare ikke la oss overvelde fordi vi som små land ikke synes å kunne skaffe oss økonomisk makt og organisatorisk evne til å tilpasse oss de krav som coronaviruset har vist at vi må mestre

«Vi trodde at arbeids