Pride har solgt sin sjel til en regnbuefarget kapitalisme

En filial av banken HSBC pyntet med lys i regnbuefarger på Malta, Arkivfoto 7. september 2017: NTB Scanpix/Reuters.
En filial av banken HSBC pyntet med lys i regnbuefarger på Malta, Arkivfoto 7. september 2017: NTB Scanpix/Reuters.

Femti år etter Stonewall-opptøyene har LGBT+-bevegelsen oppgitt sin drøm om seksuelt demokrati.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Stemmer: Peter Tatchell

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Verden rundt forbereder man seg på feiringen av 50-årsmarkeringen for Stonewall-opptøyene i 1969, som førte til dannelsen av den moderne LGBT+-bevegelsen. Mer betydningsfullt enn opptøyene i seg selv var det de sporet an til: dannelsen av De homofiles frigjøringsfront i New York (GLF).

Les også: Stonewall Inn – opprøret som startet homokampen

GLF inspirerte tusener til å komme ut av skapet og slutte seg til demonstrasjoner for LGBT+-rettigheter. Gruppen organiserte den første Pride-marsjen i New York i 1970, og dens revolusjonære ideer og aktivisme spredde seg snart verden rundt.

Smirnoff Vodka bidro under Pride-paraden i New York 27. juni. NTB Scanpix/AFP.
Smirnoff Vodka bidro under Pride-paraden i New York 27. juni. NTB Scanpix/AFP.

Da jeg var 17 år var jeg del av den homofile frigjøringsbevegelsen i Stonewall-epoken. Senere sluttet jeg meg til den nystiftede London-fronten for homofil frigjøring.

Hva har endret seg siden Stonewall?

I motsetning til tidligere forsiktig innsats for juridisk reform hadde GLF en langt mer radikal agenda for sosial endring, snarere enn assimilering og likestilling innenfor det bestående. Vi stilte spørsmål ved det som var, samtidig som vi tok til orde for det som kunne bli. Vårt mål var et inkluderende skeivt utopi som skulle omfatte hele regnbuenasjonen. Vi ville velte det heterofile maktmonopolet, seksuell skam og tradisjonelle kjønnsroller.

GLF søkte ikke minst politiske allianser med andre marginaliserte grupper, for å kunne kjempe for felles frigjøring. Gruppen talte for samarbeid og solidaritet med alle ofre for urett.

I skarp kontrast til dette har store deler av dagens LGBT+-bevegelse trukket seg tilbake fra disse idealene, og fra visjonen til GLF-pionerene. Den er nærmest eksklusivt fokusert på LGBT+-spørsmål, og knytter seg sjelden an til andre sosiale bevegelser.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Den første homofile frigjøringsdags-demonstrasjonen i New York i 1970. NTB Scanpix/AP.
Den første homofile frigjøringsdags-demonstrasjonen i New York i 1970. NTB Scanpix/AP.

Pride har blitt pengemaskin

Våre organisasjoner har blitt stadig mer påvirket og utnyttet av store bedrifter. Pride-paradene i Storbritannia domineres ofte av spons fra store selskap, politikere på stemmejakt og statlige tjenestemenn som politi. De skryter av sin inkluderende holdning, men har mange steder ikke kompensert oss - eller unnskyldt seg - for flere tiår med undertrykkelse.

Pride har nå blitt kapitalisme med et rosa islett. Den har blitt en pengemaskin. Vi betaler for å gå i tog, byens myndigheter utpresser arrangørene for lisenspenger, og vi oppfordres til å kjøpe regnbuefargede varer som uttrykk for vår seksualitet og kjønnsidentitet. Mye av LGBT+ er i dag del av det nyliberale etablissementet.

De fleste skeive står i dag ikke i opposisjon til verdiene, lovene og institusjonene til det øvrige samfunnet. De er tilfreds med like rettigheter innenfor den rådende sosiale orden, og søker ofte ukritisk til det de streite har, uansett hvor tvilsomt det er. I tiltakende grad har LGBT+-kulturen mistet sin kritiske grunnholdning. Vi har blitt alminneliggjort, som på et nivå er flott, men vi har blitt «vanliggjort» på heteroseksuelle vilkår. Mange av oss har få andre mål enn LGBT+-versjonen av streit familieliv.

Trenden går i retning av å kopiere de heteroseksuelle modellene. Vi har internalisert streit tankegang og blitt «hetero-homoer» med streite sinn i skeive kropper. Vår LGBT+-psyke har blitt kolonisert av den heteronormative mentaliteten.

Les også: Homo og hore oftest brukte skjellsordene i norsk skole

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Stonewall Inn, åsted for opptøyene i 1969 som anses for startskuddet for frigjøringsbevegelsen for lesbiske, homofile, biseksuelle og transkjønnede, LGBT+.NTB Scanpix/Reuters.
Stonewall Inn, åsted for opptøyene i 1969 som anses for startskuddet for frigjøringsbevegelsen for lesbiske, homofile, biseksuelle og transkjønnede, LGBT+.NTB Scanpix/Reuters.

Kravet var frigjøring, ikke likestilling

Tidene har virkelig endret seg. GLF var så annerledes fra det vi ser i dag. Gruppen demonstrerte aldri for likestilling. Vårt krav var frigjøring. Vi ønsket å endre samfunnet, ikke å bli del av det. Vårt kamprop var «innovasjon, ikke assimilering».

GLF hadde en langsiktig agenda om ikkevoldelig revolusjon mot kulturelle verdier og holdninger. Gruppen stilte spørsmål ikke bare ved fordommer mot og diskriminering av LGBT, men også ved ekteskap, kjernefamilier, monogami og patriarkat. Ved å gjøre felles sak med kvinne-, svarte og arbeiderbevegelsene søkte homofrigjøringen grunnleggende sosial forandring, og etterstrebet en sammensatt strategi for å stå sammen med alle undertrykte.

Vår visjon var å skape et nytt seksuelt demokrati, uten homofobi, kvinnehat, rasisme eller klasseprivilegier. Erotisk skam og undertrykkelse skulle bannlyses, sammen med den privilegerte stillingen monogamiet hadde, den tradisjonelle familien og rigide kjønnsroller. Det skulle råde seksuell frihet og menneskerettigheter for alle; lesbiske, homofile, biseksuelle og transkjønnede. Og også for ikke-binære og dem som opplever samsvar mellom tilskrevet kjønn og opplevd kjønn (cis).

Les også: 168 utmeldt av KrF etter homo-bråk

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Partileder i Arbeiderpartiet Jonas Gahr Støre og byrådsleder i Oslo Raymond Johansen (Ap), svinger seg i Pride-paraden i Oslo 22. juni. Foto: Fredrik Hagen / NTB scanpix
Partileder i Arbeiderpartiet Jonas Gahr Støre og byrådsleder i Oslo Raymond Johansen (Ap), svinger seg i Pride-paraden i Oslo 22. juni. Foto: Fredrik Hagen / NTB scanpix

Kritiserte familien som patriarkalsk fengsel

I tillegg til motstand mot det bestående, skisserte GLF en alternativ forestilling om hvordan samfunn og relasjoner kunne bli. Dette inkluderte kollektiver og samarbeid, kjønnsundergravende radikal drag og åpne forhold med flere partnere som ikke var preget av at noen «eide» den andre. Dette var revolusjonære tanker, og er det fremdeles.

Men se hva som har skjedd siden. Der GLF kritiserte familien som et patriarkalsk fengsel som gjør kvinner, homofile og barn til slaver har de største LGBT+-kampanjene de senere åra handlet om ekteskap og foreldrerettigheter. Fokuset på disse trygge, koselige spørsmålene kan godt være verdt å kjempe for, men tyder også på at skeive er stadig mer forsiktige med å rokke ved det bestående. Mange av oss later til å foretrekke å omfavne tradisjonelle heteroseksuelle målsetninger snarere enn å kritisere dem og etterstrebe et frigjørende alternativ.

Denne politiske retretten er tegn på et stort tap av selvtillit og optimisme. Den signaliserer at LGBT+-bevegelsen har bøyd nakken, på samme måte som store deler av det bestående, for deprimerende konformisme, respektabilitet og moderasjon.

I det vi minnes Stonewall 50 år etter, la oss også huske at GLF viste at verden ikke behøver å være slik. Som Oscar Wilde sa: «Vi ligger alle i rennesteinen, men noen av oss ser på stjernene».

• Peter Tatchell er direktør ved Peter Tatchell-stiftelsen . @PT_Foundation

Les også:


Oversatt av Ole Peder Giæver /ABC Nyheter / © Guardian News & Media Limited

Kvinne i LA Pride-paraden i Hollywood, California 9. juni. NTB Scanpix/AFP.
Kvinne i LA Pride-paraden i Hollywood, California 9. juni. NTB Scanpix/AFP.

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden