Dersom identitetspolitikk er av det gode, hvordan passer hvit nasjonalisme inn i begrepet?

Hvite høyreekstremister marsjerer i Washington D.C. i august 2018, med politieskorte. NTB Scanpix/AFP.
Hvite høyreekstremister marsjerer i Washington D.C. i august 2018, med politieskorte. NTB Scanpix/AFP.
Artikkelen fortsetter under annonsen

Begrepet ble tidligere brukt i kampen mot undertrykkelse. Etter massakren i Christchurch kan man ikke lenger gjøre det

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Stemmer: Kenan Malik
Spaltist for The Guardian

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Du snudde temaet helt på hodet» var det noen som sa til meg, etter at jeg hadde holdt et foredrag om identitetspolitikk i Melbourne i forrige uke. «Jeg hadde aldri tenkt på det på den måten». Dette temaet var alltid snudd helt på hodet, svarte jeg. Det er bare det at vi aldri la merke til det.

Den siste uken har jeg vært i Australia, hvor jeg har snakket – blant annet – om identitetspolitikk. I tiden etter massakrene ved de to moskeene i Christchurch har temaet fått en helt annen resonans. Gjerningsmannen, som er tiltalt for 50 drap, kom fra Australia. Det har ført til mye selvransakelse rundt hvit nasjonalisme og dens røtter, og rundt rollen media og politikere har i å helle bensin på bålet.

Det er imidlertid, både i Australia og andre steder, en merkelig inkoherens i slike diskusjoner. Det pågår en opphetet debatt rundt identitetspolitikk, med hovedfokus på venstresiden og på om det gir mening å adoptere slik politikk. Det pågår også en like opphetet, men separat, debatt rundt hvit identitet og hvit nasjonalisme.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Samtidig er det svært sjeldent at man kobler sammen de to debattene, eller utforsker forholdet mellom identitetspolitikken på høyre- og venstresiden. Derfor føles det som om temaet har blitt snudd på hodet når man plasserer disse to debattene innenfor samme ramme.

Demonstrasjon i forbindelse med at politimannen som skjøt og drepte afroamerikaneren Philando Castile ble frikjent for drap. St. Paul i den amerikanske delstaten Minnesota 16. juni 2017. NTB Scanpix/Reuters.
Demonstrasjon i forbindelse med at politimannen som skjøt og drepte afroamerikaneren Philando Castile ble frikjent for drap. St. Paul i den amerikanske delstaten Minnesota 16. juni 2017. NTB Scanpix/Reuters.

En av konsekvensene av den todelte debatten er et hukommelsestap rundt den historiske opprinnelsen til identitetspolitikk. De fleste tror at identitetspolitikken har røttene sine på venstresiden. I stedet stammer den fra den reaksjonære høyresiden, i kontra-opplysningsbevegelsen sent på 1700-tallet. Da ble det ikke kalt «identitetspolitikk». Det ble kalt rasisme. Det er likevel innenfor konseptet med rase – påstanden om at mennesker er inndelt i et antall essensielle grupper, og at gruppen du tilhører fastslår moralen din og din plass i (verdens-)samfunnet – at vi finner den opprinnelige identitetspolitikken, som har ført til ideen om hvit overlegenhet.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Mens de reaksjonære tok til seg en identitær tilnærming, kjempet de radikale for universelle rettigheter og mot ulikhet og undertrykkelse.

Fra anti-kolonialisme, til bevegelsen for kvinnerettigheter, til kampen for homofiles rettigheter, har de store progressive bevegelsene som har formet den moderne verden utfordret grunntanken bak identitetspolitikk; påstanden om at et individs rase, kjønn eller seksualitet definerer rettighetene eller plassen i det sosiale hierarkiet.

Det var først etter den andre verdenskrig at forholdet mellom venstre, høyre og identitet forandret seg. I kjølvannet av nazismen og holocaust ble det mindre akseptert med åpen rasisme. Den gamle formen for identitetspolitikk bleknet bort, men en ny form oppsto – identitetspolitikk som et våpen, ikke i rasismens navn, men for å konfrontere undertrykkelse og ulikhet.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Den første afroamerikanske studenten ved Mississippi-universitetet i 1962, James Meredith, betrakter et av bildene fra borgerrettskampen i utstillingen «I'm a Man». Pavillon Populaire i Montpellier oktober 2018. NTB Scanpix/AFP.
Den første afroamerikanske studenten ved Mississippi-universitetet i 1962, James Meredith, betrakter et av bildene fra borgerrettskampen i utstillingen «I'm a Man». Pavillon Populaire i Montpellier oktober 2018. NTB Scanpix/AFP.
Medlemmer av amerikanske Den nasjonalsosialistiske bevegelsen, en av de største nynazistiske gruppene i USA, brenner et hakekors etter en demonstrasjon i Draketown i delstaten Georgia i april 2018. NTB Scanpix/AFP.
Medlemmer av amerikanske Den nasjonalsosialistiske bevegelsen, en av de største nynazistiske gruppene i USA, brenner et hakekors etter en demonstrasjon i Draketown i delstaten Georgia i april 2018. NTB Scanpix/AFP.

I møte med en venstreside som ofte virket likegyldig i forhold til deres kamp, omformet svarte, kvinner, homofile og andre det politiske landskapet, ved å plassere sine egne opplevelser i sentrum av de nye sosiale bevegelsene. Men det som begynte som en kamp mot undertrykkelse, og for forandring av samfunnet, forandret seg over tid til å bli et krav om kulturell anerkjennelse for et utall av sosiale grupper. De sosiale bevegelsene på 1960-tallet la grunnlaget for det 21. århundres identitetspolitikk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bunnivået i denne prosessen kom med kravet om at også hvite mennesker skulle bli kulturelt «anerkjent». I løpet av det siste tiåret, blant populistisk fiendtlighet mot immigrasjon og spesielt muslimer, har mange kommentatorer i såkalt mainstream media argumentert for at også hvite mennesker bør kunne hevde sin rases «selvinteresse», som den politiske forskeren Eric Kaufmann kaller det.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Identitære på ytre høyreside grep muligheten til å legitimere sin en gang så giftige merkevare, nemlig det å ta tilbake sin opprinnelige arv.

«Rasisme» ble til «hvit identitetspolitikk». Og etter å ha promotert identitetspolitikk i flere tiår, satt venstresiden paralysert og så på omstillingen.

Det finnes ingen rett-fram likeverdighet mellom identitetspolitikken på venstresiden og på ytre høyre. Førstnevnte sprang fram fra forfallet til de genuine bevegelsene som kjempet for sosial forandring og forbedring; sistnevnte er produktet av et ondsinnet rasistisk syn på verden. Et av de mest degenererte uttrykkene for denne rasismen kom til syne i Christchurch.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er uansett et tegn på nåtidens forvirring at så mange på venstresiden tror at en tilnærming som springer ut fra ideen om gruppeidentitet, som ligger i sentrum for rase-tenkning, kan brukes i kampen mot ulikhet og urettferdighet. Å forstå røttene til identitetspolitikk, og få snudd den konvensjonelle oppfatningen av begrepet, er viktigere enn noensinne.

Oversatt av Henning Scherer Skjørsæter /ABC Nyheter / Pressworks © Guardian News & Media Limited

Les også:

Medlemmer av det muslimske samfunnet i Christchurch ankommer fredagsbønnen ved Al Noor-moskeen 5. april, en av moskeene der til sammen 50 ble drept av en selværklært «hvit makt»-tilhenger 15. mars i år. NTB Scanpix/AFP.
Medlemmer av det muslimske samfunnet i Christchurch ankommer fredagsbønnen ved Al Noor-moskeen 5. april, en av moskeene der til sammen 50 ble drept av en selværklært «hvit makt»-tilhenger 15. mars i år. NTB Scanpix/AFP.