Nicolai Tangens ublide møte med janteloven
Oppfatningen om at man ikke kan invitere sine venner til drømmeseminar henger sammen med nordmenns manglende evne til å heie på seg selv og andre. Nå må vi tørre å fortelle hverandre våre suksesshistorier!
I den senere tid har vi alle vært vitne til hvordan media og andre rikssynsere har snudd alle steiner for å framstille Nicolai Tangen i et dårlig lys. Norges Bank har ansettelsesansvaret, så den delen lar jeg ligge. Tangen er villig til å gå ned millioner i lønn for å bruke av sine beste år og verdifulle erfaring på å gjøre en innsats for det norske samfunnet som leder for Oljefondet. Det skapes et bilde av at denne Tangen nok ikke har rent mel i posen. Han er jo både søkkrik, velutdannet og pent kledd. Og så bruker han av sine milliarder på å invitere venner og forretningsforbindelser på et «drømmeseminar» med det ypperste av ressurspersoner innen ulike fagområder på scenen. Slikt kan man ikke gjøre uten baktanker. Eller?
Dette handler i bunn og grunn om janteloven – og om nordmenns vegring for egen og andres suksesshistorier.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenLes også: Nicolai Tangen – Den spandable milliardærens forbannelse
Å skape en inspirasjonsarena
Min sterke reaksjon på det som skjer, er nok farget av at jeg selv gjorde det samme som Tangen i forbindelse med min 50-årsdag. Jeg var drevet av samme lyst til å dele egen glede og entusiasme om ulike fagområder og fornyet kunnskap med folk jeg setter pris på. Vel, ikke helt det samme…for jeg tok opp et forbrukslån for å ha råd til å gjennomføre arrangementet.
Siden jeg hverken er rik eller berømt, var det heldigvis ingen som ødela gleden og stilte spørsmålstegn i full offentlighet rundt arrangementet i ettertid.
Som ansvarlig for forretningskonferanser i mange år, har jeg hørt hundrevis av kunnskapsrike foredragsholdere. Noen foredrag husker jeg bedre enn andre. Enkelte har jeg hørt flere ganger og lærer noe nytt hver gang.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenMin 50-årsfeiring skulle være min gave til mennesker som har betydd noe i livet mitt. Jeg ville skape en arena for inspirasjon, ny kunnskap og glede for venner, familie og forretningsforbindelser. Fra programmet kan nevnes Edvard De Bonos kreativitetsmetode Six Thinking Hats og Jon Gangdals fantastiske foredrag om god og dårlig ledelse eksemplifisert med bilder og erfaring fra to Mount Everest-ekspedisjoner han ledet; en gikk bra og en ble mislykket.
Artikkelen fortsetter under annonsenMusikere fra Barratt Due Musikkinstitutt og Norges fremste Elvis-imitator var billigere enn Sting, men tilfredsstilte behovet for musikalsk underholdning sammen med et lokalt storband.
Vinkelnerens historiefortelling omkring dråpene i glasset toppet stunden rundt velkomstboblene og 4-retter gjenspeilet faser i mitt liv, med lam fra Oppdal (der jeg var turistsjef) som hovedrett.
En herlig miks av familie, venner, min frisør, regnskapsfører, tidligere og eksisterende yndlingskolleger og sjefer, eks-kjærester, forretningsforbindelser og min ungdomsskolelærer som var den første læreren som utfordret meg, gjorde dette til et minnerikt arrangement for alle involverte.
Siden jeg hverken er rik eller berømt, var det heldigvis ingen som ødela gleden og stilte spørsmålstegn i full offentlighet rundt arrangementet i ettertid. At personer som Nicolai Tangen og Bill Gates vil dele sin rikdom i form av gaver i ulik form, burde vi heie på. Det må være akseptert og beundringsverdig å gjøre suksess selv om vi bor i Norge. Mistenkeliggjøring er en uting! Gro Harlem Brundtland formulerte det slik i en av sine nyttårstaler: «Det er typisk norsk å være god». Det er på tide å begrave Janteloven, en gang for alle.
Artikkelen fortsetter under annonsenVi heier på idrettshelter uansett gren. I arbeidslivet er det langt mellom tilfellene der vi heier på flinke kolleger.
Nå bør vi begynne å heie på hverandre. I intervjusituasjonen bør vi tørre å heie på oss selv og våre suksesshistorier.
Fortell meg en av dine suksesshistorier!
Dette spørsmålet stiller vi karriererådgivere våre kunder som et ledd i intervjutreningen.
Det umiddelbare svaret vi oftest får er:
«Eh….jeg har ingen suksesshistorie, jeg har bare gjort jobben min.»
Vi kunne i stedet ha stilt spørsmålet: Fortell om en episode du er stolt av. Det hadde kanskje fått folk fortere på gli. Men det er et bevisst valgt spørsmål. For i Norge der Janteloven fortsatt lever, har mange et anstrengt forhold til ordet «suksess». Og når folk får litt tid på seg, så kommer jo den ene suksesshistorien etter den andre. Hvorfor velger vi nettopp denne ordlyden? Det er tre grunner til dette:
Artikkelen fortsetter under annonsen- De fleste vil få spørsmålet om å fortelle en suksesshistorie i et intervju og da er det fint å være forberedt.
- Det er bra for selvtilliten å være bevisst på at du har bidratt til å skape suksess.
- Dersom ikke DU er overbevist om at du har egenskaper som kan bidra til suksess, hvordan kan da arbeidsgiver blir overbevist og velge deg?
Svært mange blir tvunget til å endre fokus omkring jobbinnhold i tiden framover. Mange jobber forsvinner; nye etableres. Tilsvarende jobb som du har hatt, vil kanskje ikke finnes mer. Egenskaper, erfaring og holdninger blir viktige seleksjonskriterier når nye medarbeidere skal velges. Du kan like gjerne starte prosessen med å bevisstgjøre deg dine mest fremragende egenskaper med en gang. Skriv ned mist tre av dine suksesshistorier – nå!
Fortell dem med stolthet til dine nærmeste så du venner deg til å fortelle om bra ting du har gjort. De egenskapene dine historie viser at du har, kan være dine viktigste kort i jakten på ny jobb.