EØS svekker verktøykassen vår

Nora Duus Roodin fra Europabevegelsen og Johannes Bangum fra Unge Venstre går i sine svarinnlegg om EØS og skatteunndragelse langt i å hevde at det er gjennom EU at verden vil kunne ta et oppgjør med det økende omfanget av aggressiv skatteplanlegging. Bangum tar den helt ut og proklamerer like gjerne EU som et slags sosialdemokratisk paradis, da unionen, i motsetning til lille Norge, er stor og mektig nok til å sette hardt mot hardt i møte med selskaper og skatteparadiser.

De ser begge ut til å satse på at EU vil klare å påta seg ansvaret for å sikre rettferdig beskatning av multinasjonale selskaper i den globaliserte økonomien.

Det er imidlertid lite som tyder på at dette vil bli tilfellet. Derfor er det betenkelig at Norge skal tømme sin egen verktøykasse mot skatteplanlegging, som følge av en ideologisk tro på overnasjonale løsninger.

Duus Rodin: EU kjemper mot skatteunndragelse

Bangum: EU stopper skatteunndragelse

I etterkant av avsløringene som kom frem i Panama Papers opprettet EU i desember 2017 en svarteliste over verdens skatteparadiser. Selv om mange åpenbare skatteparadiser slapp billig unna gjennom å havne på den såkalte grå-listen, var det mange som hadde forhåpninger om at EU ville begynne å bruke sin politiske kapital på å stagge landene som suger til seg overskudd fra andre land gjennom å konkurrere på å ha de laveste skattesatsene. I tillegg kunne man merke seg at flere av EUs medlemsland brukte medlemskapet sitt som en usynlighetskappe for å slippe unna lupen når oversikten skulle lages.

Klart vi kan handle med EU uten EØS

LES SAKEN

Når EU for noen dager siden reviderte listen var det ikke mye igjen av forhåpningene. Land som Bermuda, Cayman Island, De britiske jomfruøyene, Hong Kong og Panama var fullstendig fjernet fra listen, selv om disse landene ikke har gjort noe som helst for å skjerpe inn reglene sine. Mens det åpenbart riktige hadde vært å bruke landenes handlingslammelse som argument for å flytte dem fra grå-listen til svartelisten, har det diametralt motsatte skjedd i 2019-revisjonen.

Kombinasjonen av at EU bidrar til å direkte hvitvaske verdens mest aggressive skatteparadiser, og at unionen ikke er interessert i å feie for egen dør, som å legge press på medlemslandene Luxemburg, Irland, Nederland, Kypros og Malta, gjør unionen til en særdeles lite troverdig aktør i kampen mot skatteparadiser.

Medlemsland som får operere fritt er ekstra problematisk for Norges del, all den tid vi er underlagt EUs frie flyt innenfor EØS-området. Det gjør det for eksempel vanskelig for Norge å anvende et såkalt enhetlig skattegrunnlag, hvor man skatter selskaper etter deres faktiske virksomhet i landet.

Når differansen mellom skattesatsene her hjemme og i andre EU-land øker, oppstår det større insentiver for å flytte den registrerte inntekten til andre EU-land. Når vi i tillegg sier fra oss retten til å sette inn tiltak som begrenser den frie etableringsretten eller den frie flyten av kapital, setter EØS-avtalen oss i en vanskelig situasjon.

Det opprinnelige leserbrevet, som omhandlet det problematiske i at ESA klager på Norges rapporteringsplikt overfor tjenesteleverandører som operer i flere EU-land, blir ikke besvart i hverken Roodin eller Bangums innlegg. De presenterer svært optimistiske visjoner for hva EU vil kunne finne på av tiltak for å stagge aggressiv skatteplanlegging i årene som kommer, men stiller seg ikke spørsmålet om hvorvidt fri flyt mellom alle EUs land, og norsk deltakelse i dette, er et onde eller ikke i kampen mot skatteparadiser.

Gjennom EØS-avtalen frasier vi oss alle verktøy som går på bekostning ev den frie etableringsretten, eller de frie kapitalbevegelsene.

Det spørs om det ikke er på tide å ta tilbake denne delen av verktøykassen.