Brexit nærmer seg klimaks - med uvisse konsekvenser

Storbritannias statsminister Boris Johnson, her fotografert under et besøk i Irland denne uken. Foto: Reuters/Phil Noble
Storbritannias statsminister Boris Johnson, her fotografert under et besøk i Irland denne uken. Foto: Reuters/Phil Noble
Artikkelen fortsetter under annonsen

Britenes kamp om sin rolle i forhold til EU går mot klimaks. Men ennå er utfallet ukjent og konsekvensene uvisse, mener vår kommentator Audun Tjomsland.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Stemmer: Audun Tjomsland
Utenrikskommentator ABC Nyheter. Forfatter og tidligere korrespondent for NRK i New York og London.

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Artikkelen fortsetter under annonsen

Britene synger så stolt at «Rule Britannia - Britannia, rule the waves… Britons never, never, never will be slaves» i denne patriotiske sangen som mange mener burde vært britenes nasjonalsang. Uten å legge for mye i sammenhengen, synes det å være passende å se på Boris Johnson og hans venners kamp for ubegrenset selvstendighet i forhold til EU i Brussel, og at overhøyhetsholdningen fra Brussels side er viktigere for brexit-tanken enn høydene på tollsatsene og prisene på importvarene.

Akkurat i disse årene som kampen for å få til brexit har pågått, og hvor både regjeringen og opposisjonen har vært fulltids opptatt med indre sverdslag og politisk personkamp i Underhuset, kan det det være vel så viktig å vite hvem som styrer Storbritannia, enn hvem som styrer havene.

Etter en serie med politiske nederlag, slåss den britiske statsminister Boris Johnson videre sin kamp for å tvinge britene ut av EU senest den 31. oktober i år. Han går fortsatt inn for det, selv uten en avtale som kan gjøre overgangen enklere for britenes «utenforskap» til å bli mindre vanskelig enn fortsatt medlemskap. I dag kontrollerer han ikke det 2/3 flertall som er nødvendig for at britene skal melde seg ut av EU innen fristen, og Johnson har sagt at han «heller vil legge seg til å dø i en grøft» enn å be om enda en utsettelse.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Samtidig er det kommet klare uttalelser fra EUs administrative ledelse i Brussel om at det er utelukket å gi britene ytterligere utsettelser.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Så, hvorfor fortsetter Boris Johnsons å kjempe en kamp han ikke ser ut til å kunne vinne?

Det kan være at han presser så sterkt han kan på sitt ultimate mål, en brexit uten samarbeidsavtale, men at han vil gi etter underveis for Underhuset og gå med på en avtale, selv om statsministeren mener det vil være mindre gunstig. Eller at han vil utlyse nyvalg og stole på at han ennå har en viss personlig popularitet som vil redde ham i siste øyeblikk.

(Saken fortsetter under)

Demonstranter mot brexit utenfor parlamentet i London tidligere i september. Foto: Vudi Xhymshiti / AP / NTB scanpix Foto: NTB scanpix
Demonstranter mot brexit utenfor parlamentet i London tidligere i september. Foto: Vudi Xhymshiti / AP / NTB scanpix Foto: NTB scanpix

Britene kom med i det europeiske fellesskap i 1973, etter at den franske president Charles de Gaulle hadde forsøkt å holde britene utenfor. I alle disse årene etterpå har britene vært et mindre overbevist medlem av EU enn de fleste andre medlemslandene.

Enkelte politikere i Underhuset har mer enn antydet at det ville vært mer gunstig for britene å ha en spesialavtale, som omfattet frihandel, med USA enn å være en av mange medlemsstater i EU.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hele denne brexit-prosessen ble utløst av den daværende britiske statsminister David Cameron som i 2016 en gang for alle ville prøve styrken i det britiske folkets engasjement for EU og utlyste folkeavstemning om EU den 23. juni 2016. Avstemningen viste det motsatte av det Cameron hadde trodd og ga som resultat at 52 prosent av velgerne ville ut av EU (leave) og 48 prosent ville at britene skulle bli værende (remain) i EU.

Oppslutningen om avstemningen var meget høy, med 72 prosent, hvilket viste at 17,4 millioner briter stemte for britisk exit fra EU, hvilket fikk navnet brexit.

Siden den dagen da brexiterne vant folkeavstemningen i 2016, har spørsmålet om britisk EU-medlemskap dominert britisk politikk og samfunnsliv. Statsminister Cameron kastet kortene etter folkeavstemningen og ny statsminister ble Theresa May.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hun forsøkte å få til en avtale med EU om en overgangsordning med avtaler som skulle gjøre det enklere for britene å leve utenfor det europeiske fellesskapet. Men hun fikk ikke til en avtale, og også hun måtte kaste kortene. Etter tre mislykkede forsøk på å få flertall i Underhuset for en avtale med EU om Storbritannias utmelding av unionen, måtte hun gi opp den 24. mai 2019 i år.

Artikkelen fortsetter under annonsen

(Saken fortsetter under)

Storbritannias tidligere statsminister Theresa May. Foto: Geert Vanden Wijngaert / AP / NTB scanpix Foto: NTB scanpix
Storbritannias tidligere statsminister Theresa May. Foto: Geert Vanden Wijngaert / AP / NTB scanpix Foto: NTB scanpix

Theresa May ble etterfulgt av en mye mer overbevist brexit-tilhenger, Boris Johnson, som har satset hele sin politiske karriere på brexit – enten med eller uten avtale som ville gjøre overgangstiden og livet etter EU enklere.

Boris Johnson tror at han har en personlig popularitet ute blant velgerne som gjør det enklere for ham å få velgerne med seg. Han har derfor bedt dronningen gi sin samtykke til å utlyse nyvalg, som han tror vil kunne gi ham økt oppslutning blant velgerne og dermed mer handlekraft i Underhuset. Men heller ikke det ser særlig sannsynlig ut.

Denne uka ble innledet i Dublin med å diskutere forholdet til nabolandet Irland etter at britene er gått ut av EU, og irlenderne fortsatt er innenfor. Slik situasjonen utvikler seg blir det mindre og mindre sannsynlig at Johnson vil nå målet sitt og få britene ut av EU innen utgangen av oktober. Han har i dag ikke det 2/3 flertall i Underhuset bak seg for å flertall den 31. oktober.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hans politiske motbakke ser ut til å bli brattere og brattere etter som han nærmer seg fristen for britenes utgang fra EU. I den grad noe er sikkert i denne saken, ser 31. oktober ut til å være den endelige fristen britene må forholde seg til. Brexit skulle først skjedd den 29. mars i år, det var to år etter at statsminister Theresa May utløste den formelle prosessen for å gå ut av EU (artikkel 50) og starte forhandlinger om utmelding.

Brexit-dagen nærmer seg med stormskritt, med utfallet er fortsatt uvisst og konsekvensene derfor ukjente.