Meny

Åndssnobber, adskill eder!

FOTO: Randy Colas/Unsplash
Stemmer: Kristian Bjørkdahl
Postdoktor ved Senter for utvikling og miljø, UiO.

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Om vi, Eliten, vil til livs det populistiske spøkelset som nå går gjennom verden, må vi, i alle fall deler av tiden, være villige til å snakke med noen andre enn oss selv.

Frem til ganske nylig fremsto politikkens bevegelser så velkjente at mange kunne finne på å omtale politikken som kjedelig: «Jeg vet ikke om jeg gidder å stemme i år», kunne man høre folk si. Men det var før en populistisk flodbølge skyllet over oss.

Med Erdogans avdemokratisering i Tyrkia og Orbáns ditto i Ungarn, med Brexit i Storbritannia og Trump i Air Force One, for ikke å nevne hvordan Vladimir Putins fangarmer ser ut til å spre seg utover hele kloden, kan man ikke lenger mene at politikken er forutsigbar eller kjedelig. Snarere enn en et livstrøtt «Jeg vet ikke om jeg gidder….» avføder politikken nå stadig oftere et «Hva i all verden er det som skjer?!??!»

Mounks bok er et paradeeksempel på statsvitenskap i aksjon; dette er forskningsformidling av høy klasse.

De siste årene har det ikke manglet på kommentatorer som har villet forklare hva det er som skjer, og den foreløpige mest fremskutte av dem alle må sies å være den tyskfødte statsviteren Yascha Mounk, ved Harvard University. I sin bok The People vs. Democracy: Why Our Freedom Is in Danger and How to Save It, finner Mounk frem noen svære pauker, som han dundrer løs på med harde stokker. Tesen hans er rett og slett at liberaldemokratiet slik vi kjenner det er i krise.

Det er en påstand som åpenbart har truffet mange, for boken har oppnådd bestselgerstatus, og mannen selv inviteres på foredragsturne rundt om i verden. Sist var han i Norge – attpåtil i Aulaen – på invitasjon fra Tankesmien Agenda og Universitetet i Oslo.

Les kommentaren: En motvillig totalavholdsmann

Mounks argumenter tør være kjent for ganske mange etter hvert, så jeg skal ikke fremføre dem i detalj her, men helt kort er analysen omtrent slik: Mounk viser til forskning – sin egen og andres – som avdekker at innbyggerne i (det vi har tenkt på som) liberaldemokratier har blitt mindre opptatt av å leve i et demokrati, mens de har fått en økende lengsel etter en sterk og handlekraftig leder.

Hvorfor vet ikke disse uutdannede arbeiderfolkene sitt eget beste!? Eller også: Hvorfor er de så dumme?!

Dette tyder ifølge Mounk på at folks forpliktelse til liberaldemokratiet har blitt svekket, og at denne politiske samfunnsformen nå er under press. Denne situasjonen har opphav i en rekke faktorer som er mer eller mindre særegne for vår tid, hevder han, slik som økonomisk stagnasjon etter en historisk enestående vekstperiode; de sosiale medienes tendens til å fyre opp under fragmentering av det offentlige ordskiftet; samt mange vestlige lands identitetskrise i møte med nye landsmenn og -kvinner.

Mounks bok er et paradeeksempel på statsvitenskap i aksjon; dette er forskningsformidling av høy klasse. The People vs. Democracy er noe mer enn en «snakkis»; den er et bidrag til politisk selvforståelse i vår tid. Men om Mounk ser ut til å ha usedvanlig god sans for det vi retorikere kaller kairos – altså å finne rette ord til rett tid – mener jeg at hans intervensjon er symptomatisk for noe som er systematisk galt med den liberaldemokratiske diskursen om liberaldemokratiet.

Les kommentaren: Vi som vil nå klimamålene må løfte i flokk

Mounk personifiserer den intellektuelle Zeitgeist som en lang rekke liberaldemokratiske forskere, kommentatorer og synsere har jobbet frem siden Trumps seier. Her heter det at liberaldemokratiet trues av populisme, mer konkret av populistiske politikere og strongmen som vet å utnytte den misnøye og frykt som har fått vokse i visse deler av befolkningen. Der populistene lykkes, kan de – via demokratiske veier – ende som å bli demokratiets fiender, for når de først har kommet til makten bruker de den til å demontere demokratiske institusjoner.

Vår tids populister gjør det riktignok gjerne gradvis og i små steg, og kanskje har de heller ingen planer om å etablere seg som fullblods diktatorer, men disse små stegene bør likevel få det til å gå kaldt nedover ryggen på oss. Tittelen på Mounks bok, The People vs. Democracy, fanger stemningen ganske elegant: Slik vi gode liberaldemokrater ser det, er Folket i ferd med å vende seg mot Demokratiet.

For å si det litt strengt, kan analysen oppleves som mer av det samme elitistiske, selvsentrerte, intellektuelle skravlet som skapte problemet i utgangspunktet.

Vi klør oss i hodet over hvorfor norsk arbeiderklasse stemmer Fremskrittspartiet eller hvorfor amerikanske rednecks stemmer Trump, all den tid de åpenbart står for en politikk som ikke vil komme disse gruppene til gode. Hvorfor vet ikke disse uutdannede arbeiderfolkene sitt eget beste!? Eller også: Hvorfor er de så dumme?!

Les kommentaren: Er skolemate fortsatt vanskelig å svelge?

Problemet med denne analysen er at den gjerne henvender seg utelukkende til likesinnede, altså til den synsende/styrende, urbane, multikulturelle eliten. Denne analysen viderefører simpelthen den eksklusive samtalen som har gitt opphav til de fattige arbeiderfolkenes misnøye og frykt. Paradoksalt nok kan det dermed tenkes at denne analysen av populisme fyrer oppunder populismen den analyserer.

For hvis bakgrunnen for den populistiske bølgen er de synsende og styrende elitenes manglende evne (eller vilje) til å lytte til – eller, egentlig, bry seg en døyt om – «vanlige folk», representerer den liberaldemokratiske samtalen om liberaldemokratiets krise bare mer av det samme. Det er en samtale der mange kloke mennesker sier mye som nok er riktig, men hvor de samme kloke menneskene også skyter seg selv i foten.

For å si det litt strengt, kan analysen oppleves som mer av det samme elitistiske, selvsentrerte, intellektuelle skravlet som skapte problemet i utgangspunktet.

Det er åpenbart veldig vanskelig for oss elitistiske, selvsentrerte intellektuelle å riste av oss det elitistiske, selvsentrerte og intellektuelle skravlet vi har lagt til oss som en vane. Det hjelper ikke stort at mange av analysene, herunder også Mounks, er skrevet i en forholdsvis lett tilgjengelig stil, for retorisk sett består henvendelse av langt mer enn antall fremmedord per minutt. Vi avslører hvem vi tar som vårt publikum ikke minst med våre – mer eller mindre uttalte – verdiantagelser, samt med måten vi vinkler og rammer inn saken på.

Og en verdiantagelse vi liberaldemokrater gjerne gjør, er å tenke at liberaldemokratiet er en enestående god ting, mens populisme er farlig – for ikke å si ustyrlig. Så sterkt ligger denne antagelsen i den urbane, multikulturelle eliten at vi tar oss i å føle en viss frykt ved «folkets» frykt; som Agendas leder Trygve Svensson kom i skade for å si i en kommentar til Mounks foredrag, var han «terrified» i møte med populismens fremvekst.

Jeg innrømmer også en viss frykt for den populistiske trenden vi ser rundt omkring i verden.

Men hva ville skje om vi forsøkte å ta inn over oss at liberaldemokratiet ikke har vært like enestående bra for alle? Tåler vi tanken på at liberaldemokratiet kanskje slett ikke har vært særlig bra for visse mennesker og grupper?

Om vi gjorde det, ville det innebære en forskyvning av pronomen. Mounk og de andre kommentatorer som maner frem frykt for folkets frykt, har allerede bestemt at enhver som lar seg imponere av populistiske politikere er noen andre. De påkaller ikke et «vi» når de snakker om dem som stemte på Trump. Isteden etablerer de, med sin henvendelsesform, en distinksjon mellom forskeren/kommentatoren, som det observerende, analyserende subjekt, og dem han forsker på – la oss kalle dem Folket – som (studie)objekt.

Moralen i historien er at disse andre, altså Folket, føler frykt, og nå bør vi, Eliten, føle frykt for Folkets frykt. I denne fortellingen frykter Eliten i utgangspunktet ingenting; de er for eksempel ikke redde for å miste jobbene sine, damene sine, kulturen sin. Rent empirisk sett kan det muligens stemme, og i så fall virker det ikke helt søkt å tenke at det skyldes at eliten faktisk har mindre grunn til å føle frykt og misnøye. Det eneste Eliten frykter, er Folkets frykt – at folket skal reise seg mot dem. Og det er jo, ifølge Mounk, akkurat hva som nå er i ferd med å skje.

I bakgrunnen for denne fremstillingen vaker noen overleverte fordommer som assosierer elitene med kjølig rasjonalitet, med intelligens, mens de assosierer Folket med følelser og drifter og suggesjon.

Om vi – i Eliten – ikke snart kaster av oss denne elitismen, får åpnet hermetikkboksen, og skaper krøll på loopen, vil vi aldri komme populismen til livs.

For ordens skyld mener jeg at Mounk har rett i det meste; jeg innrømmer også en viss frykt for den populistiske trenden vi ser rundt omkring i verden. Ja, den gjør også meg smått terrified. Problemet er (henvendelses)form, ikke innhold. Problemet er at vi ikke makter å etablere en større samtale. Og det kommer i sin tur av et mer underliggende problem, nemlig at vi ikke klarer løsrive oss fra tendensen til å se på «folk flest» som noen – mindreverdige – andre. Og det er kanskje ikke så rart at en slik tendens skaper et visst ressentiment blant disse folkene flest.

Tankeeksperiment: Hvis jeg var, la oss si, en Frp-sympatiserende trailersjåfør fra Trøgstad med campingvogn på Finnskogen, ville jeg ikke blitt mer velvillig til de urbane elitene om jeg visste at de møttes i Aulaen, i hjertet av hovedstaden, i all høytidelighet, med dignitærer utenlands fra, for å snakke – attpåtil på et fremmed språk! – om sånne som meg som et problem og en trussel. Jeg tror snarere jeg ville tenkt noe i retning av: «Det er de selvgode, bedrevitende, navlebeskuende folka i den salen inni Oslo som er et problem og en trussel.»

Det er forresten megetsigende at jeg her har måttet ty til hypotetika; for det er jo lite sannsynlig at det var noen Frp-sympatiserende trailersjåfør fra Trøgstad i Aulaen den torsdagen i november da vår tids fremste populisme-analytiker var på besøk.

Gang på gang tyr vi til den samme elitistiske henvendelsesformen; det samme distanserte og objektiverende blikket; den samme «analyserende» tonen. Vi har avdekket at elitismen er problemet som gir opphav til den populistiske bølgen i vår tid, men vi har vi avdekket denne elitismen på en elitistisk måte. (Selv ordet «elitisme» er, når man tenker over det, smått elitistisk!) Vi har forskanset oss i en hermetisk diskurs, der ingenting slipper inn og ingenting ut. Denne analysen som vi stadig gjentar for oss selv er en lukket loop.

Om vi – i Eliten – ikke snart kaster av oss denne elitismen, får åpnet hermetikkboksen, og skaper krøll på loopen, vil vi aldri komme populismen til livs. Målet må være en offentlig samtale der eliten lytter til folket, der folket lytter til eliten, og hvor denne gjensidigheten dyrkes frem så gjennomgående at «de» og «oss» gradvis smelter sammen til et «vi». Vi må sikte mot å etablere en større samtale, der alle relevante parter både lytter og lyttes til, hvor hver og en får både snakke og blir snakket med.

På denne måten oppnår man ikke noen motbevegelse mot populisme.

Det høres kanskje ut som en uoppnåelig oppgave i en tid der ulike grupper etter sigende står lenger fra hverandre enn noen gang, men dette er en utopi vi simpelthen blåse liv i. Hvis ikke vil liberaldemokratiet få behov for palliativ pleie, nettopp slik Mounk frykter. Igjen står da bare populisme – som gjør oss til maktesløse ofre for manipulative strongmen som spiller på frykt og misnøye for å berike seg selv.

Men hva med min egen henvendelsesform? Er ikke den akkurat like elitistisk som den jeg her kritiserer? Vel, jo. Jeg har også brukt et språk som kommer fra og snakker til en elite. Problemet er imidlertid ikke at eliten snakker med seg selv; det har den gjort til alle tider, og jeg ser ingen umiddelbar ende på denne snevre samtalen. Problemet er snarere en manglende vilje til å innse at det er nettopp dette vi gjør, samt å anerkjenne at en slik eksklusiv henvendelsesform, og den snevre samtalen den skaper, ikke er å ta tak i problemet.

På denne måten oppnår man ikke noen motbevegelse mot populisme. I høyden føler man seg litt bedre; man luller seg inn i troen på at man bidrar, mens man i realiteten bare har skravlet. Jeg mener ikke å besitte noen oppskrift for hvordan en større samtale kan bli til. Jeg mener bare å vite at om vi, Eliten, vil til livs det populistiske spøkelset som nå går gjennom verden, må vi, i alle fall deler av tiden, være villige til å snakke med noen andre enn oss selv. Åndssnobber, adskill eder!

Kommentaren er først publisert på Agendamagasin.no

Stemmer
Populært