Kan Trump ta en Lyndon Johnson?

<p>Donald Trumps håndtering av coronakrisen har trolig svekket han på meningsmålingene.</p>
Donald Trumps håndtering av coronakrisen har trolig svekket han på meningsmålingene. Foto: Alex Wong / AFP

Det stormer rundt Trump. Det strides om hans styring i kampen mot coronaviruset. Han svekkes på meningmålingene. Ville det beste for Trump være å finne en vei ut av Det hvite hus med æren i behold?

Kommentar: Audun Tjomsland
Utenrikskommentator ABC Nyheter. Forfatter og tidligere korrespondent for NRK i New York og London.

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Lyndon B. Johnson fra Texas var USAs president i en tid da nasjonen var mer splittet enn kanskje i noen annen periode i moderne tid. Han var visepresident under president John F. Kennedy og ble president da Kennedy ble skutt i Dallas 22. november i 1963.

Også i dag er USA et splittet samfunn, og meningene er sterke på begge sider for og imot Donald Trump, om han er en god president eller ikke.

USA var på Lyndon Johnsens tid sterkt engasjert i Vietnam-krigen, hvor stadig flere unge amerikanske gutter mistet livet i en krig som mange mente at USA ikke burde ha engasjert seg i. Samtidig hadde president Johnson i 1964 innført lovendringer for å forbedre leveforholdene til den afroamerikanske befolkningsgruppen i USA. Dette oppmuntret anti-Vietnam-aktivister, studentopprørere og afroamerikanere som under fanen «Black Power» ønsket ytterligere forbedringer. Demonstrasjoner utartet til å bli opptøyer, og branner ble stiftet i amerikanske storbyer.

President Lyndon Johnson var sterkt identifisert med USAs engasjement i Vietnam, og han hadde iverksatt bombing av Nord-Vietnam etter deres TET-offensiv mot Sør-Vietnam i slutten av januar 1968. Han følte seg motarbeidet i USA, særlig av ungdommen, noe som fikk ham til å vurdere å trekke seg fra presidentstillingen. Han ville samtidig trappe ned bombingen etter TET-offensiven, og han ville holde en TV-tale til USAs folk om dette. Etter hvert begynte han også å føle at han ikke burde fortsette som president. Han begynte å tenke at det kunne være en god anledning til å trekke seg – å kunngjøre at han ikke ville stille til gjenvalg ved presidentvalget i november 1968. De som har skrevet biografiene om president Lyndon Johnson har vært veldig opptatt av den tvil og uro som preget president Johnson.

Krigen i Vietnam, rasestriden og ungdomsopptøyene i amerikanske storbyer var de viktigste sakene som splittet det amerikanske samfunn i 1960-årene. I tillegg erklærte senator Robert Kennedy fra New York den 16. mars 1968, at han ville utfordre president Johnson og stille til valg med «fred i Vietnam» som sin viktigste valgkampsak.

Til slutt bestemte Johnson seg for å avslutte sin TV-tale med å si at han ikke ville være kandidat til å ta gjenvalg som president.

Dermed hadde Lyndon Johnson gjort sitt valg om å trekke seg frivillig, og med æren i hvert fall delvis i behold. Visepresident Humphrey ble demokratenes fremste presidentkandidat i 1968. Robert Kennedy var allerede ungdommens kandidat, men han ble skutt den 5. juni samme år og døde dagen etter. Humphrey var for identifisert med Johnson og Vietnamkrigen, og partiets ungdomsrepresentanter demonstrerte mot ham under demokratenes landsmøte i Chicago.

Der kunne Lyndon Johnson ha noe å lære dagens president i USA, at det er lov å trekke seg. Også i år er det sterk splittelse i det amerikanske folk. Donald Trump må innse at han har vært med på å skape denne splittelsen. Han kan dermed selv bidra til forsoning og forståelse i det amerikanske folk. Trump kunne se på meningsmålingene som i den senere tid har vist redusert oppslutning om presidenten, og han kunne velge å legge skylden på coronaviruset som har skapt menneskelige tragedier, uro og uenighet. Hvis Trump skulle velge å gjøre som Lyndon Johnson og trekke seg frivillig, kunne han gjøre det med ære, og derved kunne han kanskje ennå sikre seg en positiv plass i historien.

Det er langt fra enestående at en president trekker seg. Men det er heller ikke særlig vanlig.

Donald Trumps situasjon i disse dager likner på det Nixon sto overfor i 1972-74.

En annen som trakk seg, var Richard Nixon etter Watergate-saken.
Idet påsken i år ble avsluttet sent 2. påskedag kveld norsk tid, kom det til et historisk sammenstøt mellom pressen og president Donald Trump i det som nå i denne coronatiden har vært en fast, daglig pressebriefing i Det hvite hus, ledet av presidenten, kom det tydelig til syne at konfliktsnivået mellom mediene og den amerikansk presidenten har neppe vært mer komplisert siden Watergate i Richard Nixons periode i begynnelsen av 1970-årene.

I Watergate-saken var det spesielt journalistene Bob Woodward og Carl Bernstein i Washington Post som fulgte opp saken, som startet med oppklaringen av et innbrudd i demokratenes partihovedkvarter i Watergate-bygningen i Washington. Time Magazine og The New York Times fulgte opp, og Nixon valgte å trekke seg for å unngå å bli dømt i en riksrettssak. Journalistene fikk en spesiell kilde, den såkalte «Deep Throat» som senere ble identifisert som en tidligere FBI-offiser ved navn W. Mark Felt, som bekreftet underveis det journalistene fant gjennom sin oppsøkende journalistikk vedrørende innbruddet

Da var ledende medlemmer av presidentens parti modigere enn under riksrettssaken mot Trump ved årsskiftet 2019-2020, slik at de gikk til Nixon og fortalte ham at de kom til å stemme for at han måtte gå av. Dermed forsto Nixon at han måtte trekke seg for å unngå å bli dømt i en riksrettssak. Han gikk av, men han fikk vist sitt karakteristiske seierstegn med armene over holdet idet han gikk inn i helikopteret som den 9. august 1974 løftet ham bort fra Det hvite hus for siste gang. Nixon slapp fornedrelsen å bli dømt til å forlate Det hvite hus, han gikk «frivillig».

Donald Trumps situasjon i disse dager likner på det Nixon sto overfor i 1972-74. Nå er han kommet på kant med mediene, spesielt med TV-selskapet CNN og New York Times. Men foreløpig i hvert fall, støttes han av ledende medlemmer av sitt eget parti, slik vi så det i riksrettssaken mot ham ved årsskiftet 2019-20.

Det som har skjedd de seneste dagene, bekrefter at forholdet mellom presidenten og mediene er på et nytt lavmål. Det toppet seg 11. april (Påskeaften) i år, da The New York Times hadde en stor, avslørende samlesak om presidentens vaklende holdning til corona-viruset under overskriften: «Han kunne sett hva som kom: Bak Trumps feilslåtte strategi mot viruset».

Den grundige saken i New York Times var skrevet av seks journalister, hvorav tre er meget kjente og respekterte:

  1. David Sanger, som i mer enn 30 år har vært en av USAs ledende, gravende journalister både innen- og utenriks. Han er Pulitzer Price-vinner, og jeg husker spesielt hans rapportering om Vietnam-krigen mens jeg studerte «International Relations» i USA.
  2. Maggie Haberman, som også har markert seg som en skarp og uredd analytiker om forhold rundt presidenten både i New York Times og i CNN
  3. Eric Lipton, som har markert seg som en dyktig, gravende journalist i flere medier, særlig etter angrepet mot Tvillingtårnene den 11. september 2001. Han har vunnet Pulitzer Price-utmerkelser tre ganger.

På pressebriefingen i Det hvite hus natt til tirsdag 14. april (norsk tid) erklærte Trump uten forvarsel at presidenten har den absolutte myndighet til å bestemme når corona-epidemien kan vurderes som så svekket at de enkelte delstatene kan normalisere forholdene for sin egen befolkning.

Dermed var saken ikke lenger bare en følelsesmessig uenighet om ansvarsforholdet mellom det delstatlige og det føderale nivå. Da ble det en fundamental uenighet om hvem som har det absolutte ansvar for virksomheten i den enkelte delstat.

En av CNNs programledere sa det ganske klart straks etter Trumps uttalelse: USA har en grunnlov. Der står det at USA har en president, ikke en konge. Dagen etter måtte presidenten endre sine uttalelser, selv om han ikke ville innrømme feil.

Det blir stadig mer synlig at Trump mer og mer bruker de daglige briefingene i Det hvite hus som en del av sin egen valgkamp for gjenvalg. Særlig TV-selskapet CNN reagerer på at presidenten bruker de daglige briefingene på en lett gjennomskuelig måte som ledd i presidentens kamp for gjenvalg. CNN mener helt korrekt at det er kandidaten selv og eventuelt hans parti som må føre og bekoste valgkampen og ikke institusjonen Det hvite hus.

Hvis det skulle vise seg at kompetente jurister av grunnlovens bokstav og praksis har rett i at åpning eller lukking av delstatens grenser er delstatens ansvar, og ikke presidentens ansvar, kan det bli tungt for presidenten å svelge. Det ville i alle fall være et prestisjenederlag for presidenten. Han kan naturligvis tviholde på sin tolkning – og forsøke å sette seg over grunnlovens bokstav og intensjon.
Men da vil han, ifølge dagens kommentatorer, bryte grunnloven. Da kan han vanskelig fortsette som president. Det ville være bedre for ham å «ta en Lyndon Johnson», nemlig å trekke seg frivillig – med ære.

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden