Det er nå det begynner å koste. Ikke gi opp dugnaden!Vi begynner å kjenne på desperasjonen. Vi begynner å savne en klem

En mann sitter i trappen foran Slottet og skuer ut over et nesten folketomt Karl Johan.
En mann sitter i trappen foran Slottet og skuer ut over et nesten folketomt Karl Johan. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB scanpix
Artikkelen fortsetter under annonsen

Noen begynner å tvile på ideen om å stenge samfunnet. Men alternativet er ikke til å bære. Ikke ennå.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kommentar: David Stenerud
Redaktør, ABC Nyheter

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det murres rundt på internett. Noen har begynt å ta til orde for å tenke annerledes nå. De peker på den logiske bristen i å skulle stenge et helt samfunn i et helt år eller mer for å verge «syke 80- og 90-åringer som snart skal dø likevel».

Ja, noen sier dette. Enkelte tror det er en del av en større konspirasjon. For så ulogisk synes de det er at vi tar så store steg for å hindre at noen av de svakeste blant oss dør.

Dette er selvsagt nokså ekstreme holdninger til situasjonen vi er inne i. Men det er også bevegelse blant fornuftigere stemmer. Som Linn Herning i organisasjonen For Velferdsstaten som mandag gikk ut og mente at fordelene med de strenge, inngripende smitteverntiltakene i Norge ikke er verdt konsekvensene. «Vi må ikke glemme at samfunnet er mer enn helse, og at helse er mer enn corona. De strenge

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

tiltakene må veies opp mot andre konsekvenser, både sosiale, økonomiske og helsemessige» , sier Herning til Klassekampen.

De av oss som er alene begynner å savne en klem.

Men hva slags samfunn er vi om vi slipper smitten løs?

Det er en villet lockdown i samfunn over hele verden akkurat nå. Det er en lockdown vi velger fordi vi ikke vil ha Nord-Italia. Fordi vi ikke vil at våre helsearbeidere skal risikere livet og helbredet og aldri få hvile, og bryte sammen og falle om av utmattelse. Fordi vi ikke vil at våre gamle og syke skal dø uten at noen rekker å hjelpe dem. Alene og i smerte. Fordi vi ikke kan bære tanken på at disse menneskene, våre mennesker, dør på den måten.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er ingen logisk brist. Det er å være menneske.

Kanskje noen begynner å tvile på ideen om å stenge samfunnet fordi vi begynner å kjenne på desperasjon. Det er ikke så rart at frustrasjonen kan bli stor og dominerende.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hittil har alt skjedd så raskt at vi knapt har rukket å tenke. Folk mister jobben. Vi holder oss inne og besøker ikke de vi er glad i. De av oss som er alene begynner å savne en klem.

Når vi oppfordres til å stå sammen, jobbe sammen, så er det nå det faktisk begynner. Nå, når vi begynner å kjenne på desperasjonen. Mørket. Ensomheten.

Ingen av oss har rukket å bli ordentlig vant til dette ennå. Mange tviholder på håpet om at det skal ta slutt snart, at vi skal tilbake til normalen snart. Men vi skal trolig ikke det. Selv om vi har sett tendenser til en utflating i nysmitten i Norge, og det mandag ble gjort kjent at Danmark vurderer gradvis å starte en forsiktig gjenåpning av landet etter påske. Men, og dette er cluet: Det forutsetter at befolkningen fortsetter å stå sammen, og etterkomme de inngripende rådene og påleggene fra myndighetene. Og: Det er uansett lenge til samfunnene våre blir normale igjen, som Erna Solberg fortalte da hun adresserte Norge tirsdag.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Enkelte av oss kjenner nok nå litt på at det er krevende å stå i så strenge tiltak over tid», sa statsministeren. Og: «At vi jobber sammen i slike tider er en styrke for Norge som land, det er et godt tegn på at vi skal klare å komme oss videre
når vi kan slippe opp på tiltakene, men hvor raskt det skjer, avhenger av hvor godt vi lykkes med å slå ned viruset. Jeg forstår at tiltakene tar på, og jeg er imponert over tålmodigheten og det samholdet vi ser
».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Budskapet i bunnen er det samme som for tre uker siden: Det er «helt avgjørende at alle landets innbyggere deltar i en dugnad for å bremse smitten» sa statsministeren da hun endelig snakket direkte til oss om coronakrisen 12. mars. Det står.

Og når vi oppfordres til å stå sammen, jobbe sammen og samtidig holde oss fra hverandre, så er det nå det faktisk begynner. Nå, når vi begynner å kjenne på desperasjonen. Usikkerheten. Mørket. Ensomheten. Ufriheten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er nå det begynner å bli tungt.

Det er nå det begynner å koste.

Det er nå vi virkelig må ha tålmodighet med hverandre, snakke pent til hverandre. Ikke kalle folk jævla joggere, men rette en vennlig henstilling om å holde avstand. Aldri formulere oss som Agnes Wold, overlege og professor i klinisk bakteriologi ved Göteborgs Universitet gjorde på Skavlan: «Heldigvis dreper dette viruset i prinsippet bare gamle folk. Og det skal vi være takknemlige for».

Aldri gi opp medmenneskeligheten. Godheten. Vi trenger den mer enn noen gang.