Mosambik: Nødhjelp er kun nest best

En mann venter på å få mat utenfor en camp for overlevede etter syklonen Idai i Beira, Mosambik. 1,85 millioner mennesker ble berørt av naturkatastrofen.
En mann venter på å få mat utenfor en camp for overlevede etter syklonen Idai i Beira, Mosambik. 1,85 millioner mennesker ble berørt av naturkatastrofen. Foto: Tsvangirayi Mukwazhi / AP
Artikkelen fortsetter under annonsen

Ødeleggelsene som syklonen Idai har forårsaket, og den effektive nødhjelpresponsen i etterkant, viser både styrken og svakheten i nødhjelp, skriver Thomas A. Syvertsen i Røde Kors.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Stemmer: Thomas A. Syvertsen
Seniorrådgiver for Region Afrika.

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Artikkelen fortsetter under annonsen

For litt over en måned siden ble Mosambik rammet av en av de verste naturkatastrofene det sørlige Afrika har opplevd de siste tiårene. Ødeleggelsene var ufattelige. Et område seks ganger større enn Oslo ble stående under vann i flere dager, og i Beira, en by litt mindre en Oslo, ble 90% av bygningsmassen ødelagt. Vi vet at klimaendringer bidrar til å øke hyppigheten av og styrken til ekstremvær.

I timene og dagene før katastrofen rammet, var Røde Kors og andre nødhjelpsaktører i beredskap for å respondere på de humanitære konsekvensene av ødeleggelsene.

Sånn sett har katastrofen i Mosambik vist styrken i både lokal og internasjonal nødhjelp. Røde Kors og andre humanitære aktører, lokalt og internasjonalt, reagerte kjapt, både i forkant og i etterkant av katastrofen.
Thomas Andrè Syvertsen er seniorrådgiver for Røde Kors, region Afrika sør for Sahara. Foto: Thea Rabe / Røde Kors
Thomas Andrè Syvertsen er seniorrådgiver for Røde Kors, region Afrika sør for Sahara. Foto: Thea Rabe / Røde Kors

Utdeling av mat, rent vann og presenninger og madrasser for å sikre midlertidig husly startet så fort det var trygt å begynne med distribusjonen. Feltsykehus og sykdomsvarslingssystemer kom raskt på plass og bidro til å begrense utbruddet av kolera og sikrer helsehjelp til en befolkning som har fått lokalsykehus ødelagt.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Hjelpen har hindret at syklonen ble enda mer dødelig enn den ble.

Les også : Det sørlige Afrika: Uforberedt på katastrofer

Sårbarhet forsterker ødeleggelsene

Vi ser at hjelpen nytter, men til tross for en massiv respons ser vi også hjelpens begrensninger. Rundt 50 % av Mosambiks befolkning lever under fattigdomsgrensen.

Naturkatastrofer rammer sårbare stater ekstra hardt fordi dårlig infrastruktur fører til at ødeleggelsene blir større. Fattigdom og sårbarhet bidrar til at syklonen rammet Mosambik så hardt som den gjorde.

Den fører også til at de humanitære behovene vedvarer lengre i etterkant av katastrofen. De samme mekanismene ser vi på lokalt nivå. For eksempel i og rundt Beira, hvor slumområdene og landsbygden ble hardere rammet enn bykjernen. Som alltid er det de mest sårbare som lider mest.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Katastrofen er ikke over når uværet gir seg. Befolkningen i Mosambik lider nå fordi deler av helsesystemet er ødelagt, i tillegg til at behovene for helsehjelp har økt i kjølvannet av syklonen. Syklonen ødela også store avlinger kun noen uker før innhøstningsperioden begynte. Nå forbereder en hardt rammet befolkning seg på matmangel. Behovet for nødhjelp vil vedvare i månedsvis.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Motstandskraft og beredskap

Ingen kan si med sikkerhet hvor hardt et land som for eksempel Norge ville blitt rammet av en syklon som Idai. Men vi hadde sannsynligvis sett mindre ødeleggelser av infrastruktur og bygningsmasse. Det ville sikret flere liv, og gitt mindre behov for nødhjelp og gjenoppbygging av infrastruktur i etterkant.

Utfordringene som Idai har ført med seg, er utfordringer vi vil se stadig mer av i fremtiden.

De aller mest sårbare blant oss, de som dessuten bidrar minst til klimaendringer, er de som rammes hardest.

Ekstreme værhendelser vil ramme igjen og igjen. Vi må både jobbe for at de verste konsekvensene av klimaendringene begrenses, og vi må jobbe for å øke den lokale motstandskraften og beredskapen. Det gjelder over hele verden. Kort sagt, vi må tilpasse oss. Tilpassingsjobben er større i Mosambik enn i Norge.