Soldater fra den sovjet-russiske hæren snakker med sivilbefolkningen under frigjøringen av Finnmark i oktober 1944. Foto: NTB scanpix
Bestemor og russefangen
Det kan være vanskelig å forstå hvordan det oppleves for en finnmarking at Norge nekter å hjelpe russerne å få hjem sine døde.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Delta i debatten
Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.
E-post: stemmer@abcnyheter.no
Artikkelen fortsetter under annonsen
Jeg er vokst opp både sør og nord i landet. Min far er fra Finnmark, min mor er fra Lillehammer. Selv bor jeg i Oslo, men noen ganger er jeg mest finnmarking. Det er jeg når det handler om Norges forhold til Russland.
Som da justisminister Jøran Kallmyr (Frp) brukte 8. mai-talen sin til å fornærme våre allierte i øst ved å snakke om «frihet mot kommunisme og sosialisme». På selveste frigjøringsdagen fra nazismen, altså.
Og som da det ble kjent i forrige uke at regjeringen vår plutselig, og uten forvarsel, har bestemt seg for likevel ikke å være tilstede i Kirkenes på den store historiekonferansen 75 år etter sovjetiske soldaters innmarsj over riksgrensen i høsten 1944. Forsvarsministeren har heller ikke invitert sin russiske kollega, som forespeilet, til arrangørens fortvilelse. Programmet for dagen var allerede trykket opp.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenFor finnmarkingen i meg er ikke Russland konflikten i Ukraina. Landet er ikke synonymt med Vladimir Putins storhetsvanvidd, doping i idretten eller den ørkesløse vodkafylla. Russerne er våre venner. Vi skylder dem friheten. De har blødd for oss. Vi står i takknemlighetsgjeld til dem.
I dag kan ABC Nyheter fortelle at den russiske ambassaden fremdeles venter på svar fra norsk UD – over fire år etter at de ba om hjelp til å hente hjem Jevgenij Frantsev og tre andre helter fra frigjøringen av Finnmark som døde på norsk jord.
Forespørselen kom etter at russerne først hadde sendt spørsmålet høsten 2014, og mottatt en kald skulder fra statsminister Erna Solberg. «Når man får en forespørsel om å putte den russiske marinen i fjæresteinene i Norge, så er ikke det noe du sier ja til», mente hun. Nei vel. Begrunnelsen hadde henvisning til at det norsk-russiske militære samarbeidet var lagt på is i kjølvannet av russernes annektering av Krim-halvøya våren 2014.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Kommentatorens bestemor Molla Mikalsen fikk et utskåret sigarettetui av en russisk fange under krigen, som takk for mat hun hadde stukket til ham. Etuiet har sønnen hennes gitt til Murmansk Museum. Foto: Privat
Men nå er det altså gått nesten fem år siden Russland tok Krim. Og handler dette egentlig om militært samarbeid? Handler det ikke om menneskelighet, naboskap, verdighet og takknemlighet?
Artikkelen fortsetter under annonsenJeg er en av dem som er såret og skamfull over Norges nei til å hjelpe russerne å finne fire døde krigshelter i Finnmark og få dem hjem. Søringen i meg forstår begrunnelsen på et vis, men mennesket og finnmarkingen i meg kan ikke akseptere det. Det er grunner til det.
I en bokhylle i stua i mitt barndomshjem på 70- og 80-tallet sto et lite etui. Sirlig skåret ut av et trestykke, med en intrikat låsmekanisme til et skyvelokk. Etuiet var til sigaretter, men det var aldri sigaretter i det. Det hadde et årstall innskrevet på fremsiden: 1943. Sigarettetuiet var gitt til min bestemor av en russisk fange på Svartnes i Finnmark. Det var en takk for mat hun hadde stukket til ham.
Fangen som hadde laget det lille etuiet til min farmor, var en av 10.000 avmagrede russere som jobbet seg i stykker i tysk tvangsarbeid i Finnmark under krigen. De bygde flyplasser og gravde grøfter, bar stein og kjørte jord. En fjerdedel av dem døde av slitet. Sulten. Kulden. Mishandlingen.
Artikkelen fortsetter under annonsenHøsten 1944 kom redningen. Friske styrker fra Sovjetunionen marsjerte over grensen og befridde Finnmark. Broderfolket. Dem vi hadde handlet med i hundrevis av år. De som hadde delt drømmene våre om et klasseløst samfunn tidlig på 1900-tallet og vært våre forbilder. De som hadde ofret så mye. Nå var de igjen våre helter. Det er de fortsatt.
For finnmarkingen i meg er ikke Russland konflikten i Ukraina. Landet er ikke synonymt med Vladimir Putins storhetsvanvidd, doping i idretten eller den ørkesløse vodkafylla. Russerne er våre venner. Vi skylder dem friheten. De har blødd for oss. Vi står i takknemlighetsgjeld til dem.
Biskop Per Oskar Kjølaas har kalt Norges nei «dårlig folkeskikk». Historiker Rune Rautio har kalt det «umusikalsk».
I jubileumsåret for russernes frigjøring av Finnmark, synes jeg bare det er fryktelig trist.
(En første versjon av denne kommentaren ble publisert i Vårt Land 28. januar 2015).
