Kvinner som har partnere som er smittet av coronaviruset, risikerer å føde alene. Foto: NTB scanpix /shutterstock
To historier som kunne ha vært fra virkeligheten:Sara må føde alene. Håvard er i karantene når søsteren dør
Så brutal kan coronakrisen være for livets begynnelse, og dets slutt.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Delta i debatten
Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.
E-post: stemmer@abcnyheter.no
Artikkelen fortsetter under annonsen
Sara presser for harde livet. Veene er tettere nå. Svetten pipler og smerten er nesten ikke til å holde ut. Det kjennes som ragnarok i underlivet. Instinktiv strekker hun ut hånden, hun vil klemme Lars sin så hardt at han også kan føle hennes smerte. Hun vil at de to skal være sammen. At smerten skal være deres. Ikke bare hennes. At han skal si «bra, jenta mi. Du er snart i mål». Hun søker etter ansiktet hans på fødestuen. For å se stoltheten bre seg utover fjeset hans.
Men Lars er ikke der.
Sara er redd. Hun er alene. Jordmoren stryker henne forsiktig over kinnet. «Dette skal gå bra, Sara. Det er ikke lenge igjen».
«Jeg vil ha Lars!» Smerten slipper idet hun bryter ut i et urkvinneaktig hyl.
Veene er tettere nå. Sara presser. Hun gleder seg til å møte babyen hun har båret frem de siste ni månedene. Hun skulle bare så inderlig ønske at Lars var der. Men Lars hoster, og han får ikke lov til å være med på fødselen. Det får heller ikke
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
foreldrene hennes.
Endelig er babyen ute. Jordmoren klipper navlestrengen, pakker den lille gutten erfarent inn i et teppe og legger ham på brystet til Sara. Hun er overveldet av lykke, men skulle så gjerne ha delt øyeblikket med noen. Aller helst han som har blitt pappa.
Et annet sted i landet ser Håvard på telefonen sin. Ingen har ringt. Søsteren hans lever fortsatt. Hun har vært syk lenge. Nå har legene varslet at hun ikke har lenge igjen. De klarer ikke lenger å holde kreften i sjakk. Den er i ferd med å spise opp søsteren hans fra innsiden. Snart vil organene hennes svikte. Legene har lovet at Stine ikke skal lide. At hun skal få nok smertestillende, men det får ikke Håvard se. Han får ikke være der idet søsteren tar sine siste åndedrag. Han får ikke holde henne i hånden eller kysse henne mykt på pannen. De har alltid vært så nære, helt siden de var små. Alltid sammen. Men nå er de hver for seg. Han skal leve, hun skal snart dø. Uten ham.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Da Håvard besøkte søsteren for tre uker siden, ante han ikke at det var siste gang han skulle se henne. Han sa «vi sees snart. Jeg er glad i deg».
Så måtte han i karantene.
Håvard vandrer hvileløst rundt i den sparsomt møblerte studenthybelen. Han flytter på noen bøker. Skulle egentlig ha lest til eksamen, men han klarer ikke. Han titter innom nettavisene på laptopen. Coronadødstallene stiger. Det føles så fjernt. Så ubegripelig. På grunn av dette viruset er han her, og ikke sammen med Stine.
Så brutal er denne krisen. Det er vondt og vanskelig, men det er virkeligheten.
Mobilen plinger. Håvard tar den lynraskt ut av lommen med skjelvende hender. Han merker at pulsen stiger og den store klumpen i magen truer med å sprenge ham i filler. Han lukker øynene, tar et dypt innpust og ser på skjermen. Meldingen er fra mamma.
«Det er over nå. Stine har fått fred». Håvard er glad for at i det minste moren var til stede.
Artikkelen fortsetter under annonsenSara og Håvard er oppdiktede personer, men historiene kunne ha vært hentet fra virkeligheten. Vi er der nå.
Coronakrisen rammer ikke bare helsevesenet, de som blir syke, deres pårørende og norsk økonomi brutalt. Krisen rammer også livets begynnelse og slutt på en måte som vil etterlate dype arr i hjertene til mange nordmenn.
For to uker siden meldte Budstikka om at kvinner risikerer å måtte føde uten far eller ledsager. Om far eller ledsager har luftveisinfeksjon, er smittet eller i
karantene, kan vedkommende ikke være med på fødsel. Det samme gjelder om barnet skal forløses med keisersnitt.
Artikkelen fortsetter under annonsen«Vi ber om forståelse for at vi innfører disse tiltakene, og beklager ulempene dette medfører for dere. Vi vil legge til rette for en trygg og god opplevelse for deg under fødselen og barseloppholdet», opplyste Vestre Viken i en pressemelding.
Artikkelen fortsetter under annonsenSykehusene gjør sitt ytterste for at ingen, spesielt kreftpasienter, skal dø uten pårørende rundt seg. Men er du i karantene, vil du trolig ikke kunne besøke dine nærmeste om de skulle ligge for døden.
Så brutal er denne krisen. Det er vondt og vanskelig, men det er virkeligheten.
Derfor er det så viktig at vi gjør alt vi kan for å hindre smitte, slik at vi snart kan få hverdagen vår tilbake. Slik at helsevesenet ikke blir overbelastet, slik at vi får slått ned coronaviruset, slik at vi kan komme tilbake til jobb. Og ikke minst, slik at folk slipper å møte livets begynnelse eller slutt uten menneskene de er glad i rundt seg.
