Coronaens mørkemennDet hjelper ingenting å be oss slutte å være redd for å dø

I skrivende stund har coronapandemien kostet 209 mennesker livet i Norge. Det er omtrent dobbelt så mange som det døde i trafikken her i landet i hele fjor. Likevel er vi foreløpig ikke hardt rammet. Bare på andre siden av kjølen har coronaviruset tatt 15 ganger så mange liv.

Men over to hundre norske liv har gått tapt, mange gamle, mange syke, noen friske og midt i livet. Mange pårørende. Mange som ikke fikk tatt skikkelig farvel med dem de var glad i.

Heldigvis har vi noen som kan sette det hele i perspektiv for oss. Noen kristne ledere. Slike som sogneprest i Søre Ål på Lillehammer Einar Gelius.

«Det er viktig å sette antallet corona-dødsfall i Norge i sammenheng med det totale antall mennesker som dør hvert år i Norge », skriver den gamle kjendispresten i en kronikk i Dagbladet for to uker siden.

For:

«Hver eneste dag dør cirka 110 mennesker i Norge», sånn helt ellers.

Og:

«Sannsynligvis har mange av dem som har dødd av coronaviruset hatt underliggende sykdommer».

Altså, Einar Gelius, du rakk å døpe begge barna mine før du fikk sparken fra Vålerenga kirke etter å ha blandet for mye sex inn i bibel og kristendom. Jeg liker deg egentlig. Men nå må du skjerpe deg!

For hva er det egentlig du sier? Hva er det du mener?

Er det ikke så farlig med det coronaviruset fordi mange fortsatt dør av kreft? Er livet ditt mindre verdt om du har underliggende sykdommer?

Det er mange spørsmål man har lyst til å stille 60-åringen idet man leser kronikken hans. For eksempel hvorfor han tilsynelatende umotivert stikker mot «miljø- og klimaaktivister (som) de siste åra (har) truet oss med at kloden vår står foran endetida».

Men han har en overliggende motivasjon:

Vi må nemlig «ikke glemme at døden er det mest naturlige i livet. Og du og jeg vil dø en gang av et eller annet».

Visdom, der altså.

Kraftargumentet «det dør altså cirka 110 mennesker hver dag i Norge – og ingen stenger ned landet av den grunn» bør være egnet til å overbevise enhver som skulle mene at døden er farlig og at coronaviruset er noe å bekymre seg for.

Eller, helt alvorlig, dette er jo Einar Gelius. Han er vel neppe representativ? Vel, det er ikke så mange prester som sier så mye. Og flere sier faktisk akkurat det samme som Gelius.

Slike som dosent i kirkehistorie ved Teologiska högskolan Stockholm, Joel Halldorf, som i VG tidligere i coronakrisen minnet oss på at «det finnes ting som er verre enn å dø».

Teologene kunne bidratt med veiledning og trøst. I stedet spiller de seg helt ut på sidelinjen med det reneste vås.

Etter å ha snublet seg gjennom betraktninger om viktigheten av økonomisk vekst og litt forskjellig, gyver svensken i vei med en litt svakt tallbegrunnet konklusjon.

«Vi regner nøye på dødstall i pandemiens kjølvann, og det er virkelig en enorm forskjell på Tysklands promilletall og Italias nesten 10 prosent. La oss håpe at vi lykkes å holde tallene lave, slik at så mange som mulig reddes. Men uansett hvor dette slutter, så er dødeligheten for tilstanden å være menneske, 100 prosent. Det må vi forsone oss med».

Og hvorfor:

«Vi er alle en del av Guds fortelling, og Gud skriver ingen tragedie».

Puh.

Jo, altså, det er fint, og godt for dem det gjelder – forhåpentligvis gjelder det begge ovennevnte teologer – å tro til visshet på Gud og et liv etter døden. Men de aller færreste av oss har en slik klokkertro. Bare en tredel av oss tror på noen gud overhodet, og andelen ikke-troende er økende.

Det føles drøyt å skulle belære teologer om eksistensielle spørsmål, men dette får ikke de geistlige herrer Gelius og Halldorf gjort noe med med sine formanende og usympatiske skriblerier.

Folk vil ikke dø. Folk vil ikke at deres nærmeste skal dø. Folk frykter døden. Folk frykter den usynlige, vonde virusdøden som har tatt livet av snart 300.000 mennesker. Det er ikke spesielt oppsiktsvekkende. Frykten for døden holder oss i live. Slik er mennesker, slik er liv, slik er biologi.

Teologene kunne bidratt med veiledning og trøst. I stedet spiller de seg helt ut på sidelinjen med det reneste vås.

Og Gelius og Halldorf er ikke en gang de verste. Tankegodset deler de med mørkemenn langt bortenfor det det kristne akademia.

For eksempel har TV Visjon Norge bedt om donasjoner mot guddommelig corona-beskyttelse. Sjefen sjøl, Jan Hanevold, har demonstrert sin ved å praktisere håndshilsing på skjermen.

Tydeligst av alle har kanskje Lousianna-pastor Tony Spell sagt det: «Sanne kristne er ikke redd for å dø. De frykter å leve i frykten».

Gud hjelpe meg.