Covid-19 er naturens varsku til en selvtilfreds sivilisasjon

Vi har levd i en boble, en boble av falsk trygghet og benektelse. I de rike landene har vi begynt å tro vi har forbipassert den materielle verden. Rikdommen vi har samlet oss - ofte på andres bekostning - har skjermet oss fra virkeligheten. Vi lever bak skjermer og passerer fra kokong til kokong - våre hus, biler, kontorer og kjøpesenter - og overbeviste oss selv om at tiden for beredskap var over, at vi hadde nådd det mål alle sivilisasjoner søker: isolasjon fra naturlige farer.

Nå har denne illusjonen sprukket, og vi er nakne og rasende, i det biologien vi lot til å ha fordrevet raser gjennom livene våre. Ønsket når denne pandemien er over vil være å finne en ny boble. Vi har ikke råd til å falle for den fristelsen. Fra nå av bør vi stille oss åpne for den smertefulle virkeligheten vi alt for lenge har fornektet.

Planeten står overfor en rekke trusler, og noen av dem får til sammenligning coronaviruset til å virke enkelt å håndtere. Det er særlig ett spørsmål som har blitt en besettelse for meg de senere årene: hvordan skal vi skaffe oss mat? Kamper om toalettpapir er ille nok: jeg håper vi aldri vil behøve å se kamper om mat. Men det har blitt vanskelig å se hvordan de kan unngås.

Les også: Oljefondet kvittet seg med 28 kullverstinger i fjor

«Bibelske» trusler

En stor mengde bevis har blitt tilgjengelig, som viser hvordan et sammenbrudd i klimaet trolig vil påvirke vår matforsyning. Allerede er jordbruket i deler av verden rammet av tørke, oversvømmelse, brann og gresshoppesvermer (hvis tilbakekomst de seneste ukene later til å være resultat av uvanlige tropiske sykloner).

Når vi kaller slike trusler for «bibelske» mener vi at det er slikt som skjedde for lenge siden, med folk hvis liv vi vanskelig kan forestille oss. Nå rammer de oss selv, med økende hyppighet.

I sin kommende bok «Our Final Warning» forklarer Mark Lynas hva som trolig vil skje med våre matforsyninger for hver ekstra grad med global oppvarming. Han finner at ekstrem fare inntrer et sted mellom 3 og 4 grader Celsius over førindustrielt nivå. På dette punktet truer en rad sammensatte effekter med å sende matproduksjonen inn i en dødsspiral. Utendørstemperaturene blir for varme til at mennesker kan tåle dem, og gjør selvbergingsjordbruket umulig i Afrika og Sør-Asia. Buskap dør av overoppheting. Temperaturene begynner å klatre over det dødelige for avlinger i store deler av verden, og større matproduserende regioner blir til støv. At innhøstingen svikter globalt og samtidig, noe som aldri før har skjedd i den moderne verden, blir svært sannsynlig.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Skogbrann i Australia i desember 2019. NTB Scanpix/Reuters.

Kan bli sult for milliarder

Kombinert med en økende befolkning, tap av vann til vanning, tap av jordsmonn og tap av insekter som bestøver planter kan dette drive verden ut i strukturell hungersnød. Selv i dag, der verden har et samlet overskudd av mat, er flere hundre millioner feilernært som følge av ujevn fordeling av rikdom og makt. Et matunderskudd kan føre til at milliarder sulter. Hamstring vil skje, som det alltid har gjort, på globalt nivå, mens mektige mennesker tar mat fra de fattiges munn. Selv om hvert land skulle overholde løftene fra Parisavtalen, noe som for øyeblikket virker usannsynlig, vil den globale oppvarmingen havne mellom 3 og 4 grader Celsius.

Takket være vår illusjon om sikkerhet gjør vi nærmest ingenting for å forebygge denne katastrofen, for ikke å snakke om å hindre den.

Dette eksistensielle spørsmålet later nærmest ikke til å registrere i vår bevissthet. Hver matproduserende sektor hevder at deres nåværende praksis er bærekraftig og ikke behøver å endres. Når jeg utfordrer dem, blir jeg møtt med et raseri, hets og trusler av en art jeg ikke har opplevd siden jeg uttrykte motstand mot krigen i Irak. Det finnes hellige kyr overalt, og tenkningen vi behøver for å utvikle de nye matsystemene vi trenger, som laboratorie-mat, er nærmest fraværende.

Les også: Milliarder av gresshopper trives i ekstremt vær

Pumpes fulle av antibiotika

Men dette er bare én av flere overhengende kriser. Resistens mot antibiotika er potensielt like dødelig som enhver ny sykdom. En av årsakene er den forbløffende høye bruken av disse verdifulle medisinene ved mange gårder. Der enorme antall dyr presses sammen brukes antibiotika forebyggende, for å hindre ellers uunngåelige sykdomsutbrudd. I noen deler av verden brukes antibiotika ikke bare for å hindre smitte, mens også som vekstfremmende midler. Lave doser has rutinemessig i fôr, en strategi som knapt kunne vært bedre egnet til å gi resistente bakterier.

I USA, der 27 millioner mennesker mangler helseforsikring, bruker enkelte nå antibiotika fra veterinærer til å behandle seg selv, inkludert de som selges reseptfritt for å medisinere gullfisk. Farmasøytiske selskap investerer ikke tilstrekkelig i jakten på nye medisiner. Hvis antibiotika slutter å være effektivt, vil kirurgi bli nærmest umulig, og fødsler vil nok en gang bli livsfarlige. Cellegiftbehandling kan ikke lenger praktiseres på sikkert vis. Smittsomme sykdommer vi hittil har glemt blir igjen dødelige trusler. Vi bør diskutere dette like ofte som vi snakker om fotball. Men igjen er det knapt i folks bevissthet.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

En soldat desinfiserer biler i et forsøk på å begrense spredningen av covid-19, i den thailandske provinsen Pattani 26. mars. NTB Scanpix/AFP.

Penger viktigere enn liv?

Våre mange kriser, der dette bare er to, har et felles opphav. Problemet eksemplifiseres av budskapet fra arrangørene av Bath halvmaraton, en enorm begivenhet som fant sted 15. mars, til de mange som tagg dem om å avlyse. «Det er nå for sent for oss å avlyse eller utsette. Lokalene er bygget, infrastrukturen er på plass, stedet og våre leverandører er klare.»

Med andre ord ble investeringene i arrangementet bedømt som viktigere enn risikoen for smitte og kanskje dødsfall.

Tiden det tok Den internasjonale olympiske kommité å utsette lekene i år kan vise tilsvarende bedømminger, men i det minste gjorde de det til slutt. Investeringer i fossilt brensel, industri, jordbruk, bankvesen, private helsebedrifter og andre sektorer hindrer de raske omstillingene vi behøver. Penger blir viktigere enn liv.

Les også: Fare for hungersnød etter ekstremtørke i Afrika

Avhengige av en beboelig planet

Det er to måter dette kan utspille seg. Vi kan, som enkelte har gjort, klynge oss fast til fornektelsen. Noen av dem som har avvist andre trusler, som klimasammenbruddet, forsøker også å tone ned trusselen fra covid-19. Se den brasilianske presidenten Jair Bolsonaro, som hevder at coronaviruset bare er “en liten influensa”. Media og opposisjonspolitikere som har bedt om harde tiltak er tydeligvis del av en konspirasjon mot ham.

Eller dette kan være øyeblikket da vi begynner å se oss selv, nok en gang, som regjert av biologi og fysikk, og avhengige av en beboelig planet.

Vi bør aldri mer lytte til løgnerne og fornekterne. Vi bør aldri mer tillate en betryggende løgn å dekke over en smertefull sannhet. Aldri mer kan vi ta oss råd til å domineres av dem som setter penger foran liv. Dette coronaviruset minner oss om at vi tilhører den materielle verden.

• George Monbiot er spaltist i The Guardian.

Kvinner bærer sekker med korn de har mottatt som nødhjelp, Zimbabwe 20. februar. FNs matvareprogram mener over halvparten av Zimbabwes 15 millioner innbyggere behøver matbistand. En tørke eksperter har beskrevet som den verste på flere tiår og forverret av klimaendringer har gjort mange avhengige av slik nødhjelp. NTB Scanpix/AP.

Oversatt av Ole Peder Giæver /ABC Nyheter / © Guardian News & Media Limited