(1929-2020)Max von Sydow er død – Lasse Karlsson vil leve for alltid

Pelle Hvenegaard (Pelle) og Max von Sydow (Lassefar) i Bille Augusts «Pelle Erobreren» fra 1987.
Pelle Hvenegaard (Pelle) og Max von Sydow (Lassefar) i Bille Augusts «Pelle Erobreren» fra 1987.
Artikkelen fortsetter under annonsen

Minneord: Det er så rart når veldig gamle mennesker dør. De eldste har alltid vært der; noe bestandig blir borte for alltid.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kommentar: David Stenerud
Redaktør, ABC Nyheter

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Artikkelen fortsetter under annonsen

Max von Sydow var bestandig. Som et gammelt eiketre kneisende over en skånsk slette. Den dype, fine røsten, fra helt der nede hvor halsen møter brystet. Det lange ansiktet med de høye kinnbena, som Inger Merete Hobbelstad har beskrevet som lysende og forfinet. Et åpent ansikt, der alle følelser ligger utenpå.

Max von Sydow behøvde ingen store fakter.

Ikke som ridderen som møter døden selv i «Det syvende segl» fra 1957 og ikke som Jesus i «Mannen fra Nasaret» fra 1965. Ikke som Karl Oscar i Utvandrerne og Nybyggerne tidlig på 70-tallet og ikke som Knut Hamsun i «Hamsun» midt på 90-tallet. Ikke engang som pater Merrin i «Eksorsisten» fra 1973. Og ikke som Lor San Tekka i «Star Wars: The Force Awakens» fra 2015.

For meg vil Max von Sydow alltid være Lasse Karlsson, pappaen til Pelle Erobreren.

Det var derfor Max von Sydow var mer enn en svensk eller nordisk stjerne.

Det var derfor han ble nominert til Oscar og Golden Globe to ganger hver.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette helt rolige og samtidig fullstendig inntagende nærværet gjorde inntrykk på alle som så filmene hans, over hele verden. Var han sint, var han dirrende av harme, men mest på innsiden. Var han lykkelig, strammet det bare litt i kinnene, og øynene smilte.

Professorsønnen fra Lund spilte i langt over hundre filmer, over en periode på 70 år. Mange av filmene er klassikere, akkurat som rollene han gestaltet i dem.

Men for meg vil Max von Sydow alltid være Lasse Karlsson, pappaen til Pelle Erobreren. Han som egentlig vil være den stolte faren, men ydmykes gang på gang i sønnens påsyn. Han som vil være sterk, men er gammel og avfeldig. Han som vil være alt for sønnen som han har ansvar for helt alene, men som ikke får det til. Ikke i det hele tatt. Det at han insisterer på at han er denne vitale, trygge faren, men egentlig vet at sønnen og alle ser at det er han ikke. Den farskjærligheten, den er det største.

Og så var det bare skuespill. Det mest fantastiske skuespill.

Og dét – det har vi for bestandig.