Vi må slutte å gratulere med kvinnedagen

Slik så det ut på Youngstorget i Oslo 8. mars i fjor under Den internasjonale kvinnedagen der rundt 10.000 mennesker møtte opp. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix
Slik så det ut på Youngstorget i Oslo 8. mars i fjor under Den internasjonale kvinnedagen der rundt 10.000 mennesker møtte opp. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

Så var det på’n igjen. Vi bretter opp ermene og stålsetter oss for alt fra gratulasjoner og lovvord om hvor vakre kvinner er, til spytting og skjellsord om hvor forbanna bortskjemte drittkjerringer vi er, skriver Carina Elisabeth Carlsen.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Stemmer: Carina Elisabeth Carlsen
Kroppspositivist, blogger og spaltist

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Det er 8. mars, folkens.

Som norsk kvinne, og i hva som av mange omtales som et av verdens mest likestilte land, burde jeg kanskje ikke ha så mye å klage på. Men det har jeg!

Jeg er av de som mener vi må slutte å gratulere med kvinnedagen. Jeg ser urettferdighet overalt, men til tross for at jeg kan gå i bukser og bruke stemmeretten min, blir jeg fortsatt kalt hore på åpen gate og får voldtekstrusler på epost fordi jeg åpner kjeften i offentligheten.

Vi har et problem, uavhengig av om du liker feminisme eller ei. Jeg stemmer for at vi heller ønsker hverandre til lykke med kampdagen.

Vi som trykker kvinnedagen til vårt bryst, blir ofte beskyldt for å ikke bry oss om andre kvinner enn oss selv. Og ikke minst – hva med mennene!? Jeg synes det er interessant hvordan man med største letthet trykker ned en del av kvinnekampen ved å late som om man bryr seg om en annen del av den, for det er ofte det de gjør – later som. De fleste av oss feminister har et løftet blikk og ser at verden har mer enn én utfordring. Derfor jobber vi interseksjonelt. Likevel – det at det er vanskelig å være kvinne i andre land betyr ikke automatisk at det er enkelt å være kvinne i Norge. Dette ser vi eksempler på hele tiden.

Me Too – et blaff?

Når Me Too fikk så mye fokus som det gjorde, var det mange som tenkte «endelig». Alle de sakene, og alle de som har blitt avslørt. Alle de som omsider skjønte at «oj – var ikke dette greit?», og alle de som omsider fikk et språk på det de hadde vært utsatt for. Seksuell etikette ble satt på dagsordenen – i omtrent 15 minutter. Bare her i landet har mange av tafse-Larsene tilbake i politikken. Komikere som ikke helt skjønner hva som er gøy og ikke, starter podcaster med slappe unnskyldninger ala «synd at du tok det sånn, men hva med meg?».

Jeg er drittlei av at menn med makt skal få lov til å tafse rundt. Alt de får er en smekk på lanken, for så å tas inn i varmen igjen.

Joda, vi kan godt ta diskusjonen om hvor lenge de skal straffes. Men så lenge snøballen ruller ser jeg ingen grunn til at de skal få taletid. Ei heller trenger de å befinne seg i maktposisjoner. Sorry – du dreit deg ut, brøt loven og alt som heter seksuell etikette – vi har ingen tillit til deg lengre.

I tillegg kunne NRK i fjor avsløre at sjansen for å bli dømt for voldtekt nå i dag, er lavere enn noensinne.

Kroppskamp er også kvinnekamp

Det anslås at det til enhver tid er 50.000 kvinner her i landet med en eller annen form for spiseforstyrrelse. Det er ingen grunn til å tro at tallene blir noe lavere med tiden. Ifølge tall fra UngData sluppet i fjor, kjenner 70 prosent av norske ungdommer på kroppspress. 9 av 10 jenter på 16 ønsker å gjøre endringer på egen kropp, og halvparten av norske 15-årige jenter mener de er for tykke. Gutta følger også på, men tallene er betydelig lavere for dem.

Å skulle ha en fin kropp, et flott ytre og en høy seksuell kapital er i stor grad et kvinneproblem. Mens hårprodukter for menn gjerne er shampo, balsam og kroppsvask i ett, finnes det for kvinner minst 17 ulike produkter for ulike type hår.

I tillegg finnes det vulva highlighter og blush, vagina tightner og brystvortebleker. Dette er alle produkter som rettes mot kvinner, for at vi skal se (og føles?) yngre. Det er ytterst få produkter som dette som retter seg mot menn, mens for kvinner finnes det et produkt for hver jækla kroppsdel.

Er det rart vi blir sprø!?

Alt det andre…

I tillegg på verdensbasis har vi små barn som giftes bort, kjønnslemlestelse, ulik lønn for likt arbeid, abortdebatter, manglende seksualundervisning, manglende seksuell frihet, hets av transkvinner, også videre.

8. mars er den dagen jeg gjør meg klar til kamp, men det er også en dag hvor jeg merker hvor sliten jeg er.

Jeg er sliten av å skulle måtte forsvare min feminisme ved enhver anledning. Jeg er sliten av at jeg år etter år må gå for de samme tingene, fordi regjeringen bruker kvinners rettigheter som et forhandlingskort, eller kvinners krav ikke blir på alvor. Hever jeg som kvinne stemmen, er jeg sur og tverr. Gjør en mann det samme, er han bestemt. Jeg er ikke sur og tverr – jeg er engasjert og jobber for en bedre verden! Menn får ros når de bruker makt, kvinner får ros når de viser lydighet. Det er på tide med en holdningsendring.

Feminisme er ingen hevnaksjon, men et ønske om et likestilt samfunn. Og et likestilt samfunn vil gavne oss alle. Også er det viktig å huske på at det ikke nødvendigvis handler om hvem som lager mat og hvem som slår i en hammer i de tusen hjem, men heller hvordan dette er fordelt.

Det kan kanskje være en tanke å spørre seg om arbeidsoppgavene i hjemmet er fordelt på bakgrunn av hva slags tiss du har eller på bakgrunn av praktiske ferdigheter?

Og til slutt – hver gang vi snakker om kvinnedagen, er det i hvert fall 30 menn som snurt spør når de skal få sin egen dag. Den internasjonale mannsdagen er 19.november, og jeg oppfordrer dere til å brette opp ermene og forberede dere. Det blir spennende å se alt dere har planlagt, og jeg går gjerne sammen med dere. Men i dag, i dag er det vår kamp som skal tas på alvor.

Og du – til lykke med kampdagen, da!

Personvernpolicy