Helgen for halvannen uke siden festet unge vålerenga-beboere bannere på gjerdene rundt Sotakiosken. De har ikke tenkt å gi seg. Foto: David Stenerud
Sotahjørnet på Vålerenga: Store følelser for liten kiosk
Vålerenga er et spesielt samfunn. Norge har mange slike. Det er derfor kampen for å redde den lille Sotakiosken er viktig for alle som har et lokalsamfunn de er glad i.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Delta i debatten
Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.
E-post: stemmer@abcnyheter.no
Artikkelen fortsetter under annonsen
«Du kan like gjerne stikke en kniv gjennom meg. Det gjør ikke vondere», sa VIF-oppmann Helmuth Steffens da bygget som hadde huset den legendariske kafeen Sotahjørnet ble revet i 1958.
Kafeen hadde fungert som klubbhus for Vålerengen Idrettsforening siden den ble stiftet i et kassesnekkeri rett ved i 1913. Fasaden var oppslagstavle. VIF ble lenge kalt «Laget fra Sotahjørnet». Det er nesten umulig å overdrive betydningen av Sotahjørnet.
Følelsene er store på Vålerenga i Oslo. Det kjennetegner på mange måten det småbyaktige samfunnet øst i Oslo. Følelsene. Og stoltheten. Samholdet.
Det har trengtes. For det har vært mange tunge tap å takle i strøket mellom Galgeberg og Etterstad. Ikke bare på fotballbanen.
18. september 1979 brant Vålerenga kirke – og fikk himmel'n sjøl til tak, slik Oslo-bandet Bjølsen Valsemølle for alltid har foreviget den dramatiske kvelden.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Siden ble trehusbebyggelsen langs Strømsveien rasert.
Lørdag 6. januar 2017 gråt voksne menn og kvinner åpenlyst da ishockey-folket tok et aller siste farvel med Jordal Amfi. Trond Ingebretsen fra Bjølsen Valsemølle sang om om «Vålerenga kjerke», strøkets «nasjonalsang» om brannen nesten fire tiår tidligere.
I dag er Jordal er en byggeplass på fjerde året, med en uferdig ishall og en kunstgressbane okkupert av brakker og maskiner. Ungene og ungdommene som spilte hockey og amerikansk fotball der er sendt på legd rundt i byen, til Manglerud, Furuset, Dælenenga, Valle og Bjølsen.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenVålerenga har fått nok
Vålerenga kirke fikk nytt tak etter fem år, men gamle Jordal Amfi kommer aldri tilbake. Det gjør ikke Sotahjørnet heller.
Men gjennom alt dette har en liten kiosk fått stå. I hundre år. I mange av dem har kiosken hett Sotahjørnet, oppkalt etter den dypt savnede kafeen på andre sida av Etterstadgata. «Sotakiosken har overtatt den historiefortellende rollen som kafeen hadde», har byantikvaren uttalt til Dagsavisen.
Artikkelen fortsetter under annonsenNå vil Obos ha kiosken vekk – for å bygge blokker.
At det er et boligbyggelag turned kynisk utbygger som får lov av kommunen å herje med Vålerenga, gjør det ikke letter å svelge at kiosken skal rives.
Men Vålerenga har fått nok. De nekter å gi fra seg Sotakiosken, som Dagsavisen har døpt det bittelille trehuset. Ved siden av Dagsavisen har kampen for på redde
Slik så kiosken ut før Obos og brannene, i 2016. Foto: David Stenerud
kiosken blitt dekket i Dagbladet, Aftenposten, Vårt Oslo og Klassekampen og VG for å nevne noen.
I vinter har kiosken blitt satt i brann fire ganger. Forrige uke ble det klart at de som har klagd på vedtaket om å la Obos «midlertidig» demontere Sotakiosken og sette den på et lager, ikke får medhold. Saken havner dermed på Fylkesmannens bord.
Mer enn en kiosk
Det finnes mange Vålerenga-samfunn i Norge. Små strøk og bydeler og småbyer og grender der folk er glad i samfunnet sitt, og der de opplever at en utbygger får ta seg til rette og ødelegge noe som er deres. Noe av det som gjør akkurat deres samfunn spesielt for dem. Sånn som Lofot-idyllen i Svolvær som Christian Ringnes vil ødelegge med mastodont-hotell, eller de vakre seterbygningene på Vesllie på Dovrefjell som myndighetene plutselig bare ville rive.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Det er slik tilfellet Sotakiosken er for Vålerenga.
At det er et boligbyggelag turned kynisk utbygger som får lov av kommunen til å herje med Vålerenga, gjør det ikke lettere å svelge at kiosken skal rives. Obos er etter hvert blitt symbol på lokal ødeleggelse mye mer enn sosial utvikling, slik det var tenkt.
«Hvis Obos skal få flytte Sotakiosken, og magisk sette den opp et annet sted, så de kan ture fram med byggeplanene sine, så bør flere enn naboene på Vålerenga
reagere. For det er mer enn det tomme skallet av en kiosk som står på spill», skriver Dagsavisens Bente Rognan Gravklev.
Ja, for kampen for å redde en liten terning av en brannskadd, nedlagt kiosk i et østkantstrøk i Oslo – er lokalsamfunn over hele Norges kamp.
Ikke fordi den er et bygg av nasjonal viktighet, slik de som kjemper for Y-blokka kan hevde at den er.
Men fordi Sotakiosken er et bygg av lokal viktighet.
(Kommentatoren bor selv på Vålerenga).
