Therese Johaug ødelegger ikke sporten, men hun kunne hatt større vilje til å fikse den

Therese Johaug feirer nok en triumf – her 10-kilometeren i Falun 9. februar. Lørdag vil hun strekker armene i været igjen.
Therese Johaug feirer nok en triumf – her 10-kilometeren i Falun 9. februar. Lørdag vil hun strekker armene i været igjen. Foto: NTB scanpix

Rundt klokken ti på halv to lørdag går publikum glipp av at Therese Johaug går over målstreken i Holmenkollen i ensom majestet.

Kommentar: David Stenerud
Nyhetssjef, ABC Nyheter

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Therese Johaug strekker armene i været idet hun suser over mållinja som om hun har noen i hælene. Det har hun ikke. Hun er helt alene. Det er nesten vanskelig å skjønne hvorfor hun fortsatt gidder å løfte armene til noen feiring. Hun vinner hver gang. Blir hun ikke lei? I hvert fall blasert?

Det ser egentlig ikke sånn ut.

I år har Therese Johaug vært utilnærmelig. I en helt egen klasse. Duracell-en fra Dalsbygda er iferd med å legge bak seg tidenes mest dominante verdenscupsesong. Hun har vunnet alle distanserenn, med unntak av en 10 kilometer jaktstart under Tour de Ski. Men vinnerviljen virker fortsatt like sterk.

Spenningen er borte fra distanselangrenn for kvinner. Slik er det.


Forrige uke fortalte Therese Johaug til VG hvordan har opplevd å gjennom en hel sesong måtte «svare på spørsmål om hun ødelegger langrennssporten ved å være så god, iallfall at hun ødelegger spenningen».

«Jeg føler jeg må forsvare meg. Det er galt om det er en motbakkesprint, det er galt med et langløp, det er galt at vi avslutter opp en alpinbakke. Jeg føler jeg har tatt steg i lette løyper og klarer å gå fort når konkurransetiden er 20 minutter også», sa 31-åringen til avisen.

«Så litt frustrert blir man.»

Med disse protestene setter hun seg selv over sporten. Det er i hvert fall inntrykket.

Det er ikke vanskelig å skjønner. Frustrasjonen. Det er dypt urettferdig og sjofelt å beskylde ei dame som har jobbet knallhardt, trolig hardere enn alle de andre, for å bli best i verden på ski, for å være den som samtidig saboterer den.
Therese Johaug fortjener heder og stående applaus for innsatsen hun har lagt ned, suksessen hun har og idrettskvinnen hun er. Ingenting annet.

Likevel er det dette:

Sporten hadde vært mye morsommere å følge om det var flere som konkurrerte om seieren.

Det sier seg helt selv.

Problemet med Johaug er at hun protesterer med omtrent hele seg når det handler om tiltak og forslag til grep som kan bidra til å gjøre langrenn for kvinner

jevnere i toppen og mer spennende. Hun ønsker ikke det. Ikke så rart, egentlig. Hun er en vinnerskalle, som det heter. Men med disse protestene setter hun seg selv over sporten. Det er i hvert fall inntrykket.

Som da hun reagerte under Tour de Ski i vinter på at bonus-sekunder for seire på distanserenn ikke ble belønnet på samme vis som sprintseire. Johaug er ikke best i sprint (selv om hun nærmer seg der også), så hun ville hatt fordel av bonus-sekunder på distanserenn. Hun fikk motstand på det, også fra lagvenninner. For du vinner jo komfortabelt uten den bonusen, Johaug, så hva er problemet?

Eller som da Ole Morten Iversen i januar foreslo å lempe på de lengste bakkene i kvinnelangrenn for å få flere opp i tetsjiktet.

«Det er en fordel for noen og en ulempe for andre, og jeg tror at de ekstremt lange bakkene ikke gagner kvinnelangrenn. Jeg tror det hadde blitt mer spennende hvis man hadde tatt unna litt av de tøffeste bakkene», sa Iversen til NRK.

Johaug smalt tilbake med å hevde at det ikke var noe poeng å lage løyper som skiller mindre. Snarere tvert imot. «Nå må han gi seg. Herregud», sa hun.

Og:

«Det skiller de beste fra de nest beste, og det er det ei løype i et VM skal gjøre. Det skal ikke være massespurt. Jeg er helt uenig, faktisk».

Det svaret forteller det meste.

Therese Johaug er noe av det mest imponerende jeg vet i idrettsverden. Hun har vært ute, og kommet tilbake så sterkt at nasjonalsporten vår aldri har sett maken.

Men vi som aldri skal vinne noe distanserenn i langrenn, men bare er veldig glad i sporten, kunne ønske oss litt mer raushet fra toppen av seierspallen.

Jeg skal se tv-sendingen fra 30-kilometeren i coronastengte Kollen lørdag uansett, jeg. Men jeg kommer til savne spenningen.

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden
Populært