Meny

Prins Philips bilkrasj burde markere vendepunktet i vår kongelige underdanighet

Prins Philip bak rattet i 2011. Foto: Neil Hall / Reuters
Stemmer: Martha Gill
Journalist og spaltist i The Guardian

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Britisk presse opptrer føyelig og stiller ikke monarkiet tilstrekkelig til ansvar, mener Guaridan-journalist.

Opp igjennom årene har deler av britisk presse voldt så mye skade på det britiske kongehuset at det som oftest helt overskygger skadene de kongelige volder pressen.

Britiske presse får nemlig bisarre og forskrekkelig tendenser hver gang de skal dekke monarkiet. De blir servile, merkelig fromme og merksnodig opptatt av alt fra datoer for bygningsoppdateringer, til kongelig protokoll for strømpebukser. Folk tuller ofte med BBCs ydmyke hoffkorrespondent Nicholas Witchell, men omtrent alle som dekker monarkiet er smittet av samme lidelse.

Det er kanskje først og fremst verst hvor besatt pressen er av detaljer, noe som omtrent får journalister til å virke som «stalkers» som er overbevist om at ofrene sender hemmelige kjærlighetssignaler gjennom gardinene.

Et eksempel på dette er reaksjonene på prins Philips kollisjon. Han ble ikke skadet. Likevel vrimlet det med saker om diverse artisters inntrykk av Philip i etterkant, «fakta-artikler» som portretterte kjøretøyet hans i minste detalj, saker om at dronningen (som vanlig) ble kjørt til kirken (i en helt annen bil) «kun dager» etter ulykken, og hva det kanskje kunne bety at Philip ikke var med henne.

Et annet eksempel er tabloidhistorien som hevdet å finne slående likheter mellom prinsesse Charlotte og Meghan, hertuginnen av Sussex, sine knær. Eller den om Meghan som lukker en bildør med kommentarer som: «Hertuginnen av Sussex lukker sin egen bildør – nok et signal på at hun gjør ting på sin måte.» Dette er ikke tegn på en nasjon med et sunt forhold til sine monarker.

Og det gjelder ikke bare aviser – britisk TV kan heller ikke håndtere de kongelige. Det er delvis den motstridende tonen: En sober, ærbødig tone, som Attenborough i det han zoomer inn på en familie av leoparder – men med en aldri så liten snert jovial nedlatenhet. Det er delvis også utvalget av «eksperter» og «insidere» som mater oss med passende sladdergodbiter, som for eksempel at dronningen har en enorm pliktfølelse.

Men for det meste er det tonen, den som alle som en - enten de er fortellere i dokumentarer eller journalister - tydeligvis må ta på seg når de snakker om de kongelige på TV: En lys og beroligende stemme, som en grunnskolelærer som dirigerer en nødevakuering. Dette er den eneste tonen som muliggjør det helt spesielle trikset som virker nødvendig for å dekke de kongelige, hvor man må formidle sørgelig hverdagslige ting som om man desperat prøver å avlede oppmerksomheten fra intrikate nasjonale hemmeligheter som bobler like under overflaten. Det er tonen til en journalist som prøver å skjule noe, ikke avsløre noe.

Hovedoppgaven i kongelig mediedekning er tross alt å få det til å virke som det er nyhetsverdi der den ikke finnes.

Kan britisk presse i det hele tatt hevde at de går monarkiet etter i sømmene? Det merkelige er at selv kritiske saker om de kongelige settes inn i en kontekst rundt kongelig protokoll eller monarkiets omdømme.

Det er sant at noen aviser har kjørt saker som kritiserer prins Philip for ikke å unnskylde seg overfor de øvrig involverte i kollisjonen (selv om de kanskje ikke gjorde med den samme iveren som de hadde hatt med en ikke-kongelig offentlig figur). De tok opp spørsmålet om hvorvidt «trassige prins Philip» på 97 år burde kjøre uten sikkerhetsbelte like etter at han «mirakuløst » unnslapp skade i kollisjonen. Likevel var de fleste utfordringene fra pressen like tamme som spørsmålene i Buckingham Palace presselosje.

Burde en ny Land Rover blitt levert så raskt, eller er det «dårlig PR»? Hvordan skal palasset håndtere de tre reelle ofrene i bilulykken? Hvordan tok det seg ut at det var dronningens hoffdame og ikke prins Philip selv som la inn gode ønsker på telefonsvareren til Emma Fairweather, kvinnen som ble skadet i kollisjonen? Institusjonen forsvares selv når dets medlemmer og assistenter bryter reglene. På en eller annen måte har media blitt en slags redselsfull beskytter av kongelig konvensjon.

Er det dette publikum ønsker seg fra kongelig journalistikk? Det virker lite sannsynlig. BBC mottok tusenvis av klager for måten de dekket den kongelige fødselen i 2013. Og under pressedekningen publikum ble teppebombet med i forbindelse med oppkjøringen til Harry og Meghans bryllup i fjor, viste en undersøkelse at to tredjedeler av publikum ikke var interessert i det hele tatt. I den grad offentligheten godkjenner monarkiet, har vi en tendens til å rettferdiggjøre det på bakgrunn av nasjonalfølelse. Jeg har imidlertid vanskelig for å tro at oppmerksomheten de kongelige får i media egger noens nasjonalfølelse eller muntrer opp noen i det hele tatt – i stedet er det en ganske deprimerende affære. Om det finnes en grunn for å kvitte seg med monarkiet, mens vi bygger opp til fødselen av Meghans første barn i april, er det kanskje for å redde journalistyrkets selvrespekt.

Oversatt av Inge Kvivik/ ABC Nyheter /Pressworks © Guardian News & Media Limited

Takk for at du abonnerer

Motta våre nyheter via Messenger

Jeg godtar brukvervilkårene
Stemmer
Populært