Du er ikke dum fordi du er mot bom

<p>Bompenger har blitt et sentralt tema i valgkampen.</p>
Bompenger har blitt et sentralt tema i valgkampen. Foto: NTB scanpix

Bompenger er spesielt urettferdig for dem som har lite. Regjeringen Solberg gjør det stadig verre for dem har det litt trangt.

Stemmer: Kaia Storvik
Ansvarlig redaktør Agenda Magasin.

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

(Kommentaren er først publisert på Agendamagasin.no)

Venstre og Frp får lite drahjelp av regjeringens såkalte «enighet» om bompenger, skal vi tro meningsmålingene. Bompengemostanderne derimot, ser ut til å gjøre holde relativt godt stand, til tross for avtalen. Hvorfor det?

– Byen er blitt inndelt i klasser, vet du. Du har de rike på vestkanten, som nå har veiene for seg selv. På østkanten har du håndverkerne, som lider aller mest, sier Britt Fossum (62) fra Nordstrand i Oslo til VG.

Hun er en av 9 mennesker som VG lar oss bli nærmere kjent med i en interessant og fin artikkel om noen av dem som har engasjert seg sterkt mot bompenger. Det alle har til felles er at bompengene er dråpen som har fått begeret til å renne over. Enten det handler om urettferdighet for dem som har minst, folk på bygda som opplever at lokalsamfunnet blir revet bort under beina på dem, eller en opplevelse av at de som styrer ikke ser og representerer deres liv og behov.

De ser samfunnet sitt som en helhet, de ser dypt problematiske tendenser, og de angriper det der de kan vinne fram.

– Jeg ser på det som isolering av lokalsamfunnet. Kall det bygdemurer. Her er det nemlig umulig å komme frem uten bil, for bussen går bare én gang i døgnet, sier Morten Klemetsen (54), reklamemann fra Frekhaug i Meland.

Les kommentaren: Nullvekstmålet er faktisk viktig

Selvsagt er folk som er aktive i partier mot bompenger, mot bompenger. Og det har vært nyttige analyser av hvem dette er og hvorfor bompenger blir den aller viktigste saken. Vi vet at den gruppa som kjører mest og derfor betaler aller mest av bompengeboomen, er relativt velstående, godt voksne menn. Men det er nå en gang sånn at når man har mye, så irriterer utgifter kanskje like mye, men det svir ikke så voldsomt. Når man har lite, så svir det noe så innmari. Det endrer adferden din i 110 kilometer i timen. Fordi du ikke har noe valg. Og det blir folk forbanna av, både på egne og andres vegne. I VGs sak er det tydelig dette som er den viktigste motivasjonen for bom-aktivistene. At bompenger er urettferdig for dem som har lite. Det er i grunnen litt vanskelig å være uenig.

– Tusenvis av mennesker skrev historiene sine på facebooksiden. Folk som ikke lenger klarte å betale regningene. Jeg fikk også telefoner fra to mødre som ville ta livet sitt, sier Alexandra Eva Lind til VG. Hun er bartender, 26 år, og fra Hommersåk i Sandnes.

Linds metoder mot bompenger er omdiskuterte, og hun sier selv i intervjuet at engasjementet har blitt vel voldsomt. Det er mye med metodene noen av anti-bompengeaksjonene har brukt, og måten det snakkes om motstandere på det er lett – og viktig –­ å ta avstand fra. Bompenger alene tar for eksempel neppe liv.

Men bompengemotstanderne, slik de framstår i VGs sak, er ikke uinformerte folk som ikke skjønner store sammenhenger og bare er opptatt av én ting, nemlig å kjøre bil til klimakrisen tar dem. De ser samfunnet sitt som en helhet, de ser dypt problematiske tendenser, og de angriper det der de kan vinne fram. De har valgt en flat avgift (noe denne regjeringen elsker å innføre), som åpenbart rammer dem som har lite mye hardere enn dem som har mye.

Det er ikke så enkelt å forstå akkurat hva den såkalte bompengeavtalen innebærer.

Regjeringens Solbergs svar når ting går trått er det vanlige: Voldsomme angrep på innvandrere og flyktninger (Siv og Sylvi) og skattekutt (Erna og regjeringen). Den siste lekkasjen fra statsbudsjettet for neste år er kutt i eiendomsskatten i kommunene. Det er få som blir kjempeglade når regningen for eiendomsskatten dumper ned i innboksen. Sånn er nå en gang de fleste av oss skapt, vi har mye annet vi gjerne skulle brukt pengene på. Men dette er en skatt vi vet omfordeler fra dem som har mer til dem som har mindre, en skatt som sørger for viktige tjenester til fellesskapet. Hvem er det som trenger dem aller mest? Jo, de som har minst. I tillegg demper eiendomsskatten et veldig opphetet eiendomsmarked. Samma det, her trengs det valgflesk.

Les kommentaren: Lan Maries miljøkupp

Det er ikke så enkelt å forstå akkurat hva den såkalte bompengeavtalen innebærer. Ikke en gang heltidspolitikere med massevis av byråkrater til å hjelpe seg forstår helt hva den «enigheten» innebærer.

Men problemet, som ikke egentlig skyldes bompengemotstanderne, men en delvis hodeløs gigantsatsing på nye veier, løser Erna i god blåblå tradisjon med å åpne lommeboka.

Skal vi skape mer stress for folk med transporten i hverdagen, må livet bli litt lettere på andre områder.

Kjell Werner Johansen, assisterende direktør ved Transportøkonomisk institutt (TØI), er kanskje den uavhengige fagpersonen som har fulgt regjeringens arbeid med en bompengeløsning tettest. Han forklarer til Aftenposten hvorfor avtalen er så vanskelig tyde:

Hvor skal pengene skal komme fra? Jo, de skal komme enten fra skatter og avgifter, fra oljepengene, eller ved at vi skal bruke mindre penger på andre ting. Hvilke av disse tingene, eller om det blir alt i kombinasjon, er altså høyst uklart. Ingen har sagt hva vi skal betale mer for, eller få mindre av. Bortsett fra muligens bompenger.

Men det er ikke helt sikkert det blir mindre bompenger heller. For mange av kommunene skal visst bare få ekstra penger fra staten hvis de kutter i bompengene, men allikevel klarer å sørge for at det ikke blir flere biler i byene. Og hvis det kuttes mye i bompengene, kan det målet bli vanskelig å nå.

Alle som noen gang har brukt mer enn fem minutter på samferdselspolitikk, vet at det ikke er en, men to ting, som virker for å få folk i stort monn over fra bil (som, la oss bare innrømme det, er kjempepraktisk, fleksibelt og komfortabelt) til andre transportalternativer. Det ene er gulrot (sykkelstier, kollektivtrafikk, bygge boliger så vi bor nært arbeid, skole og barnehage der det er mulig). Det andre, som også er helt nødvendig, er pisk.

Hvis det er dyrt og slitsomt å kjøre bil, så er vi veldig mye mer åpne for å ta andre valg. Så finnes det selvsagt en stadig større gjeng med folk som bare elsker å sykle i regn og snø, som klarer å motivere barna til å ta buss med skia til skogen, som ikke trenger pisk. Men de aller fleste av oss befinner oss foreløpig ikke i den gruppa.

Les kommentaren: Fra blålys til blåruss

Skal vi skape mer stress for folk med transporten i hverdagen, må livet bli litt lettere på andre områder. Det er akkurat det god omfordeling sørger for. Skal vi få til et grønt skifte, må det også være rettferdig. Bompengemotstanden er kanskje den første harde leksa vi får i dette.

Dersom bompengemotstanderne vi møter i VG er representative for sin bevegelse, kommer det til å bli vanskelig for regjeringen å reise kjerringa.

Mange politiske kommentatorers analyse av bompengepartiene er at dette er en styrking for høyresiden i norsk politikk. Mon det.

Den såkalte «enigheten» ser foreløpig ut til å være til liten glede for Venstre og Frp. Velgerne deres er fortsatt helt andre steder enn der Jensen og Grande vil ha dem. Det er det gode grunner til. Klima er viktig for Venstre. Bilistenes gode kår avgjørende for Frp. Så hvordan kan begge være noenlunde fornøyde med Solbergs bompengekompromiss? Sannheten er at det er de selvsagt ikke, og det virker det som velgerne forstår. På en rekke andre områder ser vi en politikk som er som en blodtrimma motor, og øker forskjellene i Norge langt raskere enn tempoet går opp på norske veier. Kjell Ingolf Ropstad og Trine Skei Grande nikker og smiler, enten de er enige eller ikke. Akkurat som i bompengesaken. Velgerne lar seg ikke begeistre.

Etter valget skal mange bompengemotstandere inn i lokale kommunestyrer, og det som startet som facebookgrupper og nettgrupper for en enkeltsak gjør at mange mennesker som aldri før har jobbet med politikk blir en del av det norske lokaldemokratiet. Det er det all mulig grunn til å glede seg over, selv om man er uenig i saken som har brakt dem dit.

Mange politiske kommentatorers analyse av bompengepartiene er at dette er en styrking for høyresiden i norsk politikk. Mon det. Det stemmer at en del av bom-velgerne kommer derfra, men veldig mange av dem har ikke pleid å stemme før. Og hvis det er en ting vi vet i vår tid, så er det at velgerne flytter seg. Mer, raskere og mer grunnleggende enn før. Og at noen spørsmål veier tyngre i dag enn for få år siden.

Og det er ikke i Erna Solbergs regjeringsprosjekt man finner politikk for rettferdig fordeling, levende lokalsamfunn og små forskjeller.

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden