Matberedskap og sjølforsyning i coronakrisa

Mat? Ikke noe problem, det er bare å importere det vi trenger! Dette budskapet har dominert den offentlige debatten og flere regjeringer i flere tiår. Store jordbruksarealer er lagt brakk eller omdisponert til andre formål. Norge importerer omkring 60 prosent av maten vi spiser og omtrent 70 prosent av denne maten kommer fra EU. Siden inngåelsen av EØS-avtalen har importen av landbruksvarer fra EU økt voldsomt.

De som har snakket om sjølforsyning, sikring av kornlagre, mest mulig bruk av eget fôr som gras og aktiv bearbeiding av fisken i kystsamfunnene, har gjerne blitt latterliggjort som gammeldagse eller bakstreverske.

Helt til den dagen importen er uforutsigbar fordi transportsystemer knaker og alle land tenker mest på seg sjøl – denne gangen av frykt for et usynlig virus. I disse coronatider er det veldig stille fra de som har ropt høyt om at vi ikke trenger egne bønder, husdyr eller lokal filetindustri. Helt stille, faktisk.

Lærdommen fra krigsåra

Unntakstilstanden Norge nå opplever er det nærmeste vi foreløpig kommer krigserfaringene under den tyske okkupasjonen 1940–1945. Inntil videre er det neppe fare for matforsyningene, men all erfaring viser at hvert land tenker på seg sjøl i krisetider. Det gjelder ikke minst innen EU, der medlemslanda ga Italia en kald skulder da regjeringa i Roma innstendig ba sine «bestevenner» om å avse smittevernutstyr.

En av lærdommene det frigjorte Norge tok med seg etter 1945, var å bygge opp sivil beredskap og solide lagre med korn, fôr og livsnødvendigheter. En annen lærdom var at det vesle dyrkbare arealet som fins i dette landet, må utnyttes til å produsere mat.

I mellom- og etterkrigstiden satset myndighetene på å bygge ut lagerbeholdning og silokapasitet i Norge. Den er nå i ferd med å forsvinne.

Å opprettholde nasjonal produksjon og nasjonalt produksjonsgrunnlag er det viktigste beredskapstiltaket for norsk matsikkerhet

På 50-tallet var det lovfesta at det skulle være lager av forsyninger tilsvarende ett års krigsforbruk. Sjølforsyning og økt nasjonal produksjon fikk fornyet fokus på 1970-tallet, det resulterte i det såkalte opptrappingsvedtaket i 1975. Bøndenes inntekter skulle løftes parallelt med økt produksjon. Stortingsmelding 14 (1976–77) la opp til at kornbruksarealet skulle utvides til 3,6 millioner dekar, import av råvarer til kraftfôrproduksjon reduseres, og total selvforsyningsgrad skulle nå opp på 52 prosent av kaloriinntaket.

Det fungerte. Norskandelen i matkornet lå på 4 prosent i 1973, og økte til 41 prosent i 1990, en andel like høy som under andre verdenskrig.

Corona i Kina: Hemmelighold, usannheter og gamle fraser

LES SAKEN

Fra oppgang til nedgang

Men så snudde det. Fra et totalareal på 3,7 millioner dekar i 1991, har det blitt redusert med 21 prosent til 2012, en årlig nedgang på 34 705 dekar. Ved omlegging av markedsordninga i 1995 ble beredskapskravene endret til 6 måneders normalforbruk for matkorn/mjøl og 3 måneders forbruk av fôrkorn og kraftfôr. Det var en halvering av de respektive beredskapslagrene man var enige om ved jordbruksoppgjøret i 1988.

Norge har doblet kornimporten siden tusenårsskiftet.

Å opprettholde nasjonal produksjon og nasjonalt produksjonsgrunnlag er det viktigste beredskapstiltaket for norsk matsikkerhet, het det i NOU 2006:6 «Når sikkerheten er viktigst».

Utredningens anbefalinger er bare delvis fulgt opp. Dersom fisk holdes utenfor, beregnes andelen av matforbruket som er produsert i norsk jordbruk i 2018 til 44 prosent. Med korrigering for fôrimporten var selvforsyningsgraden på 36 prosent i 2018. Tallene for 2018 er ekstra lave på grunn av tørkesommeren det året. Likevel er den nedadgående tendensen tydelig nok.

Les også: Høyre vurderer å la Sverige ta seg av matberedskapen i Norge

En villet EU-politikk

Sjøl om Norge ikke er del av landbrukspolitikken til EU, har det vært en enorm økning i importen fra EU siden EØS-avtalen ble inngått, mens eksporten har stått på stedet hvil. Dette skyldes blant annet avtalens artikkel 19 som forplikter til en gradvis liberalisering av importvernet. EUs mål om fri flyt av landbruksvarer står i diametral motsetning til et mål om økt sjølforsyningsgrad i land der de naturgitte forholdene for landbruksproduksjon er mindre gunstige, som i Norge. Vårt dyrkbare areal er rundt 3 prosent, sammenlignet med 48 prosent i Ungarn og 57 prosent i Danmark.

Tenk om svenskene har rett?

LES SAKEN

Ubalansen i handelen med landbruksvarer er en trussel mot norsk matproduksjon og titusenvis av arbeidsplasser i landbruk og industri over hele landet, uttalte Nei til EUs rådsmøte i april 2019.

Inntil politikerne igjen kommer på bedre tanker, er det en fattig trøst at tendensen er enda tydeligere i vårt naboland Sverige. Sverige var i praksis sjølforsynt med mat fram til nedbygginga begynte på 90-tallet, omtrent samtidig som landet søkte medlemskap i EU. I dag er sjølforsyningsgraden bare femti prosent.

Sverige har et mye større dyrkbart areal enn Norge, men også mye mer brakkmark. Arealet i Sverige som er lagt brakk, tilsvarer jordbruksarealet som gir Norge en minst like høy sjølforsyningsgrad som Sverige.

Beredskap handler om å være forberedt på det vi ikke ønsker skal skje, klimakrise, dårlige avlinger, naturkatastrofer – eller coronavirus. Et internasjonalt marked med ubegrenset tilgang på mat er en utopi. Vi må være beredt på hjemmebane!