Ari Behn (1972 - 2019)

Denne julen har hele Norge dårlig samvittighet

Den nye vinen: Fra venstre Jono El Grande, Alexander Stenerud, Bertrand Besigye, Per Heimly, Owe Egon Grandics – og Ari Behn. Bildet ble tatt i august 1999.
Den nye vinen: Fra venstre Jono El Grande, Alexander Stenerud, Bertrand Besigye, Per Heimly, Owe Egon Grandics – og Ari Behn. Bildet ble tatt i august 1999. Foto: Per Heimly

Kunstnerne i Den nye vinen skulle erobre verden. De fikk til noe, men var mest til spott og ingen ble folkekjære. Før nå.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kommentar: David Stenerud
Redaktør, ABC Nyheter

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Ari Behn reiser seg opp og plystrer på oppmerksomhet inne på Theatercafeen. Det er 8. oktober 1993, Ari er 21 år og er der sammen med sin jevnaldrende kamerat, forfatteren Bertrand Besigye. «Vi er den nye vinen – den nye vinen skal sprenge flaskene», roper Ari. Så blir han båret ut.

Bakgrunn: Ari Behn er død

Seks år senere tar Per Heimly det som etter hvert er blitt et ikonisk bilde av Den nye vinen. Seks unge, ambisiøse kunstnere poserer. Faste blikk. Inn i fremtiden. Den var deres. Jon Håtun, alias Jono El Grande (dengang en helt ukjent musiker og kunstner), Bertrand Besigye (allerede bejublet poet), Alexander Stenerud (dengang ubeskrevet artist og bildekunstner), Per Heimly (allerede anerkjent portrett- og kunstfotograf), Owe Egon Grandics (ukjent smykkekunstner) – og Ari Behn, bokdebutant med novellesamlingen «Trist som faen», og allerede med en VG-sekser i beltet.

Sekseren skulle siden komme på skulderen hans. Det var kanskje der det begynte. Han viste hvor stolt han var. Det er nesten verre enn å skryte. Hvilket land trodde han egentlig at han var i?

En nasjonal skatt. Han var det. Men hvorfor fikk han ikke lov til å være det mens han levde?

De fleste andre medlemmene i Den nye vinen (bare en del av miljøet er med på bildet over) blir etter hvert mer eller mindre kjente navn. Litt utenfor det meste, og av og til litt ledd av. Men kjente. Spesielt Heimly.

Men med Ari Behn blir alt mye større. I 20 år skal vi komme til å hånle av nesten alt han gjør.

Som når han kaster hansken og utfordrer Kjetil Rolness til duell. Herregud. Så teatralsk og teit.

Eller når han lanserer et porselenservise med påfugl-motiv. Æsj!

De stemte s-ene. Så jævlig tilgjort.

Ikke engang kjærlighetserklæringene til familien hans lar vi passere.

Som når han beskriver sin førstefødte som «en gyllen halvmeter» og proklamerer at han har «lyst til å gå ut og skyte en bjørn eller knuse noe stein». Dårete, er han, eller noe. Feil er det i hvert fall, det også. Gudene vet hvorfor. Alle ferske fedre føler på det Ari Behn satte ord på den gangen.

Eller når han kaller sin prinsesse Märtha Louise en «lysfontene» Og vi lo. Jeg vet ikke hvorfor. Det er jo et nydelig bilde! Det er ikke noe feil med den metaforen!

Ari Behn fotografert i forbindelse med lanseringen novellesamlingen «Døden er en avsporing. Fortellinger» i 2015. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
Ari Behn fotografert i forbindelse med lanseringen novellesamlingen «Døden er en avsporing. Fortellinger» i 2015. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Det er bare det at Ari var blitt et nasjonalt mobbeoffer, the butt of everybody's joke. Og vi trodde vi sparket oppover, så vi reflekterte ikke mer over det.

Nå er Ari Behn borte. For egen hånd.

Og nå har «alle» hatt et fantastisk møte med Ari. Vi soler oss i glansen fra sorgen. Alle elsker ham. Later som vi alltid har elsket ham. Nasjonen har mistet en fargeklatt. En som så mennesker rundt seg. En som var uredd og sårbar og ærlig og dyktig. En nasjonal skatt.

Han var alt det.

Men hvorfor fikk han ikke lov til å være det mens han levde?

Og han ble Den nye vinen. Akkurat som han sa. Han sprengte flaskene!

Når vi hyller Ari Behn denne julen, tror jeg det er litt fordi vi ikke skjønte hva vi hadde før vi mistet det.

Sånn er vi mennesker noen ganger.

Og så er det fordi nasjonen vår har dårlig samvittighet. Det må vi tørre å føle litt på.

Sånn at vi husker det til neste gang en Ari Behn presser seg opp av asfalten og blomstrer kraftigere enn alt rundt seg.

(Kommentatoren er bror til «Den nye vinen»-medlemmet Alexander Stenerud).

Personvernpolicy