Vil britene kaste seg hodestups ut av EU?

Brexit er ikke lenger bare et moteord som uttrykker misnøye med å være medlem av EU. EU-valget viser at fenomenet Brexit har blitt en politisk bevegelse av betydning, tett knyttet opp til protestpartiene på høyresiden av europeisk politikk.

Valgresultatet vil ikke gjøre det lettere for Theresa Mays etterfølger å få en avtale med Brussel om å unngå «hard landing» når britene forlater EU. Med en ny ledelse i Westminster er det ikke utenkelig at britene vil kaste seg hodestups ut av unionen – med konsekvenser få har oversikt over i dag.

Datoen statsminister Theresa May etterlot seg som neste planlagte dato for britenes exit er 31. oktober. Opprinnelig var det 29. mars, men dette ble utsatt.

Brexit skapte Theresa Mays politiske karriere i juni 2016. Det var også Brexit som ødela den.

Fredag varslet hun utenfor den britiske statsministerboligen nr. 10 Downing Street at hun vil gå av. Nå må noen overta ledelsen av den britiske regjering og drive landet videre. Ikke som i dag, men kraftfullt og konsekvent; og etter valgresultatet å dømme, helst utenfor Brexit.

Avskjedstalen den beste?

Typisk nok for Theresa May var hennes avskjedstale utenfor den sorte døren til Downing Street nr. 10 kanskje den beste hun har holdt. Hennes budskap til folket var at hun hadde forsøkt alt hun maktet å oppfylle det et flertall av hennes velgere ønsket, nemlig å bringe UK ut av EU. Men det hadde hun ikke greid. Hun hadde ikke lyktes, «i landet hun elsket», slik hun selv sa det. Da var det sagt. Da tok følelsene overhånd, tårene presset på, hun snudde seg raskt og gikk tilbake inn i huset. Ingen kommentarer til pressen eller andre. Exit Theresa May.

Leder av Brexit-partiet Nigel Farage. NTB Scanpix/Reuters.

Nå er det Brexit-partiets leder Nigel Paul Farage som fanger oppmerksomheten med sine løfter om å planlegge nyvalg i Storbritannia og slåss for plasser i det britiske Underhuset. Farage var partileder for United Kingdom Independence Party (UKIP) til 4. juli 2016. Siden 20. juli 1999 har han vært medlem av Europaparlamentet for valgkretsen Sydøst-England, og gruppeleder for Gruppen Frihet og demokrati i Europa. Via BBC ber Farage det britiske folket nå om å forberede seg til 31. oktober i år – og regn med at Brexit-partiets suksess vil bli fulgt opp ved neste valg til Underhuset!

Les også: Dansk Folkeparti i villrede etter valgnederlag

Hva gikk galt?

Theresa May hadde forsøkt å få til et ærefullt kompromiss med EU i Brussel. Men hun var i stor grad offer for omstendigheter utenfor hennes kontroll. Hjemme i Westminster ble hun sviktet av «sine egne»; selv mange innenfor hennes eget parti da hun skulle forhandle seg fram til en overgangsavtale med EU i samarbeid med ledende representanter fra EUs administrative ledelse, spesielt kommisjonens nåværende leder Jean-Claude Juncker.

Juncker sier i dag at han likte Theresa May og syntes hun gjorde er ærlig jobb. Men da var det for sent.

Hva var det som gikk galt for Theresa May på britenes vei ut av EU? Kanskje var noe av problemet forhandlingene og skilsmisseavtalen britene og EU diskuterte. Det var kanskje ikke så smart av May først å forhandle seg fram en avtale med Kommisjonen i Brussel, før den ble presentert for hennes politiske kolleger. Hun ble identifisert med avtalen, og hun kunne se ut til å være «i lomma» på EUs forhandlerne.

Solberg mer som May enn Merkel

LES SAKEN

Planen ble kalt Chequers-planen, etter navnet på statsministerens offisielle feriebolig i Buckinghamshire, hvor planen ble presentert den 12. juli 2018. Planen er delt i fire kapitler om forholdet mellom UK og EU etter skilsmissen: Økonomisk partnerskap, sikkerhet, samarbeid og institusjonelle ordninger. Avtalen hadde som hovedmål å opprettholde et tett samarbeid mellom Storbritannia og EU, og den karakteriserte det nye samarbeidet som «større i omfang enn noe annet samarbeid mellom EU og et tredjeland». Kanskje det var feil formulering for en nasjon som først og fremst ville ut av samarbeidet.

Les også: MDG jubler for de grønnes framgang i EU-parlamentet

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Aktivister for og mot Brexit i ettermiddagssolen utenfor Palace of Westminster, der det britiske parlamentet holder til. 13. mai 2019. NTB Scanpix/AFP.

Irsk nøtt

Da Theresa May presenterte planen offentlig og for sine politiske kolleger fra alle partier i Westminster, sa May at det verken ville bli opprettet faste grensesperrer på grensen mellom EU (Irland) og Storbritannia (Nord-Irland), og heller ikke mellom Nord-Irland og den irske republikken Irland, eller innad i Storbritannia. Hun hadde som ambisjon at en egen tollordning ville fjerne behovet for en egen tollunion ved at UK og EU ville bli behandlet som et eget, felles tollområde. Så lenge både Irland og Storbritannia er medlemmer av EU, kan grensen være åpen. Men når britene går ut av EU og landegrensen som går tvers over den irske øya plutselig blir en yttergrense mellom Storbritannia og EU, krever EU at den må stenges. Det krever en hittil ukjent løsning, både politisk og teknologisk.

Britiske aviser lørdag, etter at May erklærte sin avgang innen 7. juni. NTB Scanpix/AFP.

Konservativ topp håper på bred EU-koalisjon

LES SAKEN

Det syntes imidlertid å bli slik at varer fra disse områdene til EU skulle kunne undergrave EUs tariffregler slik at det måtte etableres en tollgrense langs landegrensen over den irske øya fordi elektroniske grensekontroller mellom Nord-Irland og den irske republikken ennå ikke er tilgjengelig. May fikk et kjempeproblem da det virket som om britene ville beholde fordelen med å ha en grense uten grensekontroll, mens EU krevde kontroll etter at Storbritannia går ut av EU.

Fire sentrale statsråder i Mays regjering trakk seg den 6.juli 2018 i protest mot statsministerens holdninger. Det var den britiske utenriksministeren Boris Johnson og ministeren med ansvaret for å legge forholdet rette for Storbritannias utgang fra EU, David Davis. Regjeringens Brexit-minister Dominic Raab beskrev først planen som et «detaljert forslag om en prinsippfast, pragmatisk og ambisiøs framtid i et partnerskap mellom Storbritannia og EU». Kort tid senere trakk Raab seg fra regjeringen, og sa at han ikke med god samvittighet kunne støtte avtalen regjeringen hadde inngått. Arbeids- og pensjonsminister Esther McVey var kjent som en sterk tilhenger av å føre Storbritannia ut av EU, og trakk seg fra regjeringen med den begrunnelse at den ikke hadde gjort som det britiske folket hadde bedt om i folkeavstemning, nemlig å føre britene ut av EU.

Les også: Norsk eller kanadisk løsning på Brexit?

(Artikkelen fortsetter under bildet)

INGEN KOMMENTAR: Storbritannias statsminister Theresa May går tilbake til statsministerboligen etter å ha annonsert sin avgang 24. mai. NTB Scanpix/AFP.

Forlot synkende skip

Storbritannias statsminister Theresa May ønskes velkommen av Europakommisjonens leder Jean-Claude Juncker før et toppmøte med EU-ledere i Brussel 17. oktober. NTB Scanpix/Reuters.

Den britiske kanalen Sky News har gjort en opptelling av tjenestekvinner og -menn over et visst nivå som har trukket seg. I tillegg til de fire nevnt her, mener Sky News at flere enn 20 sentrale politikere og tjenestekvinner og -menn har trukket seg mens Brexit-prosessen har pågått.

Med et slikt stort frafall av politisk og administrative medarbeidere rundt regjeringen, er det åpenbart at noe er feil. Før Brexit-avstemningen 23. juni 2016 var Theresa May ikke sett på som en overbevist Brexiter. Britene kunne ønsket seg en statsminister som var hardere i klypa og uttrykte klarere sin begeistring for Brexit. Hun burde kunne ha kjørt britenes kjernespørsmål hardere fram.

Det som foreløpig er klart er at Theresa May går av som statsminister 7. juni eller snarest mulig deretter. Den mest sannsynlige kandidaten til å ta over, er tidligere utenriksminister Boris Johnson. Nå er det også sannsynlig at Nigel Farage vil være en kandidat. De er begge åpenbart mer entusiastiske Brexitere enn Theresa May var som statsminister. Men ingen vet om noen av dem kan oppnå mer enn hva May maktet, når de møter det massive byråkratiet i Brussel. Og først må de sørge for å bygge opp byråkratiet rundt regjeringen igjen etter dem som ble borte under Theresa May – i misnøye med hennes ledelse og avtalen hun forsøkte å få til.

Les også: Britisk politikk på randen av kaos

«Eksistensiell krise i Europa»

Tidligere utenriksminister og London-orfører Boris Johnson er en mulig kandidat til å ta over etter May. NTB Scanpix/AFP.

Kommisjonspresident Jean-Claude Junker fra Luxembourg er en av dem som nå tar i hvert fall noe selvkritikk. Han har gitt i hvert fall en antydning om hva han mener har vært feil fra EUs side: «Det er en eksistensiell krise i Europa. Vi må slutte med å snakke om Europas forente stater. Europas befolkning vil ikke høre om det. De liker sitt land, de liker variasjonen. Hvis de begynner å tro at Europa er i ferd med å bli en stat, vil de avvise det. Europa kan ikke bli bygget hvis ikke Europas nasjoner og folk ikke ønsker det. Nasjonene vil bli bevart. Europa må bli et komplement til nasjonene.» (Fra boka Beyond Brexit av Vernon Bogdanor)

Etter sine år som britisk statsminister ga Theresa May nylig følgende selverfarte erkjennelse til det britiske folk via BBC: «I EU er der meget begrenset appetitt for forandringer. Og forhandlingene vil ikke bli enkle». Det er dyrekjøpte og åpenbart ektefølte erfaringer.

I tre år har Brexit fullstendig dominert britisk politikk og samfunnsliv. Det har mer eller mindre blokkert den normale politiske prosessen i landet. Theresa May vil sitte som britisk statsminister til 7. juni, da skal den nye statsministeren være klar til å ta over. Og favoritt til å ta over jobben i Downing Street nr. 10 er tidligere britisk utenriksminister, og før det ordfører i London, Boris Johnson. Britene forlater EU 31. oktober i år, med eller uten avtale med EU. Hvis han blir den neste britiske statsminister, er mye opp til ham – for å få britisk politikk og samfunnsmaskineri i gang igjen – etter Brexit.

Les også:

• Ut av EU uten mål og mening
• Kan Norge redde de «skipbrudne» ved Brexit?
• Russiske nettroll utnytter vårt giftige politiske klima