Afghansk flykting og student:«I Norge er ikke husarbeid fordelt på kjønn»

Arkivbilde fra Kabul, Afghanistan.
Arkivbilde fra Kabul, Afghanistan. Foto: Bazuki Muhammad / Reuters/NTB scanpix
Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg trodde at jeg var selvstendig, helt til jeg kom til Norge.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Stemmer: Hasina Shirzad
Spaltist i The Guardian, student i Norge og afghansk flyktning

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da jeg forlot Afghanistan, var jeg ikke forberedt på et liv i et land der arbeidsoppgaver ikke ble fordelt strengt mellom kjønnene.
Min livshistorie kan summeres opp slik: Jeg har reist fra et av de verste landene i verden for kvinner, til et av de beste landene.

Jeg er en afghansk flyktning i Norge. Å tilpasse seg er en prossess, og det ville vært veldig urettferdig å skulle sammenligne de to landene, men jeg har lyst til å dele innsikt jeg har fått om hvordan det føles å være en uavhengig kvinne i de to landene.

Når jeg skriver dette befinner jeg meg ved kysten sør i Norge, mot Skagerrak. Jeg er på en typisk feriehytte, hor jeg sitter ved sjøen og føler den friske vinden leke med det krøllete, uregjerlige håret mitt. Klokken er seks om morgen. Om jeg hadde vært i Afghanistan, ville dette bare vært en drøm – ikke kun fordi Afghanistan er kystløs, men fordi det ikke er trygt nok for en kvinne å kjenne den grytidlige morgenvinden alene, uten en mann til stede.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

I 2014 var jeg student ved Universitetet i Kabul, og jobbet deltid. Jeg bestemte meg for å friske opp engelsken min, så jeg begynte på et morgenstudium ved et kurssenter ikke langt unna. En drosjesjåfør slapp meg av utenfor kursstedet hver morgen før klokken seks, men så en dag i desember beklaget han overfor meg; han kunne ikke avrime drosjen så tidlig om morgenen. Da bestemte jeg meg å komme meg dit på egenhånd.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg begynner å bli vant med denne nye forståelsen av selvstendighet, og det føles mye bedre å leve slik.

En uke ble jeg angrepet av en mann på gaten – det føltes som om han skulle kidnappe meg, men han ville bare trakassere. Jeg løp etter ham, og han ble til slutt tatt av private sikkerhetsvakter som jobbet ved en bygning i nærheten. I afghansk kultur er det ikke akseptabelt å oppføre seg respektløst overfor kvinner.

Etter dette måtte jeg slutte på engelskkurset – uten å ha fått noe vitnemål.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg kommer fra en liberal og utdannet familie i Afghanistan. Ingenting var viktigere for dem enn at jeg skulle bli en selvstendig kvinne. Spesielt var dette viktig for moren min, som også var selvstendig og hadde utdannelse. Jeg trodde at jeg var selvstendig, helt til jeg kom til Norge.

I Afghanistan betyr det å være en selvstendig kvinne at hun kan lære seg nok til å være i stand til å ha en jobb og betale sine egne regninger. Hun ivaretar barn og såkalte kvinneoppgaver i hjemmet, i tillegg til å jobbe utenfor hjemmet. Jeg ble opplært til å være en selvstendig kvinne i Afghanistan, men det viser seg at selvstendighet i Norge betyr noe helt annet.

Etter at jeg fikk oppholdstillatelse ble jeg tatt med til et tomt værelse i Oslo. Jeg hadde aldri kjøpt møbler før, og jeg visste ikke engang hvordan å ta mål til gardiner eller bruke en drill. I Afghanistan var alle tyngre jobber menns oppgave; alt fra hagearbeid, mathandling og møbelshopping til reparering, tekniske oppgaver og maling. I tillegg måtte menn forsørge for hele familien sin, ettersom de fleste kvinner – inkludert meg selv – neppe var villig til å dele husholdningsutgiftene likt med mannen i huset.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter en tid fant jeg ut at det ikke er noe kjønn for husarbeid i Norge. Jeg møtte norske kvinner som hadde bygd sine egne hytter eller deler av husene sine. De kunne male vegger, snekre, klippe gress og likevel ha det største ansvaret for barneoppdragelsen – og de delte husholdningsutgiftene med partnerne sine. Og, selvsagt: De fleste norske menn kan lage mat og ta vare på barn også.

I Norge bestemmer en selvstendig kvinne selv i alle saker. Jeg begynner å bli vant med denne nye forståelsen av selvstendighet, og det føles mye bedre å leve slik. Vi må lære den yngre generasjonen at veien til ekte selvstendighet avhenger av kunnskapen om at kvinner kan gjøre alt det som menn kan gjøre.

Hasina Shirzad er en afghansk flyktning og universitetsstudent i Norge, og denne kommentaren ble først publisert i The Guardian.

Oversatt av David Stenerud /ABC Nyheter / © Guardian News & Media Limited