Gutten i Telia-filmen er en av 20.000 norske barn som hvert år opplever at foreldrene skiller lag. Telia forteller bare en brøkdel av historien hans, resten er ingen lykkelig fortelling.
Hvorfor sier ikke pappa noe til Jonas?
Jonas skjønner det innerst inne, men håper det ikke er sant. Han skulle ønske pappa bare kunne gitt ham en klem, og fortalt at alt skulle bli bra.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Delta i debatten
Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.
E-post: stemmer@abcnyheter.no
Artikkelen fortsetter under annonsen
Jonas har merket at alt ikke er som det pleier mellom mamma og pappa. Det er så stille mellom dem, og de ler aldri lenger. Pappa sover på gjesterommet, men det er fordi han snorker.
En søndag når Jonas, mamma og lillesøsteren kommer hjem fra en helg hos mormor, er ikke pappa der.
Det er heller ikke ytterjakkene og skoene hans i gangen og laptopen som pleier å være på stua. Kaffemaskinen på kjøkkenet er også borte. Og treningsklærne som alltid henger på vaskerommet.
Hele pappa er borte. Jonas spør mamma hvor han er.
«Han skal være et annet sted en stund», svarer hun. «Vil dere ha kveldsmat? Skal jeg lage kakao?»
Jonas har en klump i magen, men sier ja takk likevel. Han drikker kakaoen, men den smaker ingenting.
Jonas spør ikke om pappa flere ganger. Selv om han tenker på pappa hele tiden. Han greier ikke å konsentrere seg ordentlig på skolen. Tirsdag er det fotballtrening, men Jonas føler seg slapp og sliten, og mamma sier det er greit at han blir hjemme.
Onsdag ringer pappa. Jonas spør hvor han er, men får ikke noe ordentlig svar. Pappa spør i stedet om de ikke skal spille Playstation.
Det vil Jonas.
«Når kommer du hjem, pappa?» spør han.
«Du, jeg vet ikke helt, jeg. Det er litt komplisert», svarer pappa, «men vi er sammen nå da».
Det er gøy å spille med pappa. Men når de sier hadet føles alt vondt igjen. Akkurat som at de ikke hadde vært sammen, selv om pappa sa at de var det. Jonas savner ham akkurat like mye. Og han har akkurat like vondt i magen som før. Kanskje enda mer.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen(...)
Jonas og pappa er hovedpersonene i en reklamefilm for Telia og et abonnementet de har som gjør at du kan «game med barna dine uten å tenke på data». Det vil si: Det er vi som har gitt gutten navnet Jonas, og det er vi som har skrevet ut hele historien deres, ut fra øyeblikksbildet fra reklamefilmen.
Artikkelen fortsetter under annonsenTelia har bare laget en feel good reklamefilm hvor en far sitter i en umøblert leilighet med masse pappesker og ikke vil fortelle gutten sin at han faktisk har flyttet fra dem. Og så har de heldigvis et Telia-abonnement, så da gjør det ingenting at gutten opplever en skilsmisse som ingen rundt han vil fortelle om.
Hvert år opplever rundt 20.000 barn at foreldrene skiller seg, viser tall fra SSB. Det er 20.000 barn som har krav på å få vite hva som skjer i livene deres, som trenger forklaringer, trøst og trygghet. Folkehelseinstituttet fastslår at barn som har opplevd brudd mellom foreldrene har høyere risiko for følelsesmessige problemer og atferdsproblemer enn barn som ikke har opplevd dette. Selvsagt er det slik.
Skilsmisse er vondt, Telia, et abonnement med mye data gjør ikke alt bra igjen.
Artikkelen fortsetter under annonsenJeg håper alle fedre og mødre som har havnet i den ulykkelige situasjonen at de må gå fra hverandre, bruker denne reklamefilmen som en advarsel.
Det er hverken hyggelig eller morsomt med foreldre som ikke snakker med barna når familien, hele den nære verdenen deres går i oppløsning.
Pappaen i denne reklamefilmen gjør gutten sin ulykkelig, og dere fremstiller ham som en lekende superpappa.
Han er ikke det! Telia-pappaen er en møkka-pappa.
Hva i all verden har dere tenkt på, Telia?
Jeg håper alle fedre og mødre som har havnet i den ulykkelige situasjonen at de må gå fra hverandre, bruker denne reklamefilmen som en advarsel. Et bekmørkt eksempel på hvordan de ikke skal behandle ungene sine i deres barndoms kanskje aller mest sårbare tid.
