Ikke deilig å være norsk i Danmark

Omfanget av danskenes piping og buing på det norske herrelandslaget under VM-finalen i Herning søndag var i overkant, og lagde skår i idrettsgleden for det norske publikummet som hadde tatt turen.

Det norske laget ble pepet og buet på i hvert eneste angrep gjennom hele kampen, av tusenvis av elleville dansker i Boxen arena. Selv da Danmark ledet med åtte mål og det var få minutter igjen fortsatte den konsekvente pipekonserten.

Norge ble ikke buet på fordi de spilte stygt eller urettferdig, eller fordi dommeren var elendig. Norge ble buet på fordi de møtte opp til kampstart og spilte VM-finalen.

De norske spillerne ble forresten buet på da de løp inn på banen for oppvarming 40 minutter før kampstart også.

Toppidrett handler om å vinne. Selvfølgelig. Det er det alle toppidrettsutøvere drømmer om. Sammen med alle oss som følger dem.

Toppidrett handler også om engasjement, lidenskap og følelser. Glede og jubel, sinne og banning. Noen tårer nå og da. Som ivrig fotball-supporter synes jeg det er helt greit å pipe fra tribunen når dommeren tar en dårlig avgjørelse, eller når noen på banen spiller stygt eller drøyer tiden. Det er en del av gamet.

Gullbillettens byrde – et oppgjør med norsk godhet og norske holdninger

LES SAKEN

Naturligvis skal hjemmelaget ha publikum med seg, spesielt når de spiller VM-finale på hjemmebane. Det blir ikke større enn det i idretten. Men det finnes mange måter å heie fram hjemmelaget på.

Jeg var tilskuer under VM-finalen på søndag, og fikk kjenne den manglende gjestfriheten på kroppen. Danskene bak meg buet med full styrke rett inn i øret mitt halve kampen. Mot slutten av finalen snudde jeg meg og spurte om det ikke var nok buing snart nå. Det var jo åpenbart at Danmark kom til å vinne uansett. Jeg fikk et stygt blikk og mer buing til svar.

Jeg har alltid følt meg hjemme og velkommen i Danmark, men i Boxen arena opplevdes det som om danskene gjorde alt de kunne for å pisse på det norske laget og deres supportere.

Landslagsspillerne Sander Sagosen og Eivind Tangen sier til NRK at de selv ikke reagerer på buingen, at de er vant med det og at det er bra med et engasjert publikum. Det er flott å høre at spillerne ikke lar publikums oppførsel gå hardt innpå seg.

Samtidig er det flere ekspertkommentatorer som kaller oppførselen usportslig, blant dem NRKs Håvard Tvedten og TV 2s Harald Bredeli. Det er jeg enig i.

Det er fullt mulig å forsvare danskenes oppførsel og pipekonsert med argumenter som «sånn er idretten» og «dette må vi tåle». Men jeg vil ikke gå med på at idrett skal være sånn.

Vi er nok ikke like mye verdt, vi som bor her oppe!

LES SAKEN

Idretten skal være inkluderende og raus, med rom til alle. Idrett skal bringe nasjoner sammen, tross uenigheter og konflikter utenfor. Idrett skal vise fram forbilder for unge, både på banen og på tribunen.

Langrennsløper Vladimir Smirnov fra Kasakhstan har trukket fram gullet på fem-mila under OL på Lillehammer som sitt beste minne fordi alle jublet og heiet på ham. Også nordmenn som egentlig ville at Bjørn Dæhlie skulle vinne. Det er idretten på sitt beste.

Om utviklingen går mot stadig mer buing på verdens idrettsarenaer, vil ikke jeg være med.

Det skal alltid være rom for glede, jubel, sinne, tårer og banning. Men om målet er å gjøre opplevelsen så kjip som mulig for motstanderne og deres supportere, har idretten mistet noe viktig.

Jeg håper jeg aldri får oppleve at et norsk hjemmepublikum buer ut utenlandske motstanderne på samme måte på en norsk idrettsarena. Da går jeg inn i skammekroken.